latinere

Artikkelstart

Latinere var en italisk stamme som bodde i landskapet Latium sørøst for Roma. På 500-tallet fvt. kan de ha stått under etruskisk innflytelse. Rundt 500 opptrer latinske byer, blant annet Tusculum, Tibur og Ardea, som selvstendige enheter i et latinerforbund, bestående av 30 byer, med Alba Longa ved Albanerberget som religiøst midtpunkt (helligdom for Jupiter Latiaris).

Faktaboks

Uttale
latˈinere
Også kjent som

latini, latins, latians

Snart ble Roma den ledende makten i området. Etter latinerkrigen i perioden 340–338 fvt., da de øvrige byene reiste seg mot Romas overmakt, ble det latinske forbund oppløst. Etter dette sluttet Roma særforbund med hver enkelt by. Latinerne beholdt rettslig en begunstiget stilling fremfor de andre forbundsfellene, og da de i 90 fvt. fikk full borgerrett, ble den såkalte latinske borgerrett gitt til enkelte andre samfunn som et overgangsledd til den romerske.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg