plebeier

Plebeierne (plebeii) var i den tidlige republikken sosialt og økonomisk underlegne patrisierne, og ofte deres klienter. Vi vet imidlertid ikke om plebeierne opprinnelig var en mer ensartet gruppe, eller om den bestandig har vært negativt definert som alle borgere som ikke tilhørte de særegne patrisiske slektene. Vi kjenner dermed heller ikke til bakgrunnen for skillet mellom de to befolkningsgruppene, kalt stendene (ordines), i det tidlige Roma, men kildene tyder på en tilspissing og tydeligere standsinndeling i den tidlige romerske republikken på 400-tallet fvt.

I den tidlige republikken (særlig på 400-tallet) dominerte patrisierne politikken og samfunnet med et tilnærmet monopol på alle maktposisjoner: politiske embeter, presteskap og jurisdiksjon. Tross plebeiisk motstand, ser det ut til at dominansen bare økte utover på 400-tallet. Tolvtavleloven fra 450 fvt. befestet mange av patrisiernes rettigheter og forbød ekteskap på tvers av stendene. Monopolet og dominansen ble imidlertid utfordret etter dette, særlig ettersom flere plebeiiske slekter hadde blitt mektige. Kampene mot privilegiene og for utvidede plebeiiske rettigheter er kjent som «stenderkampene».

Ved trussel om kollektiv utflytting (secessio) og gjennom sin betydning i hæren fikk plebeierne tilkjempet seg stadig større rettigheter. De opprettet sin egen folkeforsamling, plebeierforsamlingen (concilium plebis), og der valgte de sine egne embetsmenn, eller ombudsmenn, kjent som folketribuner (tribuni plebis). Patrisierne måtte sakte, men sikkert godta at folketribunene var fredhellige (494 fvt.) og at plebeierne hadde appellrett (provocatio) til dem (i 449 fvt.) og at gjeldslaveri opphørte (Lex Poetelia Papiria i 326 fvt.). En av de fremste politiske seirene til plebeierne var da vedtak i plebeierforsamlingen (plebiscita) fikk lovs kraft; først delvis i 339 og endelig fra og med 287 fvt. (Leges Valeriae Horatiae). Deretter ble concilium plebis Romas viktigste lovgivende organ. Da plebeierne også var sikret tilgangen til de politiske embetene, var stenderkampene over. Adgangen til mange presteskap forble imidlertid et privilegium for patrisierne.

Kildematerialet til denne tidlige fasen av den romerske republikken er ikke spesielt godt, så det er moderne historikere som utfordrer de konkrete hendelsene og årstallene som her er nevnt.

Gradvis mistet det gamle skillet mellom plebeier og patrisier mye av sin betydning, selv om patrisierne beholdt visse privilegier og en særlig prestisje i romersk tid. Folketribunen viste seg som et politisk meget viktig embete, og vi har eksempler på en patrisier (Clodius Pulcher) som lar seg adoptere inn i en plebeiisk familie for å kunne stille til valg. I senrepublikken (cirka 130–30 fvt.) var for øvrig de patrisiske familiene sterkt redusert, og skillet mellom de to stendene var for alle praktiske formål over da republikken faller og keiserdømmet etableres med keiser Augustus (27 fvt.).

Plebeier som en upolitisk, rent sosialt nedsettende betegnelse på en person fra de lavere sosiale sjikt, forekommer allerede i senrepublikkens tid.

• plebs
• concilium plebis
• folketribun
• Romerriket
• Romerrikets historie