månenomenklatur

Noen mare og krater på månens framside.
Av .
Lisens: Gnu FDL

Månenomenklatur handler om hvordan geologiske overflatetrekk på Månen navngis. Navnene fastsettes i dag av Den internasjonale astronomiske union (IAU) etter bestemte regler der blant annet de store slettene på måneoverflaten (månehavene eller mare) blir navngitt med latinske navn, mens mange av de andre strukturene navngis etter kjente mennesker – ofte forskere og oppdagere. Flere nordmenn har fått måneformasjoner oppkalt etter seg.

Historisk navngivning

1600-tallet: Giovanni Battista Riccioli

Månekart fra Giovanni Battista Ricciolis Almagestum Novum fra 1651. Ricciolis navnesystem danner grunnlaget for dagens månenomenklatur.
Av /ETH-Bibliotekh.

I 1651 utga den italienske vitenskapsmannen Giovanni Battista Riccioli boka Almagestum Novum, med blant annet et kart over Månen hvor formasjonene hadde fått navn. De navnereglene som Riccioli den gang ga, danner grunnlaget for den nåværende månenomenklaturen, og over 200 av navnene hans går igjen på moderne månekart.

Riccioli lånte tanker og ideer fra to utgivere av eldre månekart, Johannes Hevelius og Michael Langrenius. De mørke sletteområdene ble kalt hav (mare), og man finner også sjøer, bukter og sumper. Begrepet «mare» først brukt på 1600-tallet av Galileo Galilei som trodde at de mørke områdene på Månens overflate var hav (i dag vet vi at det er tørre sletter). Sletteområdene ble gitt symbolske navn, for eksempel Mare Frigoris (Kuldens hav), Lacus Mortis (Dødens sjø), Sinus Iridium (Regnbuebukten) og Palus Putredinis (Forråtnelsens sump). De fleste fjellkjeder ble oppkalt etter fjell på Jorden, og de fleste kratre ble oppkalt etter berømte menn og viktige astronomer.

Fra 1935: Den internasjonale astronomiske union

Egede-krateret på Månen er oppkalt etter Hans Egede.

I 1935 utga månekommisjonen i Den internasjonale astronomiske union publikasjonen Named Lunar Formation: Catalogue and Map, som listet opp alle godkjente navn på måneformasjoner. Den inneholder 672 navn, hvorav 609 var personnavn. Blant disse var det to norske navn: Egede etter Hans Egede og Hansteen etter Christopher Hansteen.

I 1961 godkjente IAU 17 nye navn på formasjoner funnet på de første fotografiene av Månens bakside tatt av den sovjetiske månesonden Luna 3 i 1959. I 1964 kom en liste på over 60 nye navn på overflatetrekk på Månens forside, hvor tre var norske: Abel etter Niels Henrik Abel, Amundsen etter Roald Amundsen og Nansen etter Fridtjof Nansen. I 1970 kom en liste på over 500 nye navn, hvor de fleste var personnavn knyttet til kratre på Månens bakside. Tre av dem var norske: Birkeland etter Kristian Birkeland, Bjerknes etter Vilhelm Bjerknes og Størmer etter Carl Størmer.

Senere er flere supplerende navnelister blitt offentliggjort.

Navngivning i dag

I dag er det tydelige regler for hvordan ulike geologiske trekk på Månen skal navngis:

  • Kratre: Oppkalles etter forskere, ingeniører og oppdagelsesreisende, samt personer med tilknytning til astronomi eller romforskning som har gitt viktige bidrag til sitt fagfelt. Russiske kosmonauter blir hedret av kratre i og rundt Mare Moscoviense. Amerikanske astronauter blir hedret av kratre i og rundt krateret Apollo, med unntak av de tre astronautene som landet på Månen 20. juli 1969 med Apollo 11 som fikk tre små kratre ved Mare Tranquillitatis (Stillhetens hav) oppkalt etter seg.
  • Månehav (mare): Gis navn ut ifra latinske fagbegreper som beskriver vær og andre abstrakte konsepter.
  • Fjell (montes): Oppkalles etter fjell på Jorden, kratere i nærheten og forskere som har gitt viktige bidrag til sitt fagfelt.
  • Høyderygger (dorsa): Oppkalles etter geologer.

Geologiske trekk som ikke passer inn i kategoriene nevnt ovenfor, får navn etter nærliggende kratre eller formasjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg