Forbundsfeller (socii) var i den romerske statsretten betegnelse på byer og folk som, etter å ha blitt overvunnet i krig eller frivillig ha bøyd seg for Roma, hadde inngått en forpliktende avtale med Roma. Vi forbinder uttrykket forbundsfeller (socii) spesielt med bystater i Italia i perioden 338-90 fvt., men også oversjøiske stater kunne være få status som forbundsfeller. Forbundsfellene beholdt indre selvstyre, men fikk ikke ha sin egen utenrikspolitikk, heller ikke vis-à-vis andre forbundsfeller. De måtte gjøre krigstjeneste for romerne i egne regimenter, men fikk ikke ta del i byttet.

Etter hvert bredte det seg stor utilfredshet blant forbundsfellene; blant vanlige bønder fordi de fikk dårligere betingelser i hæren og mindre tilgang til krigsbytte enn romerske borgere, blant mer velstående fordi de ikke kunne delta i det politiske liv i Roma eller bli beskyttet av romersk lov rundt omkring i riket. Det viste seg vanskelig å gi forbundsfellene borgerrett fordi mange i senatet fryktet at initiativtageren til en slik lov ville skaffe seg et klientell som ville forrykke maktbalansen mellom de ledende slektene. Livius Drusus ville skaffe dem det i 91 fvt. Da han ble myrdet gjorde forbundsfellene opprør, i det som er kjent som Forbundsfellekrigen (91–88 fvt.) og dannet en selvstendig stat med Corfinium som hovedstad. Det var bare med nød og neppe romerne fikk bukt med opprøret og da måtte de innrømme forbundsfellene borgerrett. Forbundsfellene ble fordelt i åtte av de allerede eksisterende 35 tribus. Dermed ble deres politiske innflytelse begrenset.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.