Frigiven er en slave som har fått sin frihet, oftest ved eierens testament eller ved frikjøp med midler tjent i selvstendig virksomhet.

Oldtidens Athen

I oldtidens Athen ble de frigivne ikke borgere med fulle rettigheter, men bare metoiker, som bevarte forskjellige plikter overfor sin tidligere herre og i visse tilfeller igjen kunne gjøres til slaver.

Romerriket

I Roma ble de frigivne (latin libertini) borgere dersom de ble frigitt av en borger, men med enkelte innskrenkninger: De stemte bare i de fire bytribene og kunne ikke ha embeter eller komme i senatet. Den frigivne stod også i Roma i et visst avhengighetsforhold til sin tidligere herre, som nå var hans patronus, beskytter. Fra 300-tallet fvt. var det en skatt på frigivelse av slaver på 5 prosent av slavens verdi. Frigivelse ble svært vanlig, særlig i keisertiden (fra år 27 fvt.), og keiser Augustus forsøkte å begrense det. I den første keisertid (især under Claudius) spilte flere keiserlige frigivne en stor rolle i keiserens administrasjon.

Norge

Etter gammelnorsk rett fortsatte en frigiven å stå i et visst avhengighetsforhold, þyrmslir, til herren, skapdróttinn, og hans ætt. Det var to klasser av frigivne, en høyere og en lavere.

De som hadde holdt sitt «frelseøl» og betalt en løsningssum, var leysingjar. I rettslig henseende inntok disse i hovedsaken samme stilling som en fri mann.

Den andre gruppen, de såkalte tyrmslemenn, måtte blant annet ha samtykke av drotten ved inngåelse av giftermål eller viktigere kontrakter av formuerettslig art; videre hadde drotten arverett etter dem.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg