Offer, religiøs handling som består i å bringe en gave eller overdra, overgi noe, oftest til en guddom, for å opprette eller vedlikeholde kontakt mellom giver og mottager. Offer kan utføres av en enkelt for dets egen skyld, men det skjer vanligvis på vegne av en menighet eller et helt samfunn og utføres gjerne av spesialister (prester). De som ofrer må ofte gjennomgå bestemte renselsesritualer før og etter offeret, som gjerne skjer på bestemte steder, i friluft eller i bestemte bygninger, f.eks. templer, og til bestemte tider.

Det ser ut som om offer har funnet sted i alle kjente kulturer gjennom historien. Formålet med den kontakten offeret oppretter, kan være forskjellig: å uttrykke takknemlighet (f.eks. når en del av den første avlingen ofres); å be om noe (alt fra materielle goder til syndsforlatelse); å sone moralske feil eller renses fra urenhet; å få del i en guddoms vesen (f.eks. ved å spise noe som identifiseres med guddommen); å opprettholde eller fornye kosmos (ved å gjenta et offer som først ble utført av gudene i en mytisk urtid).

Det er praktisk talt ingen begrensninger med hensyn til hva som kan ofres. Det kan være gjenstander, mat eller levende vesener. Ofte blir det som ofres ødelagt for å markere at det er blitt overført fra dagliglivets til det helliges område. Fra før-kristen tid i Danmark er det f.eks. funnet store mengder våpen nedsenket i myrer og ødelagt på en slik måte at det må ha skjedd helt systematisk. Offergjenstanden kan også være ødelagt eller overført til guddommen ved hjelp av ild, f.eks. når et offerdyr brennes. Dyr – og i enkelte religioner tidligere også mennesker – blir i det hele vanligvis drept når de ofres, men de kan også innvies til en guddom og beholde livet, men bli underlagt bestemte begrensninger (f.eks. å måtte oppholde seg ved gudens tempel). Dyr- og spesielt menneskeofre kan ofte erstattes av andre gjenstander («ssubstituttoffer»). Spesielle deigfigurer kan anvendes i stedet for det opprinnelige menneskeoffer, eller man kan bruke miniatyrfigurer laget av leire, metall eller papir. Miniatyrfremstillinger av en kroppsdel som er blitt helbredet som følge av bønn til en guddom, kalles votivoffer; i Norge ble slike ofret f.eks. i Røldal kirke, dit pilegrimer kom for å bli helbredet inntil begynnelsen av 1800-tallet.

Ulike teorier om offerets opprinnelse, innhold og funksjon har stått sentralt i religionshistorisk forskning gjennom mer enn hundre år. De fleste teoriene har fokusert på ett aspekt av offeret, og har derfor vært noe ensidige. Lenge ble offeret sett på som en gave, enten som et forsøk på å bestikke eller kjøpe guddommens gunst, eller som et uttrykk for underkastelse og tilbedelse. Mot slutten av 1800-tallet ble det lagt vekt på offerets funksjon av å opprette kontakt mellom mennesker og guder, og at denne kontakten var et mål i seg selv; fra 1950-årene av har flere forskere forsøkt å forstå offeret som en gjentagelse av en urtidshandling som har til hensikt å fornye verden. Psykologiske tolkninger er også blitt fremsatt: offeret er et forsøk på å redusere angst, eller en måte å avlede aggresjon på (ved å overføre aggresjonen på en «syndebukk»).

I Kirken var offer tidligere en del av prestens inntekter. Presten hadde rett til offer på de store høytider og ved de kirkelige handlinger; dette ble forbudt i lov av 14. juli 1897. Etter lov av 7. juni 1996 om Den norske kirke kan menighetsrådet gi tillatelse til offer til kristelige velgjørende formål.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.