senantikken

Begrepene antikken og middelalder oppsto på 1400-tallet, og senantikken var frem til 1900-tallet ikke oppfattet som en selvstendig periode. Den tidlige delen av perioden ble oppfattet som en forlengelse av antikken, og store deler av senantikken inngikk i begrepet middelalderen. Langt inn på 1960-tallet fremstilte antikkhistorikerne 500-tallets og 600-tallets middelhavsmennesker som underlegne arvinger til de store antikke imperiene.

Det var hovedsakelig franske historikere og etter hvert amerikanske historikere som reagerte på slike fremstillinger, der de første tankene ble lansert på slutten av 1940-tallet. Blant de som tidlig pekte på en annen tilnærming til denne historien var Henri-Irénée Marrou. Han ble en av de store inspirasjonskildene til den amerikanske historikeren Peter Brown, som fra 1960-tallet av har vært en av de fremste forskerne på perioden.

Senantikken oppsto som et eget periodebegrep fordi mange historikere hadde behov for å forstå perioden i et annet perspektiv, som en periode preget av kulturell vekst og utvikling, ikke politisk fragmentering og nedgang. Historikere som har forsket på senantikken har derfor hovedsakelig vært opptatt av religiøs og kulturell nytenkning i perioden, og på de antikke familienes evne til å holde på tradisjoner og makt i nye politiske regimer. Denne fremstillingen av perioden vektlegger derfor i stor grad kontinuitet tilbake til antikken, fremfor brudd med Romerriket. Kritikken mot innføringen av senantikken som en selvstendig periode har derfor handlet mye om at noe av forskningen på perioden har manglet et klart politisk fokus.

Senantikkens særegne uttrykk kommer frem i mange av de intellektuelle bedriftene i perioden, som tidligere historikere utelukkende så på som rester av den klassiske periodens storhet. Augustins litterære, filosofiske og religiøse verk blir i senantikkens perspektiv eksempler på periodens nytenkning, ikke bare som en arvtaker til Cicero. Justinians romerrett bygde på rettspraksiser i fra den klassiske antikken, men kodifiseringen av lovverket var et senantikk prosjekt, som begynte med keiser Diokletian, og kulminerte med Justinian.

Begynnelsen på senantikken preges av en rekke nyvinninger innen det politiske og militære apparatet som for en periode trygget og styrket sentralmakten i Romerriket. I 235 ble Alexander Severus drept, og de neste femti årene hadde riket mer enn 25 utfordrere til tronen og var preget av mye uro. I perioder løsrev deler av riket seg og ble styrt som egne kongedømmer. Flere keisere forsøkte nye måter å styre på for å styrke sentralmakten igjen. Denne uroen tok slutt da keiser Diokletian fikk konsolidert makten sin fra 284 og innførte en ny styringsform – tetrarkiet, som innebar at fire keisere styrte hver sin del av riket, og hadde en rangeringsordning dem i mellom. Selv om ordningen kun varte i noen tiår, ble mange av de øvrige endringene som kom under kriseperioden og Diokletian varige endringer. Keiserne legitimerte makten sin i større grad som en gudgitt makt, der de regjerte som Herre og Gud. Dette har gjort at perioden også har blitt omtalt som dominatet.

En av de største omveltningene under Diokletian var den administrative omorganiseringen av imperiet. Provinsene ble gjort mindre, slik at de økte kraftig i antallet. Deretter ble provinsene gruppert i nyordningen diokeser. Sammenlignet med den klassiske perioden styrte Diokletian etter hvert et imperium med over hundre provinser, mot omkring førti under prinsipatet. Det var først 12, senere 14 diokeser, og de ble styrt av en stedfortreder for keiseren, en vicarius. I andre halvdel av 300-tallet fikk diokesene mindre betydning for sentralmakten, men på det tidspunktet hadde kirken imitert strukturen. Keisermaktens byråkrati i senantikken kan i dag sees i det engelske språket nettopp i begrepene for bispedømme (engelsk diocese) og sogneprest (engelsk vicar).

I 395 ble Romerriket varig delt i en vestlig og en østlig del. På 400-tallet kollapset sentralmakten i den vestlige delen av Romerriket. Selv om det er historiefaglige uenigheter om dette var en indre eller ytre drevet prosess, er enighet om at denne kollapsen fremstår som brå og uventet på samtiden. I løpet av 400-tallet ble Vestriket først splittet opp ved at nye kongedømmer oppsto innenfor rikets grenser, før den siste romerske keiseren, Romulus Augustulus, ble avsatt i 476. Ved det tidspunktet var det knapt noe Vestrike å snakke om. Kongedømmene fikk navn etter etniske grupper, som Frankerriket, Vandalkongedømmet og Burgunderriket, men mange av de etniske identitetene hadde vokst frem på innsiden av rikets grenser før kollapsen. I flere av tilfellene kan vi se hvordan identitetene deres vokste frem på ferden fra rikets periferi til sentrum.

Med barbarkongedømmene var ikke områdene fra Britannia til Nord-Afrika lenger én politisk enhet, slik de hadde vært under Romerriket. Ulike krigsherrer tok makten i ulike områder og beskyttet sine grenser. De nye politiske enhetene ble knyttet til personer og dynastier, og mange av dem var kortlivede. Det var likevel også en stor grad av kontinuitet i dagliglivet i for eksempel Gallia, Italia og Nord-Afrika. De mektige slektene fra 300-tallets keiserbyråkrati ble raskt sentrale i kirken, og fortsatte å styre diokeser og provinser i kraft av å være geistlige ledere, fremfor å være byråkratiske ledere.

De nye kongedømmene hadde latin som administrasjonsspråk (som fremdeles var dagligspråket i det meste av området), de brukte romerske titler og de slo mynter som viste til et eksisterende romersk kulturområde. Mange av de nye kongedømmene utviklet egne lovverk som var en blanding av romerske lover og lokale seder, og lover fra provinsene og områdene utenfor riket. De beholdt romerske lovverk i tillegg, og Codex Theodosianus var særlig viktig i de nye kongedømmene, mens keiser Justinian fikk kodifisert sin egen lovsamling i øst på 500-tallet. Barbarkongene og de som identifiserte seg som gotere, frankere og så videre hadde dermed sine lover, mens de som ble regnet som romere hadde sine lover. På samme måte var det religiøse skiller, mellom mange barbarer som var arianere, mens de romerske elitene var tro mot Konstantins konsil (etter hvert kjent som katolikker).

Med kristningen av elitene på 300-tallet vokste det frem nye maktgrupper, nye maktkulturer og uttrykk. Mange av tekstene vi har igjen etter romerne er fra senantikken, og de fleste er kristne tekster. Den romerske eliten ble i senantikken særlig preget av asketisme. Det asketiske idealet kan også observeres i fremveksten av klostervesenet. Typisk for kunsten i senantikken er frontale bilder, et stivt blikk og en mindre naturlig og realistisk fremstilling av ansikter. Både kunst og litteratur kunne bygge på arven fra antikken, men i en særegen kristen form som vektlegger det overnaturlige.

Mens riket i vest kollapset på 400-tallet opplevde Østromerriket en oppblomstring på 500-tallet, som på mange måter kulminerte med Justinian. Han klarte for en periode å gjenerobre deler av Vestriket (i Nord-Afrika og deler av Italia), men er spesielt kjent for den endelige kodifiseringen (av codex, bok) av romerske lover i form av Corpus Iuris Civilis.

På 600-tallet oppsto imidlertid en ny politisk og militær virkelighet, med fremveksten av de muslimske araberne. På dette tidspunktet var Østromerriket allerede svekket og araberne inntok store deler av den østlige, sørlige og vestlige delen av Middelhavet på bare et århundre. I områdene rundt dagens Hellas sto bare ett kongedømme igjen, som i dag ofte omtales som Bysants, men som i samtiden ble omtalt som romersk.

• Romerrikets historie
• Tidlig kristendom
• Bysants
• Islams historie

• Peter Brown, «SO debate: the World of Late Antiquity revisited», Symbolae Osloenses, 72:1 1997, 5-30.
• Peter Brown, The Rise of Western Christendom, 2. utg. Oxford 2002.
• Peter Brown, Through the Eye of the Needle. Wealth, the Fall of Rome, and the Making of Christianity in the West, 350-550, Princeton 2012.
• Cambridge Ancient History, bd. xiii-xiv.
• Paul Erdkamp (red.), Blackwell Companion to the Roman Army, Chichester 2007.
• Peter Heather, «Why Did the Barbarian Cross the Rhine?», Journal of Late Antiquity, 2:1 2009, 3-29.
• Philip Rousseau (red.), Blackwell Companion to Late Antiquity, Chichester 2009.