Prostitusjon er en situasjon der penger eller annen godtgjørelse ytes i bytte mot en seksuell handling.

Prostitusjon forbindes gjerne med de mest synlige delene av prostitusjonsmarkedet, som gateprostitusjonen, og spesielt den delen av gateprostitusjonen der kvinner selger sex til menn. I realiteten foregår det langt mer prostitusjon enn dette. I de fleste europeiske land er prostitusjonsarenaen innendørs større enn gateprostitusjon.

I den norske straffeloven er prostitusjon definert som «at en person mottar vederlag for å ha seksuell omgang eller foreta seksuell handling med en annen eller for å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv» (§ 315). Hva som rettslig ligger i begrepene ‘seksuell omgang’ eller ‘seksuell handling’ og hva som regnes som godtgjørelse er ikke statisk, men formes av rettspraksis. I forarbeidene til sexkjøpsloven (1) slås det fast at: «I tillegg til penger kan bl.a. alkohol, narkotika og andre gjenstander eller tjenester omfattes» (Ot.prp. nr. 48, 2007-2008).

I Norge er det ikke straffbart å selge sex. Det er imidlertid straffbart å kjøpe seksuelle tjenester etter straffelovens § 316. Strafferammen er fengsel i inntil seks måneder, men det normale er at det straffes med bøter i størrelsesorden 15 000 til 20 000 kroner. Forholdet er også straffbart om det begås av nordmenn i utlandet, selv om det skulle være lovlig i det land der kjøpet finner sted. Kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år straffes med bøter eller fengsel inntil to år (§ 309).

I Norge, som i mange andre land, er det forbudt å legge til rette for eller å utnytte andres prostitusjon. I Norge er det første kriminalisert gjennom den såkalte hallikparagrafen, straffelovens § 315. Ifølge denne er det straffbart å fremme noens prostitusjon, for eksempel gjennom annonsering, eller å tilrettelegge for det ved utleie. Slik utleie kan også straffes om utleier ikke forsto at det var snakk om prostitusjon, så lenge det er utvist grov uaktsomhet.

Når man organiserer andres prostitusjon på måter som i det minste utnytter dennes sårbarhet eller involverer forledelse, kan man dømmes for menneskehandel etter § 257 med en strafferamme på seks år. Blir handlingen regnet som grov, for eksempel ved at offeret er mindreårig, at den er utført ved vold eller har gitt store fortjenester, er strafferammen ti år.

Prostitusjon regnes av skattemyndighetene som en skattepliktig næring, og det skal etter en dom i Oslo tingrett i 2013 beregnes merverdiavgift av tjenestene. Personer som selger sex har dermed også de sosiale rettigheter som følger av trygdelovgivningen. Daværende finansminister Kristin Halvorsen uttalte imidlertid at det ikke er noen prioritert oppgave for skattemyndighetene å beskatte salg av seksuelle tjenester.

Prostitusjonspolitikk er et hyppig debattert tema i politikken og media, både i Norge og de fleste andre europeiske land. Det er store uenigheter i hvordan prostitusjon skal reguleres, og lovgivningen er svært ulik i forskjellige land. Dette gjenspeiler en politisk uenighet i synet på hva prostitusjon er, og på hva slags konsekvenser det har for individene som er direkte involvert og for samfunnet som helhet. Men det skyldes også ulike politiske kulturer, og syn på retten som sosialpolitisk virkemiddel.

Vi skiller ofte mellom politiske tilnærminger som har som målsetting å bekjempe prostitusjon og tilnærminger som fokuserer på å regulere prostitusjon for å kontrollere markedet, blant annet for å holde uønskede aktører eller organisasjonsformer ute. Hvilke virkemidler myndigheter i et land velger å bruke i møtet med prostitusjon henger tett sammen med problemforståelsen.

Prostitusjon defineres i Norge som et problem på samfunnsnivå og på et individuelt nivå, og som et fenomen straffeloven bør regulere. Den rettslige situasjonen i Norge, der kjøp er forbudt – men salg er lov, bygger på en definisjon av prostitusjon som et fenomen som henger sammen med makt- og ressursulikhet.

Kvinnebevegelsen har siden 1980-tallet av argumentert for at etterspørselssiden, altså kundene, i prostitusjon er de som bør tildeles ansvaret for prostitusjon og derfor kriminaliseres. De som selger sex bør bli sett på som ofre for handlingen. I et slikt perspektiv blir prostitusjon ansett som en form for seksuell vold som bør møtes på samme måte som andre former for vold, nemlig gjennom forbud. 

Norge blir sammen med Sverige og Island regnet som representanter for en ‘Nordisk modell’ for prostitusjonspolitikk. Mulig kriminalisering av sexkjøp har blitt diskutert i flere tiår i både Norge og Sverige, men Sverige var først ute i 1999. Prostitusjonspolitikken er i endring i mange europeiske land, og Island er et eksempel på hvor raskt og gjennomgripende disse endringen kan være: I 2007 var det forbudt å selge sex, men tillatt å kjøpe sex, to år etter var det motsatt.

Kriminalisering av sexkjøp har også blitt diskutert i resten av Norden. I Finland er det å kjøpe sex av ofre for menneskehandel eller av personer som er tilknyttet en hallik forbudt. Dette forbudet kritiseres i finsk debatt fordi det i praksis ikke er mulig å håndheve. Også i Danmark har man diskutert å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester, men det nedsatte Straffelovrådet advarte mot det i 2012 (Justisministeriet, 2012).

Det er variasjoner innad i Norden i hvordan prostitusjon er regulert. Likevel oppfattes de samlet som en region som forholder seg annerledes til prostitusjon enn andre europeiske land, som i stedet har avkriminalisert kjøp og salg, eller som har legalisert prostitusjon, og ikke regulerer prostitusjon ved hjelp av straffeloven, men i stedet ved hjelp av blant annet arbeidsmiljølovgivning.

Mulige endringer i prostitusjonspolitikken diskuteres i mange land, og de siste årene har også Europaparlamentet og Amnesty International avgitt anbefalinger som veier tungt i debatten. Europaparlamentet utga en ikke-bindende resolusjon i 2014 hvor de anbefalte europeiske stater å avkriminalisere salg av sex og kriminalisere sexkjøp. Amnesty International har kommet med forslag om å fjerne lover som rammer sexselgere, inkludert forbud mot sexkjøp og forbud mot hallikvirksomhet, hvis dette er lover som også rammer rettighetene til sexselgere.

En sentral aktør i den internasjonale debatten om prostitusjonspolitikk er sexarbeiderbevegelsen. Den norske representanten for dette er PION (De prostituertes interesseorganisasjon i Norge). En viktig sak for sexarbeiderbevegelsen, inkludert PION, er at prostitusjon bør reguleres som arbeid for å legge til rette for anerkjennelse av, og tildeling av rettigheter til, personer som selger sex. 

I motsetning til dette står deler av kvinnebevegelsen som i stedet støtter kundekriminalisering. I Norge har en rekke kvinneorganisasjoner gått sammen om å protestere mot å definere prostitusjon som en form for arbeid, for eksempel i forbindelse med anbefalingene til Amnesty International (Kvinnefronten 2015).  

Utviklingen av det norske prostitusjonsmarkedet har vakt mye oppmerksomhet de siste 25 årene. På 1990-tallet var det en dreining fra gateprostitusjon til innendørsprostitusjon, noe som ga bekymring for om det foregikk en normalisering av prostitusjon. Mot slutten av 1990-tallet vakte russiske kvinners prostitusjon og mulig utnytting av denne mye oppmerksomhet. Dette markerte begynnelsen på veksten i utenlandske aktører på norske prostitusjonsmarkeder (Skilbrei 2012).

Oppmerksomheten rundt prostitusjonsmarkedet handler vekselsvis om behovet for, og konsekvenser av endret prostitusjonspolitikk. Etter at sexkjøp ble kriminalisert i 2009, har et viktig spørsmål vært hvordan denne endringen har påvirket markedet. Det kan være vanskelig å vite hva slags konsekvenser en lov har for utviklingen av prostitusjonsmarkedet, både fordi markedet er uoversiktlig og fordi det er fleksibelt og endrer seg av mange andre grunner enn et lands straffelov.

I 2014 ble det gjennomført en evaluering av sexkjøpsloven (Rasmussen, Strøm, Sverdrup og Hansen 2014). Denne konkluderte med at vi har sett en nedgang etter – og på grunn av – innføringen av sexkjøpsloven, uten at personer som selger sex samtidig opplever mer vold og risiko. Disse konklusjonene er møtt av kritikk, både hva angår metoder og konklusjoner. PION mener at innføringen av sexkjøpsloven har forverret situasjonen for sexselgere.

Diskusjoner om utviklingen av prostitusjonsmarkedet handler hovedsakelig om prostitusjon der menn kjøper sex av kvinner. Vi vet langt mindre om menns prostitusjon, og denne gruppen møtes i liten grad av både politiet og sosialarbeidere (Bjørndahl 2010).

  1. Formelt kalt: Lov om endringer i straffeloven 1902 og straffeprosessloven (kriminalisering av kjøp av seksuell omgang eller handling mv.)
  • Bernstein, Elizabeth (2007). Temporarily Yours; Intimacy, Authenticity, and the Commerce of Sex. Chicago: Chicago University Press.
  • Høigård, Cecilie og Liv Finstad (1986): Bakgater: Om prostitusjon, penger og kjærlighet. Oslo: Pax.
  • Jahnsen, Synnøve Økland og May-Len Skilbrei (2015): From Palermo to the Streets of Oslo: Pros and cons of the trafficking framework. Anti-Trafficking Review 4(1)
  • Sanders, Teela (2012). Paying for Pleasure: Men who buy sex. Abingdon: Routledge.
  • Skilbrei, May-Len (2013 [1998]): Når sex er arbeid. 2. utgave. Oslo: Pax.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.