embetsmann

Embetsmann, i Norge betegnelse for en statstjenestemann som er utnevnt i sin stilling (embete) av Kongen i statsråd etter Grunnloven § 21 og har fått utnevnelsesbrev, kalt bestalling.

I noen tilfeller gjelder krav om minstealder, som for høyesterettsdommere og statsråder.

Embetsmenn skal ifølge Grunnloven § 22 ved utnevnelsen avlegge embetsed. Hvis de er fritatt for edsavleggelse, skal de i stedet avlegge forsikring. Embetsmenn som slutter i embetet etter å ha fått avskjed i nåde (normalt fordi de får for aldersgrensen eller går over i annen stilling), beholder sin embetstittel og rang.

Embetsmenn kan i alminnelighet ikke avskjediges uten etter dom, og heller ikke forflyttes mot sin vilje. Dom må enten være begrunnet i visse straffbare handlinger, eller i at embetsmannen vedvarende er ute av stand til å skjøtte sitt embete forsvarlig.

Medlemmer av regjeringen er embetsmenn, men regelen om at embetsmenn er "uoppsigelige", gjelder ikke for dem. Regelen om at embetsmenn ikke kan forflyttes mot sin vilje er modifisert for militære embetsmenn og diplomater. I de senere år er det også blitt vanlig at embetsmenn, med unntak av dommere, utnevnes på åremål (Grl. § 22).

De tradisjonelle embetsmenn var offiserer og prester. Embetsstanden vokste sterkt på 1600- og 1700-tallet. Danske (sivile) og tyske (militære) embetsmenn utgjorde den største gruppen.

Embetsmannsfamiliene var landets ledende samfunnsgruppe, og de var stort sett selvrekrutterende. «Embetsmannsstaten» ble brukt som betegnelse på det norske samfunnssystem helt frem til etter 1905.

Professorene ved universitetene var embetsmenn fra 1813 til 1989. Med omorganiseringen av samfunnet og den eksplosive veksten i offentlige ansatte siden 1950- og 1960-årene, er skillet mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ikke lenger så viktig.

Man har også søkt å redusere tallet på embetsutnevnelser for å begrense saksmengden i statsråd, og til en rekke stillinger som tidligere var embeter, skjer nå utnevnelsen av departementet.