Månen

Satelittkart av Månen

Jens Meyer/USGS. Falt i det fri (Public domain)

Månen er Jordens eneste naturlige satellitt. Månen har gitt opphav til fellesbenevnelsen «måne». Månen er den femte største månen i solsystemet.

Månens dannelse er et omstridt tema. En teori går ut på at både Jorden og Månen er dannet ved at partikler i jordbanen har klistret seg sammen og gradvis bygd opp de to himmellegemene. En annen teori hevder at Månen kom fra et annet sted i solsystemet og ble innfanget av Jorden.

Den første teorien har ikke fullgod forklaring på hvorfor Månen avviker så mye fra Jorden i densitet og sammensetning, mens innfangningsteorien er lite forenlig med Månens nesten sirkelrunde bane.

En tredje teori, som nå har størst tilslutning, postulerer at et stort objekt streifet Jorden i dens tidlige, fluide fase og rev med seg en tunge av gass og partikler, som siden kondenserte til Månen. Dette kan forklare hvorfor man finner både likheter og ulikheter mellom overflatematerialet på Jorden og Månen.

Månen beveger seg i en elliptisk bane rundt Jorden med en eksentrisitet på 0,055. Middelavstanden til Jorden er ca. 60 jordradier (= 384 405 km), og største og minste avstanden er henholdsvis 406 700 og 356 400 km. Månebanens gjennomsnittlige inklinasjon med ekliptikken er 5° 8,7ʹ. Månens gjennomsnittlige omløpstid er 27 1/3 dag, en såkalt siderisk måned.

Teorien for Månens bevegelse om Jorden hører med blant de vanskeligste problemene innen celest mekanikk. Bevegelsen blir forstyrret av Solens tiltrekning, og Månen er så nær Jorden at man ved beregningene må ta hensyn til dennes flattrykning og massefordeling. Månebanen ligger derfor ikke fast i rommet, og Månens bevegelse er underkastet periodiske uregelmessigheter. Knutelinjen går tilbake 360° på 18,6 år, apsidelinjen går frem 360° på 8,85 år. De viktigste periodiske uregelmessigheter er eveksjonen og variasjonen.

Man kan med det blotte øye skjelne mellom lyse og mørke områder på Månen. Fra gammelt av har de mørke områdene blitt kalt hav, mare. Denne betegnelsen er blitt beholdt til tross for at det lenge har vært kjent at Månen er helt tørr. Med unntak av Mare Crisium, henger havene sammen og er omgitt av lyse fjellområder, som dekker 2/3 av forsiden og går opp i 5500 m høyde.

Iøynefallende er også kraterne, spesielt Tycho og Kepler, med noen lyse striper, som stråler ut i alle retninger. Dette tyder på at kraterne skyldes nedslag av kometkjerner. I en kikkert vil man også kunne se en mengde ringformede dannelser, ringfjell. Det finnes over 300 000 ringfjell med diametre over 1 km, mens de største har diametre på vel 200 km. Nesten alle er nedslagskratere etter meteoroiderasteroider eller kometer og er ikke av vulkansk opprinnelse. De største ringfjellene har sentralfjell, som er karakteristisk for nedslagskratere over en viss størrelse, der deler av kraterkanten vil rase inn mot midten etter sammenstøtet. Havområdene er nesten fri for kratere fordi de ble dannet ved utstrømming av lava etter at det mest intense bombardementet fra rommet hadde opphørt.

Månen har også andre interessante overflateformasjoner: daler, gjennomskjæringer av fjellkjeder; forholdsvis grunne kløfter kalt riller, noen hundre kilometer lange, noen kilometer brede og noen hundre meter dype; kuppelformede dannelser med diameter på 2–3 kilometer og høyde på et par hundre meter kalt domer; og klipper.

Astronautenes fotavtrykk på Månen vitner om at berggrunnen er dekket av løsmasser (regolitt), som har blitt dannet ved forvitring av fjellgrunnen på grunn av ekstreme temperatursvingninger.

Månens bakside ble fotografert første gang av den sovjetiske romsonden Luna 3 i 1959. Denne siden er dekket av et nesten sammenhengende, lyst fjellområde med et meget høyt antall ringfjell.

Temperaturen på dagsiden kan komme opp i ca. 130 °C fordi sollyset ikke svekkes av noen atmosfære. På nattsiden kommer temperaturen ned i ca. –150 °C.

Tyngdekraften på måneoverflaten er bare 17 % av tyngdekraften på Jorden.

Månen har ingen permanent atmosfære, men en uhyre tynn, flyktig atmosfære, noe tilsvarende Jordens eksosfære, er målt. Det antas at denne tynne atmosfæren skyldes utgassing fra Månens indre, fordamping av meteoritter og tilførsel fra solvinden.

Lufttrykket på Månen er bare omkring én hundre milliarddel av atmosfæretrykket ved jordoverflaten. Hydrogen, helium, neon og argon er påvist. Argon dannes radioaktivt, mens de øvrige gassene skyldes solvinden.

Den lave densiteten og seismiske målinger har vist at Månen må være nokså homogen med en fast, metallfattig kjerne. En meget svak remanent magnetisme på Månen i dag tyder likevel på at den en gang må ha hatt en flytende kjerne og et sterkere magnetfelt.

Med 1/81 av Jordens masse, atskiller Månen seg fra de andre månene i solsystemet (unntatt Plutos måne Charon) ved et usedvanlig høyt måne/planet-masseforhold. Systemet Jorden–Månen kan derfor oppfattes som en dobbeltplanet.

Månen er synlig fra Jorden fordi den reflekterer lyset fra Solen. Den har såkalt bunden rotasjon, det vil si at den alltid vender samme side mot Jorden. På grunn av banens eksentrisitet, samt rotasjonsaksens helning med banenormalen, vil 59 % av Månens overflate kunne observeres fra Jorden.

Det ser ut som Månen vugger litt frem og tilbake i løpet av en måned. Det skyldes at banehastigheten varierer mens rotasjonshastigheten om egen akse er konstant. Denne fenomenet kalles librasjon.

Måneformørkelse inntreffer når Månen, Jorden og Solen ligger langs en linje slik at Jordens skygge faller på Månen.

Forholdet mellom den belyste del av måneskiven og hele måneskiven kalles en månefase. Ved nymåne er måneskiven mørk, ved fullmåne er den helt opplyst. I første og siste kvarter er henholdsvis høyre og venstre halvdel av måneskiven opplyst.

Tiden mellom disse fire hovedfaser er 7,3 døgn i gjennomsnitt, men kan variere mellom 6,5 og 8,2 døgn på grunn av månebanens eksentrisitet og skrå stilling i forhold til ekliptikken. Tidsintervallet fra nymåne til påfølgende nymåne kalles lunasjon. Lunasjonens lengde er 29,5306 døgn, kalt en synodisk måned.

Et døgn på Månen, kalt månedøgn, tilsvarer en synodisk måned, slik at både dag og natt blir ca. 14 jorddøgn.

En rekke ubemannede sovjetiske og amerikanske romsonder har bidratt til utforskningen av Månen. Den første landingen ble foretatt av Luna 2 i 1959. Sovjetunionens Luna-program sørget for mange landinger på Månen, det første bildet av Månens bakside og retur av månestøvprøver til Jorden for første gang.

USA fulgte etter med sitt Lunar Orbiter-program i 1966 som blant annet tok detaljerte bilder av måneoverflaten for å finne landingssted til den første bemannede månelandingen. 

20. juli 1969 landet de første astronautene på Månen med Apollo 11. De utførte flere vitenskapelige målinger og brakte månestøv tilbake til Jorden. I alt seks bemannede romferder har landet på Månen og bragt i alt 12 menn til Månens overflate.

I 1970 landet Sovjetunionen den første roveren på Månen, Lunokhod 1. Denne roveren holdt lenge rekorden for lengste tilbakelagte strekning for et robotisert kjøretøy på et annet himmellegeme enn Jorden. Den ble slått av Mars-roveren Opportunity i 2014.

Kina har også sendt rovere til Månens overflate i forbindelse med sitt Chang'e-program. Den europeiske romfartsorganisasjonen, Japan, Kina og India har alle sendt romfartøy i bane rundt Månen. 

Fakta om månen
Astronomisk tegn
Middelavstand fra Jorden 384 400 km
Banens eksentrisitet 0,055
Banens ekliptikkhelning 5° 8' 43''
Ekvatorradius 1738 km
Masse (Jorden = 1) 0,0123
Midlere densitet 3,34 g/cm3
Overflatetemp. ved ekvator
maks. 100 °C
min. –170 °C
Siderisk omløpstid/rotasjonstid 27,32 døgn
Synodisk omløpstid/rotasjonstid 29,53 døgn
Aksehelning 6° 41'

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.