Frigiven, slave som har fått sin frihet, oftest ved eierens testament eller ved frikjøp med midler tjent i selvstendig virksomhet. I oldtidens Athen ble de frigivne ikke borgere med fulle rettigheter, men bare metoiker,som bevarte forskjellige plikter overfor sin tidligere herre og i visse tilfeller igjen kunne gjøres til slaver. I Roma ble de frigivne (lat. libertini) borgere, men med enkelte innskrenkninger: De stemte bare i de fire bytribus og kunne ikke ha embeter eller komme i senatet. Den frigivne stod også i Roma i et visst avhengighetsforhold til sin tidligere herre, som nå var hans patronus, beskytter. Fra 300-tallet f.Kr. var det en skatt på frigivelse av slaver på 5 % av slavens verdi. Frigivelse ble svært vanlig, særlig i keisertiden, og keiser Augustus forsøkte å begrense det. I den første keisertid (især under Claudius) spilte flere keiserlige frigivne en stor rolle som ministre.

Etter gammelnorsk rett vedble en frigiven å stå i et visst avhengighetsforhold, þyrmslir, til herren, skapdróttinn, og hans ætt. Det var to klasser av frigivne, en høyere og en lavere. De som hadde holdt sitt «frelseøl» og betalt en løsningssum, var leysingjar. I rettslig henseende inntok disse i hovedsaken samme stilling som en fri mann. Den andre gruppen, de såkalte tyrmslemenn, måtte bl.a. ha samtykke av drotten ved inngåelse av giftermål eller viktigere kontrakter av formuerettslig art; videre hadde drotten arverett etter dem.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.