forsvarer

Forsvarerens hovedoppgave er å få frem de argumenter som taler for den mistenktes uskyld eller formildende omstendigheter, og regnes som en viktig rettssikkerhetsgaranti mot uriktige domfellelser. Forsvareren skal utfordre påtalemyndighetens bevistilbud og stille de kritiske spørsmål for å sikre at ikke disse blir stående ubesvart eller uteglemt. Forsvareren skal etter regler for god advokatskikk alltid utad lojalt tilkjennegi samme standpunkt til faktum som klienten gjør og tale vedkommendes sak, men har samtidig krav på ikke å bli identifisert med vedkommendes meninger eller påståtte handlinger.

Forsvareren plikter å bidra til at myndighetene, herunder politiet, påtalemyndigheten, domstolene og fengselsmyndighetene, respekterer klientens menneskerettigheter og sikrer at han ikke blir behandlet på utilbørlig måte. Forsvareren skal særlig påse at klienten ikke unødvendig berøves friheten, at han ikke utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling, at hans rettigheter under frihetsberøvelse ivaretas og at han gis en rettferdig rettergang.

Straffeprosessloven av 22. mai 1981 kapittel 9 gir regler om når siktede har rett til å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning, offentlig forsvarer.

På etterforskningsstadiet har en siktet som begjæres fengslet rett til offentlig forsvarer i det rettsmøtet som holdes for avgjørelse av fengslingsspørsmålet. Blir siktede fengslet, skal han ha offentlig forsvarer så lenge han er undergitt varetektsfengsling. For øvrig har siktede på dette stadiet bare rett til offentlig forsvarer når retten finner at «særlige grunner» taler for det.

Etter en avklaring i Høyesterett i 2015 (Retstidende 2015 s. 844) ble retten til offentlig oppnevnt forsvarer utvidet som følge av europeisk rettsutvikling på området. Den som er siktet i en sak som kan medføre fengselsstraff som sannsynlig utfall ved domfellelse, vil normalt ha rett på forsvarer under etterforskningen i politiavhør med videre. Dersom avhør er gjennomført uten forsvarertilbud, vil avhøret kunne avskjæres som bevis i en senere straffesak.

• For de tilfeller hvor saken blir pådømt uten tiltalebeslutning, se tilståelsesdom.

Under hovedforhandlingen skal siktede som hovedregel ha offentlig oppnevnt forsvarer. I de tilfellene han har krav på offentlig forsvarer, skal han også ha det i forbindelse med eventuelle bevisopptak forut for hovedforhandlingen. Blir saken behandlet i tingretten, gjelder enkelte unntak fra siktedes rett til offentlig forsvarer. Siktede har blant annet ikke krav på offentlig forsvarer dersom saken blir fremmet på grunnlag av et forelegg som han ikke har vedtatt, eller dersom saken kun gjelder promillekjøring eller inndragning.

Det er retten som oppnevner offentlig forsvarer for siktede. Har siktede fremsatt ønske om en bestemt forsvarer, skal denne oppnevnes med mindre dette ville føre til forsinkelse av betydning for saken, herunder til overskridelse av fristen for å avholde hovedforhandling i saker der siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått eller er varetektsfengslet. I de sistnevnte tilfellene er fristen – om ikke særlige forhold er til hinder – seks uker etter at saken kom inn til tingretten og åtte uker etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling. Dersom siktede ikke har fremsatt noe bestemt ønske, blir normalt en av de faste forsvarerne ved domstolen oppnevnt.

En offentlig forsvarer har visse særlige rettigheter i forhold til en forsvarer som er privat antatt av siktede. Han har således en videre rett til å gjøre seg kjent med dokumentene i saken og har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin klient selv om denne er undergitt varetektsfengsling.

Der hvor det ikke oppnevnes offentlig forsvarer, kan mistenkte alltid la seg representere ved privat engasjert forsvarer.

• Rettsvesen i Norge
• rettssikkerhet
• straffeprosess