Edikt, offentlig kunngjøring. Embetsmenn i antikkens Roma hadde rett til å kunngjøre for folket (personlig, skriftlig eller ved en herold) de regler som de i sin embetstid ville følge i sin administrasjon og som dommere; dels overtok man sin forgjengers regler, dels føyde man nye til. Særlig viktig er pretors edikt, en kunngjøring om hvilke regler han ville følge som leder for rettsvesenet i sitt embetsår, bekjentgjort på forhånd ved opplesning og oppslag. Pretor kunne som dommer ikke bare gjøre bruk av gjeldende rett, han hadde også myndighet til å «hjelpe, supplere og korrigere» denne, og øvde på den måten stor innflytelse på utviklingen av den romerske privatrett. Keiser Hadrian lot ca. 130 evt. pretorenes edikt sammenarbeides til en fast endelig form, som de senere beholdt (det såkalte edictum perpetuum). I keisertiden ble også keiserlige forordninger av mer alminnelig innhold utstedt som edikter. I senere er dermed et edikt ofte brukt om en herskers eller statsmakts stående forordning i en enkelt sak, jf. evige edikt, nantiske edikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.