prinsipat

Prinsipatet betegner den første fasen av det romerske keiserdømmet og regnes normalt fra Augustus til det severiske keiserdynastiet, en periode på omlag 250 år. Mest av alt er det nok forbundet med Augustus og hans regime («det augusteiske prinsipatet»).

Faktaboks

uttale:
prinsipˈat
etymologi:
latin principatus

Uttrykket principatus er brukt i flere romerske kilder som et uttrykk for keisermakten, men som en betegnelse for en periode i romersk keisertid er det en moderne konstruksjon. Det er hentet fra uttrykket princeps (den første/fremste), som i republikken ble brukt om senatets fremste representant og som ble en vanlig tittel for keiseren. Det ligger dermed noe tradisjonelt og republikansk i uttrykket, og det gir et skinn av at keiseren stadig er først blant likemenn og ikke en konge (rex), som romerne avskydde.

Perioden etter det severiske dynastiets fall er karakterisert av store indre stridigheter og konflikter og omtales ofte som soldatkeisertiden eller anarkiet. Den mer eneveldige perioden da Romerriket igjen var noenlunde samlet under en fungerende sentralmakt fra 284, kalles dominatet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg