keiserkult

Keiserkult er dyrkelse av en keiser som guddom i levende live og spesielt etter døden, særlig dyrkelsen av romerrikets keisere.

I Romerriket var det en alminnelig utbredte tro på ethvert menneskes genius. Keiserkulten stod i nær forbindelse med denne oppfatningen.

Allerede i den eldre keisertid ble keiserkulten en riksinstitusjon. Det var et uttrykk for opphøyelsen av keiserens og dermed også romerfolkets majestet, og anerkjennelsen av og medlemskap i denne kulten ble et krav til ethvert samfunnsmedlem, også til de kristne (se tidlig kristendom).

Caesar var den første som etter sin død ble ansett for å ha fått plass blant gudene, hans offisielle navn ble da Divus Julius ('den guddommelige Julius'). De senere keiserne ble vanligvis opphøyd til guder etter sin død, bare Caligula og Domitian ville æres som gud allerede mens de fortsatt levde. Augustus nektet å la seg opphøye til guddom (det vil si, apoteosere) i levende live i selve Roma, men ble både i byens umiddelbare nærhet, og særlig i provinsene, dyrket av innbyggerne som en gud, oftest sammen med Dea Roma.

Keiserkulten kom også til å omfatte keiserens pårørende, som for eksempel Livia Drusilla (Augustus' hustru) og Claudia Octavia (Neros hustru). Også romerske feltherrer som Flamininus og Pompeius ble gjenstand for kult.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg