Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Skien rådhus, 1894.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Hamar rådhus, 2001.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Rådhus,

den bygning som huser de sentrale organer for en bys interne administrasjon, først og fremst møtesal for byens råd (bystyret), eventuelt supplert med representasjonslokaler og kontorer.

I de selvstendige greske bysamfunn nøyde man seg med møtesalen, mens rådhus av mer sammensatt og monumental karakter kjennetegner tiden fra 1200-tallet og fremover, særlig i de byer som hadde rang av fristeder under det tysk-romerske keiserdømme. Tidlige og storslåtte eksempler er norditalienske rådhus som i Firenze, Siena og Perugia, etterfulgt av en rekke nederlandske og nordtyske (Leiden, Bremen, Lübeck). I denne tiden ble katedralen og rådhuset byenes mest prominente bygninger. I disse rådhus opptar de representative lokaler som regel hele overetasjen med underordnede rom liggende nedenunder, gjerne sammen med et traktørsted, «Rådhuskjelleren». Da disse rådhus også gav tilhold for rettsvesenet, hadde de gjerne kjellerrom for torturkamre og forvaring av fanger – herav den norske betegnelse «rå'stue» for fengsel.

I Norge skulle rådmennene ifølge Magnus Lagabøtes bylov samles i byens gildeskåle, men i Oslo ser det ut til at de har fått sitt eget hus, Bjarnegården, allerede i 1320. Det har neppe inneholdt mer enn ett rom, eventuelt med forstue og kjeller. Etter de forskjellige branner ble det bygd nye til samme formål, i 1567 et av stein. I det nye Christiania ble et ennå eksisterende, ganske beskjedent rådhus bygd ved torget i 1641. I Bergen hadde byen allerede i 1560 kunnet overta det hus som fremdeles går under navn av det gamle Rådhus, og som var bygd i stein av Christoffer Valkendorf til eget bruk; i Trondheim ble rådmann Bastiansens likeså solide hus ervervet til samme formål i 1652. Men disse bygninger viste seg tidlig å være lite brukbare, noe som førte til mer tilfeldige ordninger – alt i alt var det smått med rådhus i Norge.

Etter bestemmelsene om kommunalt selvstyre av 1837 ble behovene mer merkbare, også i landkommunene hvor bygninger av rådhuskarakter fikk navn av herredshus. I løpet av 1800-tallet fikk flere byer egne rådhus.

Senere tiders sterke utvikling av den kommunale forvaltning har endret rådhusbygging fra nærmest å være en prestisjesak til å bli en nødvendighet for samling av de administrative organer. Et karakteristisk eksempel på denne utvikling er rådhuset i Bergen, fullført 1974, som nærmest har karakter av ren kontorbygning, mens de representative hensyn er tilgodesett i hus av historisk verdi, som Hagerupgården og Håkonshallen. Oslo Rådhus omfatter store kontorarealer, men er ellers en praktbygning, i sin idé preget av de middelalderske tradisjoner, på samme måte som rådhusene i København (1901) og Stockholm (1923).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.