Keiserkult, dyrkelse av en keiser, særlig den romerske keiser, som guddom i levende live og spesielt etter døden. Keiserkulten stod i nær forbindelse med den alminnelig utbredte tro på ethvert menneskes genius; den ble alt i den eldre keisertid en riksinstitusjon, et uttrykk for hevdelsen av keiserens og dermed også romerfolkets majestet, og anerkjennelsen av den ble et krav til ethvert samfunnsmedlem, også til de kristne.

Caesar var den første som etter sin død ble ansett for å ha fått plass blant gudene; hans offisielle navn ble Divus Julius ('den guddommelige Julius'). De senere keisere ble vanligvis opphøyd til guder etter sin død, bare Caligula og Domitian ville æres som gud alt mens de levde. Augustus nektet å la seg opphøye til guddom (apoteosere) i levende live i selve Roma; men både i byens umiddelbare nærhet, og særlig i provinsene, dyrket innbyggerne ham som gud, oftest sammen med Dea Roma. Keiserkulten kom også til å omfatte keiserens pårørende (bl.a. Livia Drusilla og Octavia). Også romerske feltherrer som Flamininus og Pompeius ble gjenstand for kult. – Se også herskerkult.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.