gladiator

Gladiator. Romersk mosaikk fra 200-tallet e.Kr. som forestiller kjempende gladiatorer. Den stammer fra et arkeologisk funn som er gjort i landsbyen Augst i nærheten av Basel i Sveits.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

En gladiator var en yrkesslåsskjempe i Romerriket som kjempet på liv og død under offentlige gladiatorleker. Navnet kommer fra det tradisjonelle romerske sverdet, gladius.

Faktaboks

Uttale
gladiˈator
Etymologi
latin, ‘sverdkjemper’

Opprinnelse og historie

Gladiatorlekene stammer fra en arkaisk skikk med å arrangere idrettsleker og tvekamper under stormenns begravelser. Skikken er blant annet beskrevet hos Homer og er etter alt å dømme kommet til Italia med den greske koloniseringen av Sør-Italia. Fra gresk side er det også referanser til at rituelt drap av krigsfanger under slike omstendigheter, for at deres blod skulle gi den avdøde kraft i underverden. Det har vært vanlig å anta at romerne overtok gladiatorkampene fra etruskerne, da man har gravfunn i Etruria fra 500-tallet fvt. som viser tvekamper mellom menn. Ettersom avbildninger av tungt bevæpnede menn i kamp, funnet i graver i Campania og Lucania fra 300-tallet fvt., minner mer om gladiatorer enn de etruskiske gravbildene, er det flere som mener at dette var opphavsstedet for de senere romerske gladiatorkampene.

I Roma ble det så langt vi vet arrangert gladiatorkamper for første gang i 264 fvt., ved begravelsen til Brutus Pera på Forum Boarium. Først i 105 fvt. ble de første offentlige gladiatorlekene arrangert for statens regning. I republikkens siste tid (cirka 130-31 fvt.) ble de rå og barbariske gladiatorlekene ofte arrangert av embetsmenn og private for å vinne folkets gunst. Skikken holdt seg under keiserdømmet, hvor det var keiseren selv som stod som arrangør i Roma by, men ble også arrangert mange andre steder, særlig i den vestlige delen av riket.

Romerne kalte gladiatorkampene munera (flertall av munus, 'plikt', 'skyldighet'), noe som kanskje gir et hint om at man opprinnelig anså en slik blodsutgytelse som en forpliktelse mot avdøde stormenn. Disse munera gladiatoria inngikk i de stadig mer påkostede offentlige feiringene, det romerne med en fellesbetegnelse kalte ludi (leker). Romerne kunne også arrangere musiske og idrettsleker etter gresk mønster, men det var først og fremst underholdning fra scenen, hesteløp og dyre- og gladiatorkamper som inngikk i dette. Gladiatorkamper var de mest prestisjefylte og sjeldne av disse arrangementene.

Med Konstantin og kristendommen kom et nytt syn på denne formen for offentlig forlystelse og keiserne sluttet gradvis å arrangere dem. Keiser Honorius (395–423) forbød til slutt gladiatorskoler og arrangementer rundt 400 evt.

Gladiatorer i trening og kamp

Gladiatorene var for det meste dømte forbrytere, krigsfanger eller andre som var gjort til slaver, men også noen frie menn meldte seg frivillig. De ble satt i trening på en gladiatorskole (ludus) med brutal disiplin og ofte i en spesiell teknikk og utrustning. Bevæpningen var høyst forskjellig; de viktigste kategoriene av gladiatorer var:

  • thraeces med lite skjold (parma), krumsabel (sica) og stor hjelm
  • galli (eller murmullones) med stort skjold (scutum), kort sverd (gladius) og stor hjelm
  • samnites (eller secutores), som over, kjennetegnet var hjelm med sprinkler
  • retiarii med et stort nett, trefork og noen ganger en dolk

De fleste kamplekene var mann mot mann på liv og død, hvor ulike typer gladiatorer kjempet mot hverandre. Gladiatorene ble rangert i fem klasser med tilhørende verdi. En gladiatoreier eller impresario kunne derfor avtale en pris for gladiatorkamper avhengig av rangering og type arrangement. En overvunnen gladiators skjebne ble bestemt av den som betalte lekene, men ofte overlot han avgjørelsen til tilskuerne. Dersom han hadde kjempet heroisk og godt, var det kutyme for at livet skulle spares. Tegnet på at den overvunne skulle dø eller ikke, var en knyttet hånd med tommelfingeren ut (pollice verso), men man er usikker på hvilken retning på tommelen som betydde død eller liv.

Noen ganger var kampene mer å regne som arrangerte show, oppvisninger og iscenesettelser av store begivenheter. Både trente gladiatorer og dømte forbrytere ble også satt til å kjempe mot ville dyr. Det kan se ut som om det var vanlig for en gladiator å gå kamp fire ganger i året. Dersom de overlevde et visst antall kamper kunne gladiatorene trekke seg tilbake som frie menn med en god seiersbonus. Mange endte selv som gladiatortrenere.

Tallrike fremstillinger på mosaikker og graffiti fra hele Romerriket vitner om gladiatorenes popularitet. Vi vet også om «amatører» av fornem byrd som prøvde seg som gladiatorer. Til og med keisere som Caligula og Commodus skal ha opptrådt som gladiatorer i private sammenhenger.

Arenaer

Den vanlige arenaen for gladiatorkamper var amfiteatret, med en oval scene i bunn, med høye vant rundt og tribuner på alle sider. I Roma foregikk lekene først på Forum, tidvis i Circus, men oftest i provisorisk bygde arenaer. Først i 29 fvt. fikk Roma sin første permanent arena for kampleker, med amfiteatret bygget av Statilius Taurus. Dette var ikke spesielt storslått og ble ødelagt av flere branner. Den virkelig storslåtte arenaen ble først bygget av Vespasian og innviet i 80 evt. Det gikk under navnet det flaviske amfiteatret, men er i ettertid kjent som Colosseum, etter en kolossalstatue ved dets side.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg