Månen

Satelittkart av Månen

Jens Meyer/USGS. Falt i det fri (Public domain)

Månen. Apollo 11 tok dette bildet i 1969 på tilbakereisen til Jorden. Navnene til de viktigste hav, ringfjell og romfartøyenes landingssteder er satt inn. En del av den høyre siden av måneskiven på fotografiet kan ikke sees fra Jorden. Helt til venstre er det soloppgang, og fjelltoppene forgylles av solstrålene.

NASA. begrenset

Månen. Panoramabilde satt sammen av fotografier tatt i nærheten av Apollo 17s landingssted, Taurus-Littrow. Astronautenes fremkomstmiddel, Lunar Roving Vehicle, sees såvidt i det fjerne i venstre del av bildet, og Harrison H. Schmitt kan sees midt i bildet, på vei tilbake til fartøyet. 

av NASA/ M. Constantine. begrenset

Månen fotografert fra ESAs første månesonde, Smart-1, skutt opp i 2003.

ESA. begrenset

Jordens eneste naturlige satellitt; har gitt opphav til fellesbenevnelsen måne.

Månen beveger seg i en elliptisk bane rundt Jorden (eksentrisitet = 0,055). Middelavstanden er ca. 60 jordradier (= 384 405 km), største og minste avstand henholdsvis 406 700 og 356 400 km. Banens midlere inklinasjon med ekliptikken er 5° 8,7ʹ. Månens midlere omløpstid er 271/3 dag (siderisk måned).

Teorien for Månens bevegelse om Jorden hører med blant himmelmekanikkens vanskeligste problemer. Bevegelsen blir forstyrret av Solens tiltrekning, og Månen er så nær Jorden at man ved beregningene må ta hensyn til dennes flattrykning og massefordeling. Månebanen ligger derfor ikke fast i rommet, og Månens bevegelse er underkastet periodiske uregelmessigheter. Knutelinjen går tilbake 360° på 18,6 år, apsidelinjen går frem 360° på 8,85 år. De viktigste periodiske uregelmessigheter er eveksjonen og variasjonen.

Tyngdekraften på måneoverflaten er bare 17 % av tyngdekraften på Jorden. Månen har ingen permanent atmosfære, men en uhyre tynn, flyktig atmosfære, noe tilsvarende Jordens eksosfære, er målt. Det antas at denne tynne atmosfæren skyldes utgassing fra Månens indre, fordamping av meteoritter og tilførsel fra solvinden. Lufttrykket er bare omkring én hundre milliarddel av atmosfæretrykket ved jordoverflaten. Hydrogen, helium, neon og argon er påvist. Argon dannes radioaktivt, mens de øvrige gassene skyldes solvinden.

Månen er synlig fra Jorden fordi den reflekterer lyset fra Solen. Den har såkalt bunden rotasjon, dvs. at den alltid vender samme side mot Jorden. Pga. banens eksentrisitet og rotasjonsaksens helning med banenormalen, vil 59 % av Månens overflate kunne observeres fra Jorden.

Det ser ut som Månen vugger litt frem og tilbake i løpet av en måned. Det skyldes at banehastigheten varierer mens rotasjonshastigheten om egen akse er konstant, se librasjon.

Se også måneformørkelse.

Forholdet mellom den belyste del av måneskiven og hele måneskiven kalles en månefase. Ved nymåne er måneskiven mørk, ved fullmåne er den helt opplyst. I første og siste kvarter er henholdsvis høyre og venstre halvdel av måneskiven opplyst. Tiden mellom disse fire hovedfaser er 7,3 døgn i gjennomsnitt, men kan variere mellom 6,5 og 8,2 døgn pga. månebanens eksentrisitet og skrå stilling i forhold til ekliptikken (se også kvarter). Tidsintervallet fra nymåne til påfølgende nymåne kalles lunasjon. Lunasjonens lengde er en synodisk måned, 29,5306 døgn.

Et døgn på Månen, månedøgn, er en synodisk måned, slik at både dag og natt blir ca. 14 jorddøgn.

Månens dannelse er et omstridt tema. Med 1/81 av Jordens masse, atskiller Månen seg fra de andre månene (unntatt Charon) ved et usedvanlig høyt måne/planet-masseforhold. Systemet Jorden–Månen kan derfor oppfattes som en dobbeltplanet.

En teori går ut på at både Jorden og Månen er dannet ved at partikler i jordbanen har klistret seg sammen og gradvis bygd opp legemene. En annen teori hevder at Månen kom fra et annet sted i solsystemet og ble innfanget av Jorden. Den første teorien har ikke fullgod forklaring på hvorfor Månen avviker så mye fra Jorden i densitet og sammensetning, mens innfangningsteorien er lite forenlig med Månens nesten sirkelrunde bane. En tredje teori, som nå har størst tilslutning, postulerer at et stort objekt streifet Jorden i dens tidlige, fluide fase og rev med seg en tunge av gass og partikler, som siden kondenserte til Månen. Dette kan forklare hvorfor man finner både likheter og ulikheter mellom overflatematerialet på Jorden og Månen.

Den lave densiteten og seismiske målinger har vist at Månen må være nokså homogen med en fast, metallfattig kjerne. En meget svak remanent magnetisme på Månen i dag tyder likevel på at den en gang må ha hatt en flytende kjerne og et sterkere magnetfelt.

Ved fullmåne vil man med det blotte øye kunne skjelne mellom lyse og mørke områder på Månen. Fra gammelt av har de mørke områdene blitt kalt hav, mare. Denne betegnelsen er blitt beholdt til tross for at det lenge har vært kjent at Månen er helt tørr. Med unntak av Mare Crisium, henger havene sammen og er omgitt av lyse fjellområder, som dekker 2/3 av forsiden og går opp i 5500 m høyde. Iøynefallende er også kraterne, spesielt Tycho og Kepler, med noen lyse striper, som stråler ut i alle retninger. Dette tyder på at kraterne skyldes nedslag av kometkjerner. I en kikkert vil man også kunne se en mengde ringformede dannelser, ringfjell. Det finnes over 300 000 ringfjell med diametre over 1 km, mens de største har diametre på vel 200 km. Nesten alle er nedslagskratere etter meteoroider, asteroider eller kometer og er ikke av vulkansk opprinnelse. De største ringfjellene har sentralfjell, som er karakteristisk for nedslagskratere over en viss størrelse, der deler av kraterkanten vil rase inn mot midten etter sammenstøtet. Havområdene er nesten fri for kratere fordi de ble dannet ved utstrømming av lava etter at det mest intense bombardementet fra rommet hadde opphørt.

Månen har også andre interessante overflateformasjoner: daler, gjennomskjæringer av fjellkjeder; riller, forholdsvis grunne kløfter, noen hundre kilometer lange, noen kilometer brede og noen hundre meter dype; domer, kuppelformede dannelser med diameter på 2–3 kilometer og høyde på et par hundre meter; og klipper.

Astronautenes fotavtrykk på Månen vitner om at berggrunnen er dekket av løsmasser (regolitt), som har blitt dannet ved forvitring av fjellgrunnen pga. ekstreme temperatursvingninger.

Månens bakside ble fotografert første gang av den sovjetiske romsonden Luna 3 i 1959. Denne siden er dekket av et nesten sammenhengende, lyst fjellområde med et meget høyt antall ringfjell.

Temperatur. Temperaturen på dagsiden kan komme opp i ca. 130 °C fordi sollyset ikke svekkes av noen atmosfære. På nattsiden kommer temperaturen ned i ca. –150 °C.

20. juli 1969 landet de første astronauter på Månen. De utførte flere vitenskapelige målinger og brakte månestøv tilbake til Jorden. Se Apollo. En rekke ubemannede sovjetiske og amerikanske romsonder har også bidratt til utforskningen av Månen.

Fakta om månen
Astronomisk tegn
Middelavstand fra Jorden 384 400 km
Banens eksentrisitet 0,055
Banens ekliptikkhelning 5° 8' 43''
Ekvatorradius 1738 km
Masse (Jorden = 1) 0,0123
Midlere densitet 3,34 g/cm3
Overflatetemp. ved ekvator
maks. 100 °C
min. –170 °C
Siderisk omløpstid/rotasjonstid 27,32 døgn
Synodisk omløpstid/rotasjonstid 29,53 døgn
Aksehelning 6° 41'

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.