Minas Gerais

Av /Ibama.
Lisens: CC BY SA 2.0

Minas Gerais er en av Brasils 26 delstater, beliggende i innlandet i region Sørøst. Den grenser til Rio de Janeiro i sørøst, São Paulo i sørvest, Mato Grosso do Sul i vest, Goiás i vest og nordvest, Bahia i nord og nordøst og Espírito Santo i øst. Med et areal på 586 528 km2 er delstaten omtrent på størrelse med Frankrike, og har 21 168 791 innbyggere (IBGE, estimat for 2019). Hovedstaden er Belo Horizonte.

Faktaboks

uttale:
mˈinʌʒ ʒerˈais

Natur

Minas Gerais omfatter de høyest beliggende områdene av det brasilianske sentralplatået (Planalto Brasileiro). De høyeste fjellkjedene i Brasil sør for Amasonasskjoldet ligger alle i Minas Gerais. I sør hever Serra da Mantiqueira seg med høyeste topper Pico das Agulhas Negras (2787 moh., på grensen til Rio de Janeiro) og Pedra da Mina (2770 moh., på grensen til São Paulo). Sentralt i delstaten strekker Brasils eldste geologiske formasjon Serra do Espinhaço seg nord–sør. Serra do Caparaó lengst i øst har delstatens høyeste topp Pico da Bandeira (2889 moh., på grensen til Espírito Santo).

Nordover og vestover fra Belo Horizonte strekker seg vide gressmarker; de frodigste ligger i Trángulo Mineiro lengst i vest. Den vestligste delen dreneres av elvene Paranaíba og Grande, som tilhører Pratasystemet som renner ut ved Rio de la Plata ved Buenos Aires. Den midtre delen vest for Espinhaçofjellene dreneres av São Francisco som renner nordover og ender ut i havet ved delstaten Alagoas. De sentrale områdene er rike på nedbør. Den nordligste delen tilhører det tørre Sertão-området som strekker seg sørover fra det nordøstre Brasil.

Befolkning

Med en befolkning på størrelse med Sri Lankas, er Minas Gerais Brasils nest mest folkerike delstat etter São Paulo. Befolkningssammensetningen er et resultat av to innvandringsbølger. Første bølge fant sted under kolonitiden og bestod av kolonister fra Portugal, Spania og São Paulo som brakte med seg afrikanske slaver. Andre bølge fant sted i moderne tid frem til 1980-årene og bestod av arbeidssøkende innflyttere fra Brasils Nordøst-region. Av de over hundre urfolksgruppene som opprinnelig bebodde området, er bare et fåtall igjen.

85 prosent av befolkningen bor i byer, og de største byene er Belo Horizonte, Uberlândia, Contagem, Juiz de Fora og Betim (IBGE, 2019). Det er regionale forskjeller i den sosiale fordelingen. Den sørlige delen, hvor industrien og en stor del av landbruket befinner seg, har sosiale indikatorer på nivå med São Paulo. Det tørkerammede nord hører til blant de fattigste områdene i Brasil.

Næringsliv

Minas Gerais er den ledende jordbruksdelstaten i Brasil. De rikeste jordbruksregionene ligger i sør, sørøst og i Triângolo Mineiro (i vest). I alt er 70 prosent av arealet oppdyrket. På store industrielle plantasjer produseres halvparten av landets kaffe. Delstaten er også blant landets største produsenter av bønner og mais. Minas Gerais har Brasils tredje største bestand av storfe, og er landets største melkeprodusent. Det holdes også store besetninger med griser, høns og hester. Halvparten av Brasils produksjon av mineraler utvinnes i Minas Gerais, blant annet det meste av jernmalmen som brytes ved Itabira. Ved Picos de Caldas utvinnes bauxitt, og ved Niquelandia finnes store forekomster av nikkel og kobolt. Ellers utvinnes steinkull, aluminium, gull og sink.

Industrien har lenge vært forholdsvis godt utbygd. I 1970-årene utviklet industrien seg med base i tekstilindustri, kjemisk og petrokjemisk industri, jern og stålverk, verkstedsindustri og bearbeiding av landbruksvarer. Siden 1990-årene har industrien ekspandert kraftig og nådd et nivå som kan sammenlignes med São Paulo. Blant annet eksporteres ferdige industrivarer til Rio de Janeiro. Bilprodusentene Fiat, Mercedes Benz og Iveco har alle investert i monteringsfabrikker i Belo Horizonte-regionen som igjen har skapt en sterk vekst i verkstedsindustrien med produksjon av bildeler. Et tungindustrielt senter finnes ved Ipatinga i distriktet Vale do Aço, 'ståldalen'. Bioteknologisk industri er i sterk vekst, Belo Horizonte-regionen er ledende i bioteknologisk forskning i Latin-Amerika. De historiske byene i Espinhaçofjellene (Ouro Preto, Mariana, Tiradentes, Sabará, São João del Rei og Diamantina ) danner grunnlag for en betydelig turisme. Lengst sør i Serra da Mantiqueira er det bygd opp flere sanatorier.

Historie

Området var sparsomt befolket av ulike urfolk i mange tusen år før europeerne kom. Regionen ble utforsket fra 1553, men ble først kolonisert etter oppdagelsen av gull ved Ouro Preto i 1690-årene. Gullfunnene satte støtet for det første gullrushet i den vestlige verden, med tilstrømming av bandeirantes, portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Området ble snart kjent som «generalgruvene» (Minas Gerais på portugisisk), og fra 1720 bragt under den portugisiske tronen som en egen administrativ enhet (generalkapteinskap).

Gruvebyen Vila Rica (dagens Ouro Preto), hovedstad fra 1720, ble en velstående by med cirka 60 000 innbyggere på slutten av 1700-tallet. Nord for gruvesonen ble det funnet diamanter i 1729, og Tejuco (dagens Diamantina) ble senter for diamantfeltene. Velstående gruvearbeidere reiste mange private og offentlige bygninger i en særegen barokk stil.

Minas Gerais fikk status som provins i Keiserdømmet Brasil i 1822, og som stat i Forbundsrepublikken Brasil i 1891. Belo Horizonte ble grunnlagt i 1897 som ny hovedstad, og er Brasils første planlagte by, anlagt etter modell av USAs hovedstad Washington.

I dag har Minas Gerais fire historiske minnesmerker oppført på UNESCOs verdensarvliste: Gruvebyene Ouro Preto og Diamantina, klosteret Bom Jesus do Congonhas og parkanlegget rundt den kunstige innsjøen Pampulha i Belo Horizonte, tegnet i 1940 av den visjonære arkitekten Oscar Niemeyer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg