Pretor, romersk embetsmann. Etter at det romerske kongedømmet ble avskaffet i 510 f.Kr., ble styret overlatt til to valgte embetsmenn som ble kalt praetor. Etter hvert gikk man over til å kalle disse konsuler, mens pretor fra 367 f.Kr. ble tittel for konsulens stedfortreder i hans ulike funksjoner. Fra 242 f.Kr. ble det årlig valgt to pretorer med betydelig juridisk kompetanse. Den ene, praetor urbanus, hadde ansvaret for saker mellom romerske borgere, mens den andre, praetor peregrinus (fremmedpretor), hadde ansvaret for saker der ikke-romere var parter.

Pretors særlige ansvarsområde var den sivile rettspleie. Pretor utstedte formularer i den enkelte rettssak, der han bestemte hvem som skulle være dommer, og ga direktiver til dommeren om hvordan han skulle dømme gitt at et visst faktum var til stede.

Ved innledningen til embetsåret kunngjorde pretor i et edikt hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i løpet av året. Ca. år 130 e.Kr., under keiser Hadrian, ble pretorenes edikt ikke lenger kunngjort for et år ad gangen, men fikk en endelig form, som de senere beholdt (det såkalte edictum perpetuum, "det evige edikt").

Tallet på pretorer økte etter hvert, og de fikk en viktig funksjon som provinsguvernører. På Sullas tid (80-årene f.Kr.) var det åtte; fra hans tid oppholdt de seg i Roma i embetsåret og reiste så til provinsene som propretorer. Under Caesar var det 16 pretorer, under Augustus 12, mot slutten av det 1. århundre e.Kr. var det 18. De edikter pretor utstedte når han tiltrådte sitt embete, fikk stor betydning for utviklingen av det romerske rettsvesen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.