Pernambuco er en delstat i Brasil, i regionen Nordøst, ved Atlanterhavet. Den grenser til delstatene Paraíba og Ceará i nord, til Alagoas og Bahia i sør, samt til Piauí i vest. Delstaten omfatter 98 938 km2 med 8 487 000 innbyggere (2007). Til Pernambuco hører siden 1989 øygruppa Fernando de Noronha (18 km2) som ligger 345 km nordøst for kysten av delstaten Rio Grande do Norte, og som står på UNESCOs Liste over verdens naturarv. Hovedstad og største by i Pernambuco er Recife.

Mot Atlanterhavet ligger en 190 km lang og ca. 60 km bred fuktig kystslette med fuktig tropeklima. Mot vest blir landskapet først tørrere og mer kupert (agreste), før det straks strekker seg inn på det brasilianske platålandet Planalto Brasileiro. Høysletta, som er en del av det nordøstlige Sertão-området, preges av lange tørkeperioder og krattskog-vegetasjon (caatinga). Den indre sørgrensen mot Bahia dannes av Rio Francisco, og den indre nordgrensen følger vannskillet mellom Rio Francisco og det nordøst-brasilianske elvesystemet. Fernando de Noronha er av vulkansk opprinnelse.

Befolkningen er etterkommere etter portugisere, indianere og afrikanere. Siden 1960-årene har befolkningen vært preget av stor utvandring til de industrialiserte byene i sør og til de nye pionérbyene i innlandet. 67 % bor i byer. De største byregionene (innb. 2007) er hovedstaden Recife (3 654 600 innb. 2005), Jaboatão (650 400), Olinda (383 600), Paulista (307 300) og Caruaru (274 800). Levekårene er blant de bedre i Brasils Nordøstregion, men dårligere enn det brasilianske gjennomsnittet.

Den viktigste næringsveien i Pernambuco er jordbruk og jordbruksbasert industri. På kystsletta dyrkes mye det sukker for eksport, dessuten bananer, tomater, appelsiner, søtpoteter og ris. På høysletta dyrkes det bomull, løk, maniok, bønner og mais, og det holdes sau, kveg, griser, geiter og høns. Siden begynnelsen av 1990-årene er det bygd ut et nytt storstilt fruktdyrkingsområde ved Petrolina ved hjelp av kunstig vanning fra São Francisco. Det utvinnes gips og kalk, og det tappes kildevann. Industrien omfatter sukkerraffinering og annen fødevareindustri, bomulls-, kjemisk, stål- og metallindustri samt produksjon av elektriske komponenter og informasjonsteknologi i Recife. I Suape bygges det ut et industri- og havnekompleks med bl.a. petroleumsraffineri. Tjenesteytende næringer inklusive handel og turisme omfatter nær 60 % av økonomien. Bydelen Boa Viagem i Recife og søsterbyen Olinda som står på UNESCOs Liste over verdens kulturarv, har rikelig med koloniarkitektur og er viktige turistsentre, det samme er Fernando de Noronha. Recife har internasjonal lufthavn (Guararapes) med gode forbindelser til Europa.

Portugiserne etablerte seg i området på 1600-tallet med Olinda som sentrum for en lukrativ dyrking av sukkerrør og bomull, mens Recife ble bygd ut som havn. Nederlenderne okkuperte området i årene 1630–54 for å ta over kontrollen med sukkerhandelen. Den økonomiske vekstperioden ble etterfulgt av en lang stagnasjonsperiode på grunn av en væpnet konflikt om politisk makt 1710–14 (Guerra dos Mascates) mellom plantasjeeierne i Olinda og mer nyankomne handelsmenn i Recife.

I 1811 startet en serie med separatistiske opprør mot det monarkiske portugisiske styret i Rio de Janeiro; blant annet i 1817 (Revolução Pernambucana), og i 1824 med forsøk på å danne en uavhengig stat sammen med nabodelstatene Paraíba, Rio Grande do Norte og Ceará under navnet Konføderasjonen Ecuador. Revolusjonen i 1817 førte med seg at Alagoas ble fradelt som egen delstat. Et nytt mer sosialt og liberalistisk inspirert republikansk opprør 1844–48 (Rebelião Praieira) ble, i likhet med de andre, slått ned.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.