romanisering

Romanisering er et begrep som beskriver spredningen av romersk kultur til erobrede områder i Romerriket.

Begrepet går tilbake til 1800-tallet, men er i økende grad de siste 50 årene blitt utfordret, særlig i lys av post-kolonialismen. I kritikken av begrepet har man lagt vekt på at befolkningen i annekterte områder ikke ensidig tok til seg romersk kultur, men at prosessen var preget av interaksjon og kulturutveksling, hvor også opprinnelige kulturuttrykk ble bevart, og til og med i noen grad ble overført til andre deler av det romerske samfunnet. Enkelte forskere har derfor lansert og brukt begrepet kreolisering for å betegne en ny, blandet kultur. Romaniseringsbegrepet er imidlertid ikke fullstendig forlatt og brukes stadig om dannelsen av en ny romersk felles kultur for provinsene i Romerriket. Tilhengerne av begrepet legger vekt på den dominante romerske bykulturen, fellesspråket som ble latin i hele det vestlige riket og den allestedsnærværende hæren som var gjennomsyret av romerske tradisjoner. Også innføringen av felles kalender med feiring av tradisjonelle romerske fester og keiserkulten, er blitt pekt på som romaniserende elementer.

En kjent passasje hos Tacitus (Agricola 21) er brukt som eksempel på at romerne ønsket å pasifisere den lokale eliten gjennom å "romanisere" dem:

For å vende disse spredte og uvitende og derfor dess mer krigslystne folk til fredens velsignelser oppmuntret Agricola dem privat og hjalp dem offentlig til å bygge templer og torv og vakre våningshus. Han roste de villige og irettesatte de sendrektige, og på den måten ble den tidlige følelsen av tvang avløst av kappelyst om å vinne hans anerkjennelse. Han sørget for at høvdingenes sønner fikk undervisning i filosofi og litteratur, og personlig satte han britenes medfødte begavelse over gallernes flid, for efter at britene først hadde stilt seg avvisende til romernes språk, ble de nå ivrige efter å tilegne seg romersk veltalenhet. Til og med vår klededrakt ble moderne blant dem, og følgelig så man mange i toga. Litt etter litt lot de seg imidlertid også lokke av våre laster, av smaken for søyleganger og bad og raffinerte fester. Uerfarne som de var, kalte de dette sivilisasjon, enda det i virkeligheten var et vitnesbyrd om deres trelldom. (Oversatt av Trygve Width og utgitt som Tacitus: Agricola og Germania i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1997)