En folketribun var en tillitsmann for plebeierne (plebs, allmuen) i det gamle Roma, innført tidlig på 400-tallet fvt.

Fra 449 ble det valgt ti folketribuner hvert år. De måtte være av plebeiisk ætt. Deres makt var vesentlig av negativ art. De kunne gripe inn mot et lovforslag (men ikke mot en vedtatt lov) og mot en senatsbeslutning. Enhver folketribun kunne også stoppe vedtak av de øvrige folketribuner og andre embetsmenn. Dette forekom forholdsvis sjelden.

Etter hvert ble tribunene ikke til å skille fra andre embetsmenn. Tribunatet inngikk som en del av embetskarrieren, etter kvesturet, normalt alternativt med edil-embetet. Folketribunen ledet møtene i concilium plebis, som etter 287 fvt. hadde rett til å vedta lover som var bindende for hele folket. Med det fikk også folketribunen rett til å fremme lovforslag for folkeforsamlingen. Folketribunatet ble derved en plattform for reformpolitikk (Tiberius og Gaius Gracchus) som Sulla ville ta brodden av ved å gjøre det til en karrieremessig blindgate. Denne forordningen stod bare ved lag til år 70 fvt. Fra 23 fvt. hadde alltid keiserne tribunmakt, og dette var et viktig formelt grunnlag for deres sivile myndighet. Folketribunen manglet de ærestegn som andre embetsmenn hadde, men nøt ukrenkelighet (sacrosactitas). Makten folketribunen hadde var begrenset til byen Roma. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.