En plebeier (plebeius) var i antikkens Roma et medlem av plebs, allmuen, den store massen av romerske borgere, i motsetning til patrisierne. Plebeierne var særlig i den tidlige republikken patrisierne sosialt og økonomisk underlegne, og ofte deres klienter. Vi kjenner ikke bakgrunnen for skillet mellom de to befolkningsgruppene (stendene) i det tidlige Roma, men den tidlige romerske republikken (ca. 500–287 fvt.) var preget av plebeiernes kamp for utvidede rettigheter, kjent som «stenderkampene» (mer om dette i artikkelen om Romerriket). Ved trussel om kollektiv utflytting (secessio) og gjennom sin betydning i hæren fikk plebeierne tilkjempet seg stadig større rettigheter. Plebeierne hadde tidlig egne, ukrenkelige ombudsmenn (folketribuner) og møttes i egne forsamlinger, concilium plebis. En av de fremste politiske seirene var da vedtak i denne plebeierforsamlingen (plebiscita) fikk lovs kraft fra og med 287 fvt. Deretter ble concilium plebis Romas viktigste lovgivende organ. Gradvis mistet det gamle skillet mellom plebeier og patrisier mye av sin betydning, selv om patrisierne alltid beholdt visse privilegier og en særlig prestisje.

Plebeier som en upolitisk, rent sosialt nedsettende betegnelse på en person fra de lavere sosiale sjikt, forekommer allerede i senrepublikkens tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.