mobilisering

Mobilisering er en fullstendig oppsetning på krigsfot av landets væpnede styrker. Ordet har sin rot i «å gjøre bevegelig», og beskriver også prosesser hvor man frigjør latent energi i samfunnet for å fremkalle endringer, eller for å hindre uønskede hendelser.

Militært har konseptet lange historiske røtter, og kan i Norge spores helt tilbake til Håkon den godes innføring av leidangen ved midten av 900-tallet. Dette var en plikt bøndene hadde til å stille med skip, utsyr og mannskap, når kongen ba om det. Siste gang leidangen ble kalt ut i kamp var utenfor Bergen i 1429.

De eldste historiske røttene til et byråkratisert og systematisert mobiliseringsforsvar, av den moderne typen, finner vi i det svenske Indelningsverket fra andre halvdel av 1600-tallet. Den franske Levée en masse, som fulgte i kjølvannet av Den franske revolusjon, er det første historiske eksempelet på at krigsmakten trekker på hele samfunnets ressurser.

Norge har alltid basert sitt militære forsvar på en form for mobiliserings- og utskrivingssystem, og i Grunnloven av 1814 ble det slått fast, i det minste i prinsippet, at: «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpliktet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.»

I kriser hvor man ønsker å styrke landets forsvarsevne, men ikke gå til full mobilisering, kan beredskapstiltak iverksettes. Disse er planlagt for forskjellige trinn og innebærer hel eller delvis oppsetning av bestemte staber, avdelinger, fartøyer m.m. Iverksetting av beredskapstiltak skjer ved skriftlig ordre eller gjennom radio. Et angrep på Norge er ensbetydende med ordre om mobilisering og motstand med alle midler. Enhver melding om at mobilisering og motstand skal opphøre er da å betrakte som falsk (kongelig resolusjon 10. juni 1949).

Etter andre verdenskrig ble også det såkalte totalforsvarskonseptet innført i Norge. Konseptet hadde to pilarer, ett i fred og ett i krig. I fred skal sivil og militær sektor samarbeide for å motstå kriser og katastrofer, og i krig, og etter mobilisering, skal alle sivile og militære ressurser kunne settes inn til landets forsvar. Etter den kalde krigens slutt ble konseptet i liten grad holdt i hevd, men er nå i ferd med å revitaliseres i en litt annen form enn tidligere, tilpasset dagens trusler og situasjon. Alle samfunnets kapasiteter skal ved behov kunne mobiliseres i fred, krise og krig. Mange ressurser mobiliseres gjennom rekvisisjonslover og andre mobiliseres gjennom avtaleverk og frivillighet.

Under den kalde krigen var Norge et av de land i verden som kunne mobilisere størst prosentandel av sin befolkning til krigstjeneste. Forsvaret kunne mobilisere nær 10 prosent av befolkningen, i tillegg kom alle de som støttet opp under totalforsvaret med materiell, arbeidskraft eller eiendom.

I dag består mobiliseringsstyrken i praksis av de ca. 40.000 soldatene som tilhører Heimevernet (HV). I tillegg kommer Sivilforsvaret med en styrke på ca. 8 000 tjenestepliktige menn og kvinner, organisert som en del av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). I tillegg til det kommer også Industrivernet, som består av lokalkjente ansatte, trent og utstyrt for å håndtere aktuelle hendelser på egen arbeidsplass.