pretor

Pretor, tittel på to embetsmenn i antikkens Roma.

Faktaboks

uttale:
prˈetor
etymologi:
latin praetor, ‘den som går i spissen’
også kjent som:

praetor, prætor

Pretorembetets opprinnelse

Embetet som pretor ble opprettet etter at det romerske kongedømmet ble avskaffet, noe som etter tradisjonen skjedde i 510 fvt. Styret ble da overlatt til to embetsmenn som ble valgt for et år ad gangen og kalt praetor. Pretor var altså opprinnelig tittel på de øverste embetsmenn i den romerske republikken. Etter hvert gikk man over til å kalle dem konsuler, mens pretor fra 367 fvt. ble tittel for konsulens stedfortreder.

Videre utvikling av pretorembetet

Pretors særlige ansvarsområde var rettssystemet. Pretor utstedte formularer i den enkelte rettssak, der han bestemte hvem som skulle være dommer, og ga direktiver til dommeren om hvordan han skulle dømme hvis visse fakta var til stede.

Fra 242 fvt. ble det årlig valgt to pretorer som hadde betydelig juridisk kompetanse, men som likevel ikke var jurister. Den ene, praetor urbanus, hadde ansvaret for saker mellom romerske borgere, mens den andre, praetor peregrinus (fremmedpretor), hadde ansvaret for saker der ikke-romere var parter.

Tallet på pretorer økte etter hvert, og de fikk også en viktig funksjon som provinsguvernører. På Lucius Cornelius Sullas tid (80-årene fvt.) var det åtte av dem. Fra da av oppholdt de seg i Roma i embetsåret og reiste så til provinsene som propretorer. Under Gaius Julius Caesar var det 16 pretorer, under Augustus 12, og mot slutten av det første århundre evt. var det 18.

Pretors edikt

Ved innledningen til embetsåret kunngjorde pretor i et edikt hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i løpet av året. De ediktene pretor utstedte når han tiltrådte sitt embete, fikk stor betydning for utviklingen av rettsvesenet. Omkring år 130 evt., under keiser Hadrian, ble pretorenes edikt ikke lenger kunngjort for et år ad gangen, men fikk en endelig form, som senere ble beholdt, det såkalte edictum perpetuum, «det evige edikt».

Siden verken pretorene eller dommerne var jurister, ble det etter hvert behov for juridiske eksperter som fungerte som rådgivere for pretor og andre rettsanvendere. Disse ekspertene fikk etter hvert, og særlig i keisertiden, stor innflytelse over den romerske jussen. Dommerne ble samtidig keiserlige embetsmenn, og pretorene mistet sin innflytelse over den romerske prosessen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg