pretor

En pretor var en romersk embetsmann. Pretors særlige ansvarsområde var den sivile rettspleie. Pretor utstedte formularer i den enkelte rettssak, der han bestemte hvem som skulle være dommer, og ga direktiver til dommeren om hvordan han skulle dømme gitt at et visst faktum var til stede.

Faktaboks

uttale:
prˈetor
etymologi:
latin praetor, ‘den som går i spissen’
også kjent som:

praetor, prætor

Etter at det romerske kongedømmet ble avskaffet i 510 fvt., ble styret overlatt til to valgte embetsmenn som ble kalt praetor. Etter hvert gikk man over til å kalle disse konsuler, mens pretor fra 367 fvt. ble tittel for konsulens stedfortreder i hans ulike funksjoner. Fra 242 fvt. ble det årlig valgt to pretorer med betydelig juridisk kompetanse. Den ene, praetor urbanus, hadde ansvaret for saker mellom romerske borgere, mens den andre, praetor peregrinus (fremmedpretor), hadde ansvaret for saker der ikke-romere var parter.

Ved innledningen til embetsåret kunngjorde pretor i et edikt hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i løpet av året. De ediktene pretor utstedte når han tiltrådte sitt embete, fikk stor betydning for utviklingen av det romerske rettsvesenet. Omkring år 130 evt., under keiser Hadrian, ble pretorenes edikt ikke lenger kunngjort for et år ad gangen, men fikk en endelig form, som de senere beholdt, det såkalte edictum perpetuum, «det evige edikt».

Tallet på pretorer økte etter hvert, og de fikk en viktig funksjon som provinsguvernører. På Lucius Cornelius Sullas tid (80-årene fvt.) var det åtte; fra hans tid oppholdt de seg i Roma i embetsåret og reiste så til provinsene som propretorer. Under Gaius Julius Caesar var det 16 pretorer, under Augustus 12, og mot slutten av det 1. århundre evt. var det 18.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg