Gaius Marius var en romersk feltherre av ridderætt fra byen Arpinum i Latium. Gode forbindelser og militær dyktighet skaffet ham embeter som folketribun i 119 og pretor i 115, inntil han ble homo novusden første i sin slekt, i 107 med bred støtte fra folket og ridderne. I 105 fikk han avsluttet krigen mot Jugurtha og kunne feire triumf. Da romerne var truet av invasjonstog fra nord ble han valgt til konsul fem år på rad, i perioden 104–100. I denne tiden slo han teutonerne ved Aquae Sextiae i 102 og, sammen med Quintius Lutatius Catulus, kimbrerne ved Vercellae i Nord-Italia i 101. Marius stod da på høyden av sin makt.

Hans militære suksess skyldtes blant annet at han skapte en ny romersk hær og forandret legionenes utstyr og organisasjon. For å bøte på mannskapsmangel rekrutterte Marius også eiendomsløse borgere (capite censi), som tidligere ikke kunne tjenestegjøre. Dette var et steg på veien til å gjøre den romerske hæren om fra en vernepliktig bondemilits til en yrkeshær. Soldatene ble bundet til sin fører med sterke bånd; de ventet andel i krigsbytte, lønn og belønning med jordlotter ved tjenestetidens slutt.

Marius var mer en kriger enn en politiker. Som konsul for sjette gang i 100 måtte han etter et senatsvedtak (Senatus consultum ulitimum) gripe inn med makt mot sin tidligere støttespiller Saturninus. Det hindret Marius samtidig å få gjennomslag for jordutdeling til alle veteranene og borgerrett til de allierte han hadde stilt det til utsikt. Som en oppkomling og popularis var han dessuten mistrodd av senatet. I 90-årene ble Marius dermed satt mer i bakgrunnen; i forbundsfellekrigen (91–88) kom han tross sine seirer i skyggen av Sulla. I 88 tapte Marius kampen med Sulla både om konsulatet og kommandoen i krigen mot Mithradates. Han måtte flykte, men kom tilbake i Sullas fravær og ble konsul for sjuende gang i 86. Han innledet en blodig forfølgelse av sine motstandere og døde kort tid etter.

Alle romere anerkjente Marius som rikets redningsmann etter seirene over germanerne. For den senatsfiendtlige politiske tradisjonen som begynner med Graccherne og kulminerer med Caesar, ble han en helteskikkelse. Den profesjonelle hæren han skapte fikk stor politisk betydning, og ble snart en «privat» hær som utgjorde det viktigste redskapet i enkeltmenns kamp for makten i senrepublikken, og var en hovedfaktor ved republikkens fall og keiserdømmets opprettelse.

Marius ble i ca. 110 gift med Julia, Julius Caesars tante.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.