embetsmann

Embetsmann eller embetskvinne er i Norge betegnelse for en statstjenesteperson som er utnevnt i sin stilling (embete) av Kongen i statsråd etter Grunnloven § 21 og har fått utnevnelsesbrev, kalt bestalling.

I noen tilfeller gjelder krav om minstealder, som for høyesterettsdommere og statsråder.

Embetsmenn skal ifølge Grunnloven § 22 ved utnevnelsen avlegge embetsed. Hvis de er fritatt for edsavleggelse, skal de i stedet avlegge forsikring. Embetsmenn som slutter i embetet etter å ha fått avskjed i nåde, normalt fordi de går av for aldersgrensen eller går over i annen stilling, beholder sin embetstittel og rang.

Embetsmenn kan vanligvis ikke sies opp uten etter dom, og kan heller ikke forflyttes mot sin vilje. Dom må enten være begrunnet i visse straffbare handlinger, eller i at embetsmannen vedvarende er ute av stand til å skjøtte sitt embete forsvarlig.

Medlemmer av regjeringen er embetsmenn, men regelen om at embetsmenn er «uoppsigelige», gjelder ikke for dem. Regelen om at embetsmenn ikke kan forflyttes mot sin vilje er modifisert for militære embetsmenn og diplomater. I de senere år er det også blitt vanlig at embetsmenn, med unntak av dommere, utnevnes på åremål (Grunnloven § 22).

De tradisjonelle embetsmenn var offiserer og prester. Embetsstanden vokste sterkt på 1600- og 1700-tallet. Danske sivile og tyske militære embetsmenn utgjorde den største gruppen.

Embetsmannsfamiliene var Norges ledende samfunnsgruppe, og de var stort sett selvrekrutterende. Historikeren Jens Arup Seip har brukt «embetsmannsstaten» som betegnelse på Norge i perioden 1814–1884. Han hevdet at i 1884 ble viktige deler av grunnlaget for embetsmennenes makthegemoni lagt i grus. Den gamle embetsmannsregjeringen måtte gå av etter at den ble stilt for riksrett og dømt etter statsrådssaken, og Venstre fikk regjeringsmakt. Innføringen av parlamentarismen gjorde også framtidige regjeringer avhengig av støtte fra Stortinget og folkeflertallet.

Professorene ved universitetene var embetsmenn fra 1813 til 1989. Med omorganiseringen av samfunnet og den eksplosive veksten i offentlige ansatte siden 1950- og 1960-årene er skillet mellom embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn ikke lenger så viktig.

Man har også søkt å redusere tallet på embetsutnevnelser for å begrense saksmengden i statsråd, og en rekke stillinger som tidligere var embeter, blir nå utnevnt av departementene.