Spartacus

Spartacus var en slave som med utgangspunkt i en skole for gladiatorer ledet et stort slaveopprør i Italia i perioden 73–71 fvt. Dette var det andre av to store slaveopprør i romersk tid. Spartacus er en av de mest myteomspunne skikkelsene i den romerske republikken.

Kildene om Spartacus er få, uklare og sprikende, men én tradisjon vektlegger at han var en trakisk soldat som tjenestegjorde i de romerske hjelpetroppene, men falt i unåde og ble dømt til slaveri. Han ble solgt til Lentulus Batius og endte opp på hans gladiatorskole i Capua. Her skal han sammen med flere ha planlagt å rømme, men da rømningsforsøket ble oppdaget, endte det med at 70 gladiatorslaver gjorde opprør og sloss seg ut av fangenskapet. De kjempet seg videre gjennom Campania, utløste nye slaveopprør og samlet en stor hær av slaver og andre mistilpassede menn i Sør-Italia. Spartacus ble utvalgt som leder sammen med Crixus og Oenomaus, og på det meste skal slavehæren ha bestått av 70 000 personer. Dette antallet er antagelig betydelig overdrevet, men de overvant flere romerske hærer i kamp. Mye tyder på at de egentlig ønsket å forlate Italia og flykte ut av Romerriket, men det klarte de aldri. Den romerske aristokraten Crassus fikk oppdraget å slå opprøret ned og trente en stor hær hardt over lang tid, før de i 71 fvt. klarte å overvinne slavehæren ved elva Silarius i dagens Calabria. Spartacus døde på slagmarken, men ifølge én tradisjon ble hans lik aldri funnet, noe som ga grobunn for spekulasjoner om at han kom seg unna og levde videre. Slavene som ble tatt i livet ble korsfestet langs Via Appia. En liten del av slavehæren kom seg unna, men ble oppsøkt og nedkjempet av Pompeius.

Spartacus – proletaren som gjorde revolusjon mot imperialistene – fikk på 1800- og 1900-tallet en heltestatus innen sosialistiske og kommunistiske organisasjoner, særlig i Sovjetunionen. Innen idrett har navnet blitt brukt om klubber og arrangementer (Spartacus, Spartak, spartakiade). I Norge kan også nevnes forlaget Spartacus.