Che Guevara og hans kone Aleida March omgitt av fotografer i Havanna, Cuba.

Che Guevara av Alberto Korda/Museo Che Guevara. Falt i det fri (Public domain)

Che Guevara og Fidel Castro fotografert av Alberto Korda i 1961.

Che Guevara og Fidel Castro av Alberto Korda/Museo Che Guevara, Havana Cuba. Falt i det fri (Public domain)

Cubas historie begynner med den europeiske koloniseringen på 1500-tallet. Før dette var Cuba befolket av flere ulike grupper amerikanske urfolk.

Tre grupper urfolk levde på Cuba da Kristoffer Colombus ankom øyen i 1492 – Siboney, Arawak og Taino. Den karibiske øyen ble så kolonisert av Spania og urfolkene nær utryddet. De fleste av dagens cubanere er etterkommere av spanske innvandrere og afrikanske slaver som ble innført med tvang. Cuba opplevde stor økonomisk utvikling fra midten av 1700-tallet, særlig knyttet til sukkerproduksjon, som landet snart ble verdensledende på.

Cuba var et av de siste landene som løsrev seg fra det spanske koloniveldet, etter at USA intervenerte under hendelsene kjent som den andre frigjøringskrigen (1895-1898). Utenom to perioder med okkupasjon av USA (1898-1902 og 1906-1909), var Cuba et protektorat under sin nordlige nabo frem til 1934, med begrenset selvstyre.

I 1959 ledet Fidel Castro en revolusjon som skulle føre landet inn i åpen konflikt med USA og et nært forhold til Sovjetunionen. Cuba er siden 1961 kjent som det første sosialistiske landet i Latin-Amerika.

De eldste kjente bosetningene på Cuba stammer fra om lag 2000 fvt. Befolkningen kom sannsynligvis fra Sør-Amerika og blir omtalt som Guayabo Blanco (et Siboney-folk) etter området på Cubas sørkyst hvor de første sporene ble funnet. De levde i huler og av jakt og sanking.

En annen befolkningsgruppe, som også hører til Siboney-familien, dominerte øya fra rundt 800 fvt. Denne såkalte Cayo Redondo-kulturen behersket steinsliping for mer avanserte redskaper og brukte kanoer. Rundt 850 evt. innvandret arawak-indianere til øya og brakte med seg pottemakerferdigheter. Arawak-befolkningen hadde en utstrakt kollektiv samfunnsform i større landsbyer.

Kort tid før de første spanierne ankom, innvandret også Taino-indianere fra Haiti.

Kristoffer Columbus kom til Cubas kyst 27. oktober 1492 og gav øya navnet Juana etter den spanske prinsen Don Juan. De innfødte kalte derimot det indre av øya for Cubanacán. Erobringen av Cuba begynte i 1510 og ble kortvarig, idet befolkningen ytet lite motstand. Spanierne anla byer og opprettet et føydalt samfunn basert på tvangsarbeid.

Slaver ble bortført fra Afrika allerede på 1500-tallet. Spanierne benyttet Cuba som base for flere ekspedisjoner, blant annet til Mexico. I Havanna (grunnlagt 1515) ble det bygd store fort for å beskytte rikdommene etter plyndringen i koloniene mot angrep fra franske og britiske pirater. Samtidig begynte spanierne å dyrke sukkerrør.

Urbefolkningen ble i løpet av dette århundret nærmest utryddet.

De skiftende maktforholdene i Europa på 1700-tallet førte til at det spanske aristokratiet på Cuba begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Det kubanske aristokratiet tok i bruk den spanske sentraliseringsmodellen og utviklet et maktapparat basert på militarisering.

I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, som gjennom en byttehandel i 1763 igjen ble overlevert Spania til fordel for Florida. Perioden som fulgte karakteriseres av noe økt autonomi for Cuba og en forsiktig liberalisering av handelen, selv om det spanske handelsmonopolet bestod.

Cuba oppnådde imidlertid ikke uavhengighet, heller ikke da de øvrige spanske koloniene ble uavhengige omkring 1820. Det kubanske aristokratiet fryktet et opprør på øya som ville være verre enn spansk herredømme. Uavhengighet ville bety frigjøring for slavene, som hadde blitt svært tallrike som følge av en mangedobling av importen etter 1763. Slavene var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba.

I løpet av 1800-tallet vokste det frem forskjellige former for reformistiske strømninger, og øya opplevde flere slaveopprør. Både USA og Mexico gjorde fremstøt for å annektere Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene vokste motstanden mot Spania. Et vendepunkt i uavhengighetsprosessen skjedde i 1868 da Carlos Manuel de Céspedes avviklet slaveriet ved sin egen sukkermølle, en hendelse som utløste opprør over hele øya med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet.

I 1892 opprettet José Martí det kubanske revolusjonære partiet og fremstod som den fremste teoretiske leder for et fritt Cuba. José Martí, Antonio Maceo og Máximo Gómez ankom Cuba i april 1895 for å starte frigjøringskrigen. Frigjøringshæren fikk så stor kontroll over øya at Spania ble tvunget til å gi Cuba utstrakt autonomi i 1897. Både Martí og Maceo hadde da falt i kampen.

I den politiske krisen som utspant seg, prøvde USA å tilrive seg større kontroll. Panserskip fra den amerikanske marinen sørget for at sukkerutførselen, hvorav 95 prosent gikk til USA, ikke ble hindret. Da et av skipene – USS Maine – ble sprengt på havna i Havanna 15. februar 1898, erklærte USA krig mot Spania. USA okkuperte Cuba, og krigen endte med at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA i 1899.

I 1902 fikk Cuba status som egen republikk, men det såkalte Platt-vedlegget til grunnloven sikret USA rett til å intervenere når dets interesser var truet. Det gjorde også landet ved flere anledninger de kommende tiårene. Sukkerproduksjonen ble fullstendig tilrettelagt for det amerikanske markedet. I 1906 grep den amerikanske marinen igjen inn for å slå ned nye tegn på opprør, og denne gangen holdt den Cuba okkupert frem til 1909.

Gerardo Machado styrte fra 1925 til 1928 som valgt leder og fra 1928 til 1933 som diktator. Cuba utviklet seg under ham til et voldsregime for å møte den stigende uroen blant arbeidere og studenter. Uroen skyldtes foruten mordet på studentlederen Julio Antonio Mella, som mange antok at Machado stod bak, det ekstreme fallet i sukkerprisene som følge av børskrakket i 1929.

En generalstreik i 1933 gjorde slutt på Machados makt, hendelser også kjent som Revolusjonen av 1933. Den mest langvarige av flere kortvarige regjeringer som fulgte, «hundredagersregjeringen», gjennomførte en rekke radikale reformer (nasjonalisering av teleselskapet, universitetsautonomi, priskontroll og reguleringer mot arbeidsinnvandring) og innkalte til en grunnlovsgivende forsamling. Med hjelp fra den kubanske hæren og USAs ambassade ble det imidlertid satt en stopper for utviklingen.

Sersjant, og etterhvert selvutnevnt oberst, Fulgencio Batista, inntok en ledende rolle. Batista var i realiteten Cubas sterke mann i tiårene som fulgte. Fra 1940 til 1944 var han også landets folkevalgte president. Under valget stilte han i allianse med det daværende kommunistpartiet (PURC, senere PSP) som også fikk flere ministerposter. Under hans regjeringstid ble det innført en ny grunnlov, som ble regnet som en av Latin-Amerikas mest moderne. Samtidig hadde han tette bånd til USAs ambassade og ivaretok amerikanske politiske og økonomiske interesser.

I årene som fulgte ble Havanna et forlystelsessted for rike amerikanere, et forhold som som stod i skarp kontrast til den sosiale virkeligheten som preget Cuba.

Batista tok makten igjen ved et militærkupp i 1952. Han opphevet da grunnloven, som ble innført under hans periode som valgt president, og førte en særdeles undertrykkende politikk. Dette bidro til at den aktive motstanden begynte å skyte fart. Juristen Fidel Castro var en av hovedmennene i planleggingen og utføringen av angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba 26. juli 1953. Angrepet mislyktes, men gav inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse som gikk under navnet 26. juli-bevegelsen.

Etter nærmere to års fengsel ble lederne for Moncada-angrepet løslatt ved amnesti, hvoretter de reiste i eksil til Mexico for å forberede nye militære aksjoner mot Batista-diktaturet. Med 81 kampfrender ankom Castro i 1956 Cuba, men angrepet ble slått tilbake av hæren. En liten kjerne av Castros menn slo seg ned i fjellområdet Sierra Maestra i det sørlige Cuba, hvor de med økt tilslutning utviklet seg til en geriljahær som vakte stor internasjonal oppmerksomhet.

Den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara som hadde sluttet seg til kampen på Castros side, ble et symbol på «en felles latinamerikansk revolusjon». Ved siden av Castro og Che var Camilo Cienfuegos en av de fremste heltene da Batistas hær ble beseiret, og de revolusjonære styrkene rykket inn i Havanna uten nevneverdig motstand 1. nyttårsdag 1959. Den nye regjeringen med Castro som statsminister gikk raskt i gang med omfattende reformer og alfabetiseringskampanje.

USA forholdt seg avventende, selv om jordreformen som ble proklamert i mai 1959 førte til at flere amerikanske eiendommer ble nasjonalisert og Raúl Castro (Fidels bror) gradvis forsøkte å gi Cubas kommunistparti større innflytelse på revolusjonen. Oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960, under den begrunnelse at disse nektet å prosessere sovjetisk olje. USA svarte med å stoppe importen av kubansk sukker, selve livsnerven i øyas økonomi. Nasjonaliseringen av sukkerproduksjonen var en betydelig radikalisering av revolusjonen, og da Cuba fikk avsetning på sitt sukker i Sovjetunionen, tilspisset forholdet til USA seg ytterligere.

Kennedy-administrasjonen støttet aktivt den mislykkede invasjonen av eksilkubanere i Grisebukta i april 1961 (se Cubakrisen). Under opptakten til invasjonen proklamerte Castro Cuba som sosialistisk republikk. Senere samme året samlet 26. juli-bevegelsen, opprørsbevegelsen Directorio 13 de Marzo, og kommunistpartiet Partido Socialista Popular (som i starten hadde vært skeptisk til Fidel Castro) seg i én organisasjon: Sammensluttede revolusjonære organisasjoner (ORI). USA la sterkt diplomatisk press på Cuba og fikk landet ekskludert fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i 1962.

I 1964 ble det vedtatt at samtlige OAS-medlemmer skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Mexico var alene om ikke å følge anmodningen. Cubas revolusjon, bare få mil fra stormakten USAs egen kyst, ble sett på med beundring av politisk bevisste latinamerikanere og var en viktig inspirasjonskilde for geriljabevegelser i mange land. En kunne fritt reise ut av Cuba frem til 1962, og det eksilkubanske miljøet som oppstod i Florida skulle gjøre seg bemerket med militære aksjoner som ikke bare var rettet mot Cuba, men mot radikale tendenser i Latin-Amerika generelt.

Særlig etter Cubakrisen ble landet effektivt boikottet av sine tradisjonelle handelspartnere, og de sosialistiske landene med Sovjetunionen i spissen overtok det meste av markedet. Kommunistpartiet, Partido Comunista de Cuba (PCC), ble offisielt stiftet i 1965 med Fidel Castro som førstesekretær. PCC var i en årrekke verdens minste statsbærende kommunistparti og spilte, sammenliknet med andre tilsvarende partier, en relativt tilbaketrukken rolle frem til dets første kongress i 1975.

I løpet av revolusjonens første år ble det gjort iherdige forsøk på å industrialisere landet og legge om jordbruket for å begrense avhengigheten av sukkereksport. De økonomiske utviklingsstrategiene skulle imidlertid endres ved flere anledninger i løpet av 1960-årene, og mot slutten av tiåret landet man på en motsatt strategi: Å produsere mer sukker enn noensinne for å skaffe inntekter til å utvikle landet.

Sukkerhøsten 1970, hvor det skulle produseres 10 millioner tonn sukker, det høyeste tallet i landets historie, mislyktes, og Fidel Castro gikk offentlig ut og tok selvkritikk. Landet satset likevel på å mekanisere sektoren og å eksportere store mengder sukker til Sovjetunionen i årene som fulgte, og fikk fordelaktig betaling for varen. Etter 1991 har sukkerproduksjonen falt, og sukker er ikke lengre Cubas viktigste eksportvare.

Landbruksreformene og reguleringer på intern migrasjon har bidratt til at Cuba har unngått den store tilstrømningen til byene, med tilhørende slumdannelser, som har dominert store deler av Latin-Amerika. I latinamerikansk målestokk har landet har oppnådd en høy grad av sosial utjevning, og analfabetismen er den laveste i Latin-Amerika. Cuba har gitt helse og utdanning høy prioritet. Politisk prøvde Cuba å innta en ledende posisjon i bevegelsen av alliansefrie stater. Den militære støtten til MPLA i Angola fra 1975, og senere til den revolusjonære regjeringen i Etiopia, vakte betydelige reaksjoner blant vestlige land, som beskyldte Cuba for å eksportere sin revolusjon, men Cubas rolle i Afrika har fått positiv omtale blant andre fra Nelson Mandela. Cubas militære engasjement opphørte ved den kalde krigens slutt, men landet har senere sendt helsearbeidere, lærere og teknikere til et høyt antall utviklingsland.

OAS-boikotten har i årenes løp blitt brutt av flere medlemsland, og på 2000-tallet klarte Cuba å bygge nye allianser i Latin-Amerika. Dette gjennom samarbeidsorganisasjonen ALBA som Cuba var initiativtaker til i 2004 sammen med det oljerike Venezuela, samt det multilaterale forumet Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños (CELAC)/Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, som ofte blir tolket som en utfordrer til OAS og som samler alle latinamerikanske land, men ikke USA og Canada.

Mens Cuba i 1960-årene forsøkte å utvikle sin egen form for sosialisme, basert i stor grad på folkelig mobilisering og med stadige linjeskifter, kopierte landet det påfølgende tiåret mange institusjoner og erfaringer fra Sovjetunionen. Når en ble tatt opp som fullverdig medlem av det sovjetiskledede handelssamarbeidet Comecon i 1972, gav dette Cuba økt økonomisk trygghet, og status som fullverdig medlem av den sosialistiske blokken.

I den økonomiske politikken tillot man fra midten av 1970-årene noen få private virksomheter, etter at de siste småbedriftene hadde blitt nasjonalisert under et radikalt eksperiment kjent som «Den revolusjonære offensiv» i 1968. På 1970-tallet var den ekstreme fattigdommen var i praksis avskaffet, selv om varer i stor grad var rasjonerte. Mange cubanere, særlig de fattigste, opplevde dette som en periode preget av sosial fremgang. En gikk også inn i syttiårene med en større grad av ro og orden enn det som var tilfelle i starten av revolusjonen: De siste interne væpnede motstandsgruppene, med støtte fra det eksilcubanske miljøet og USA, hadde blitt nedkjempet i 1965-1966. Et unntak er terrorangrepet mot et cubansk passasjerfly i 1976, hvor alle 73 passasjerer døde.

En ny sosialistisk grunnlov ble vedtatt i februar 1976. Denne gav folkemaktorganene på lokalt nivå direkte politisk innflytelse over saker som inntil da hadde blitt besluttet sentralt. Fidel Castro ble senere samme år valgt til president i statsrådet, og dermed statsoverhode. Raúl Castro ble valgt til visepresident. Få land har gitt én mann en så sentral politisk rolle som Fidel Castro har hatt i Cuba.

Et mørkt kapittel fra 1970-årene er kulturpolitikken – eller mangel på sådan – under det som ofte kalles «De fem grå årene» (1971-1976). I dette tidsrommet, og kanskje lengre, ble mange fremragende forfattere og kunstnere utsatt for sensur og sosial marginalisering.

Noen vurderer slutten av 1970-årene som en periode med en viss oppmykning. Castro innvilget i 1979 amnesti til 3600 politiske fanger, som fikk forlate landet, og tilbød eksilcubanere å vende tilbake for kortvarige opphold. To hundre tusen cubanere hadde fått emigrere til USA med fly mellom 1965 og 1973, men så ble muligheten borte. Da muligheten for å emigrere til USA igjen ble åpnet i 1980, førte det til at 120 000 mennesker krysset det smale stredet til Florida i småbåter, trass i at dette førte til tap av eiendom og at de som reiste ble betegnet som «avskum» i offisiell retorikk.

Mens USA inntok en gradvis tilnærming under president Jimmy Carter (1977–1981), sørget Ronald Reagan og Georg H. W. Bush (1981–1993) for innskjerpelser i forholdet til Cuba. I 1985 ble radiostasjonen Martí opprettet i Florida for aktivt å påvirke innbyggerne på Cuba. Frem til perestrojkaen hadde det kubanske kommunistpartiet kopiert mye av tendensene i Sovjetunionen. I 1986 ble store deler av sentralkomiteen utskiftet, og en såkalt feilkorrigeringsprosess ble satt i gang, en prosess som blant annet innebar fjerning av private jordbruksmarkeder. Castro hadde liten sans for tendensene i Sovjetunionen og Øst-Europa mot slutten av 1980-årene og betraktet utviklingen der som kapitalistisk. Under Gorbatsjovs besøk i 1989 gav Castro klart uttrykk for at lignende reformer var utelukket på Cuba.

Første halvdel av 1980-årene har blitt omtalt som den cubanske sosialismens gullalder, fordi økonomien gikk relativt godt. Fra midten av tiåret stoppet imidlertid veksten opp. De økonomiske vanskene falt sammen med den dramatiske kursdreiningen i Øst-Europa, noe som også førte til merkbar opposisjon i Cuba. Militære overløpere i 1987–1989 til USA, og henrettelsen av general Arnoldo Ochoa i 1989 for kokainsmugling, åpenbarte helt nye problemer i det kubanske systemet. Etter avviklingen av Sovjetunionen og valgnederlaget for landets viktigste allierte i Latin-Amerika, sandinistene i Nicaragua, ble Cubas isolasjon reell.

Avviklingen av Comecon betød avvikling av 85 prosent av Cubas svært spesielle marked for sin monokultur: sukker, og slutten på tilgang på billig olje fra Sovjetunionen, som ble videresolgt på det åpne marked for å skaffe fremmed valuta. I 1990 erklærte cubanske myndigheter «spesialperioden» for innledet, en krise som trolig ble ennå mer langvarig og dyp enn det myndighetene hadde forventet. Handelen med Øst-Europa falt dramatisk og Cuba var ideologisk og økonomisk isolert. I 1993 ble de 3 000 eks-sovjetiske soldatene trukket tilbake.

Samtidig som politiske reformer fant sted i forbindelse med direkte valg i 1993, var den økonomiske situasjonen i ferd med å bli prekær. Rasjoneringen ble skjerpet, og drivstoffmangelen var påtakelig. I 1993 ble Fidel Castro og Raúl Castro gjenvalgt som president og visepresident. En ny generasjon politikere fikk også slippe til, med den dynamiske utenriksministeren Roberto Robaina i spissen. I juli 1993 opphevet regjeringen forbudet mot tilgang til utenlandsk valuta for kubanere, noe som forsterket de økonomiske klasseskillene – mens den generelle undertrykkelsen fremmet korrupsjon, svart arbeid og prostitusjon. En omlegging av økonomien var imidlertid i emning, via hæren, og med turistnæringen i landet som et eksempel. Denne næringen hadde en sterk vekst gjennom 1990-årene.

Selv om levekårene for cubanere flest ble dramatisk forverret etter Sovjetunionens fall, rangerte en rapport fra Verdensbanken i 2001 kubansk helsevesen blant de aller beste i u-landssammenheng. FN henstilte i november 1993 USA om å avslutte handelsboikotten mot Cuba. Etter fire år med svært kraftig nedgang i økonomien (1990–1993) opplevde landet igjen svak vekst i 1994-1996. Fra 1997 fikk økonomien igjen et tilbakeslag da USA innførte Helms-Burton-loven, som sanksjonerer enhver utenlandsk bedrift som investerer i Cubas økonomi. En konkret hendelse som fikk USA til å skjerpe boikotten, var den kubanske nedskytingen av to småfly med kubansk-amerikanske anti-Castroaktivister i februar 1996.

Rundt tusenårsskiftet var det tegn til tøvær i forholdet mellom de to landene. En ny amerikansk lov åpnet for eksport av mat og medisiner, men i første omgang på betingelser som fikk Castro til å betegne det hele som en bløff. George W. Bush varslet en ny tilstramning da han tiltrådte som amerikansk president i 2001, og han gjentok og forsterket USAs krav om forbedringer når det gjaldt demokrati og menneskerettigheter. På dette området var det lite tøvær å spore rundt tusenårsskiftet, med flere aksjoner mot opposisjonelle. I 2002 ble 75 intellektuelle, alle deltakere i det såkalte Varela-prosjektet – som krevde folkeavstemning om organisasjons- og ytringsfrihet – arrestert og idømt opptil 28 års fengsel for forræderi, etter en summarisk rettergang. Samtidig ble tre personer henrettet etter et forsøk på å kapre en båt. Dette førte til nye skjerpelser fra USAs side, og til reaksjoner også i FN og EU.

I 1997 ble levningene etter Che Guevara gravlagt med betydelige æresbevisning i Cuba etter å ha vært begravd i Bolivia siden 1967. Av historisk betydning var også besøket til Pave Johannes Paul 2 i 1998. Som en siste levning fra sovjettiden på øya nedla Russland Lourdes-senteret for radioelektronikk i 2001 – året før USA innledet den omstridte interneringen på Guantanamo-basen av fanger fra Afghanistan, etter terrorangrepet 11. september 2001.

USAs president Barack Obama møter Raúl Castro i Havana, 22. mars 2016.

Obama og Castro møtes av Chuck Kennedy. Public domain

Under sine siste år ved makten gjorde Fidel Castro seg bemerket med nye allianser med en rekke latinamerikanske land som hadde valgt venstreorienterte ledere, og særlig Hugo Chávez´ Venezuela. Det ble opprettet en avtale hvor Cuba sendte leger til Venezuela mot å få olje i retur, noe som skapte et visst økonomisk pusterom.

I et land med en krisetrøtt befolkning som hadde mistet mange illusjoner etter Sovjetunionens fall, forsøkte Fidel Castro å skape ny entusiasme for revolusjonen på 2000-tallet.Han hadde tidligere brukt folkelig mobilisering og deltakelse i nasjonale anliggender, som ledd i en tanke om å skape en sterk «revolusjonær bevissthet», trolig for å unngå den likegyldighet som preget samfunnslivet i Sovjetunionen. Uttrykk for dette er for eksempel alfabetiseringskampanjen på 1960-tallet og at hundretusener av cubanere har blitt sendt på internasjonale oppdrag (for eksempel krigen i Angola og som leger på ulike kontinenter). Rundt årtusenskiftet fikk man en slags tilbakevending til en slik politikk, med økt fokus på ideologi. Små lommer av privat sektor som regjeringen motvillig tillatt under krisen etter Sovjetunionens fall, ble igjen innskrenket, disse ble sett på som en kilde til sosiale forskjeller og kapitalistiske tankesett.

I november 1999 oppstod en konflikt rundt foreldreretten til den cubanske guttungen Elian Gonzalez, som på nær mirakuløst vis hadde nådd USA etter at hans cubanske mor døde under et forsøk på å ta seg til dette landet. Fidel Castro satte da i gang store massemønstringer for å kreve at gutten ble sendt tilbake til sin far på Cuba. Disse mobiliseringene ble sett på som startskuddet for en massiv kampanje som fikk navnet «Kampen om ideene». Et viktig virkemiddel var folkemøter som ble arrangert over hele landet. Fidel Castro ledet også personlig «Energirevolusjonen», hvor titusener av studenter gikk dør til dør for å bytte ut millioner av energisløsende hvitevarer i vanlige hjem, i et forsøk på å redde et strømnett på randen av kollaps. Det ble også satt i gang en massiv kampanje for å få fem cubanske agenter i fangenskap i USA («De fem heltene») tilbake fra USA.

Med valget i 2008 var et epokeskifte i gang. Den nye nasjonalforsamlingen trådte sammen 24. februar, hvorpå det nyutnevnte Statsrådet valgte Fidel Castros yngre bror Raúl Castro til ny leder – og dermed landets president. Siden 2006 hadde han, som nummer to i rang, ivaretatt disse funksjonene midlertidig, da Fidel Castro ble syk og gjennomgikk flere operasjoner. Fidel Castro beholdt imidlertid vervet som førstesekretær i kommunistpartiet frem til 2011. Som president siden 1976, men landets ubestridte leder siden revolusjonen i 1959, figurerte han nå som den av verdens statsledere med lengst regjeringstid.

Raúl Castro har innledet en forsiktig liberalisering på flere områder. Umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot salg av mobiltelefoner, PCer og en rekke strømkrevnende eller ikke-essensielle forbruksartikler som airconditioning, samt å overnatte på hoteller som tidligere var forbeholdt utlendinger. Et tosifret antall politiske fanger ble i 2010-2011 løslatt mot at de forlot landet, et mindretall nektet å forlate Cuba og fikk til slutt bli. I 2013 fjernet regjeringen ordningen med utreisetillatelser, først innført i 1962.

Samme år gikk Cuba og USA i hemmelige forhandlinger med henblikk på å gjenoppta diplomatiske forbindelser, støttet av Canada og Vatikanstaten. I desember 2014 kunngjorde Raúl Castro og Barack Obama et forsøk på å normalisere forbindelsene de to landene i mellom. Et halvt år senere gjenopprettet landene fulle diplomatiske forbindelser med ambassader i hver sine land, noe de ikke hadde hatt siden 1961. USA fjernet Cuba fra sin liste over land som støtter terrorisme, en oppføring som alltid var omdiskutert, og myket opp noen av restriksjonene på reiser og pengeoverføringer til Cuba, selv om mesteparten av USAs embargo eller blokade mot Cuba ble stående ved lag, inkludert mekanismer som vanskeliggjør, fordyrer og i noen til feller forhindrer cubansk handel med tredje land.

I juni 2017 kunngjorde Obamas etterfølger Donald Trump at hans administrasjon ville reversere endringene som ble gjort under Obama, og kort tid senere ble det igjen vedtatt strengere regler for reiser og pengeoverføringer. Oppmykningen ble således kortvarig.

I et forsøk på å skape en mer bærekraftig økonomi, innførte Raúl Castros regjering reformer i landbruket i 2008, hvor en gir bruksrett til statsjord til selvstendige bønder og flere incentiver for å produsere. Endringene i jordbruket har senere blitt fulgt opp av en åpning for at folk kan etablere småbedrifter, denne strekker seg lengre enn tidligere liknende reformer på 1970- og 1990-tallet, som i ettertid også ble helt eller delvis reversert. Regjeringen har imidlertid nå signalisert at en privat sektor som er komplementær til den offentlige, har kommet for å bli. Reformene har så langt gitt noe bedre utvalg av varer og tjenester, men gjort de økonomiske skillene tydeligere, og de har ikke ført til den veksten regjeringen håpet på. En intern krise i Venezuela som ble akutt i 2013-2014 har rammet Cuba hardt, og Donald Trumps innstramming av embargoen forsterker problemene.

Fidel Castro døde i november 2016, etter å i flere år ha hatt en mer tilbaketrukken rolle i cubansk politikk, som en slags politisk kommentator.

I april 2018 ble Raúl Castro erstattet i presidentembetet av tidligere visepresident og ingeniør Miguel Díaz-Canel, noe som signaliserer et skifte til en «etter-Castro-epoke». Raúl Castro ventes imidlertid å fortsette som leder av kommunistpartiet frem til 2021, og partiets politikk er fortsatt «oppdatering av modellen», en reformprosess som så langt har gått langsomt, og som er mer begrenset enn reformprosesser i andre land med beslektede modeller (for eksempel Kina og Vietnam).

«Sosialismen har ikke feilet», erklærte president Raúl Castro ved 50-årsmarkeringen for revolusjonen i januar 2009, og et avansert helsevesen og utdannelsessystem figurerer stadig øverst på «skrytelisten». Amnesty International oppgav i 2013 at Cuba hadde én samvittighetsfange, mens den omstridte organisasjonen Den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning (CCDHRN) oppgav rundt hundre politiske fanger.

I 2017 vedtok FNs hovedforsamling for 26. gang, med overveldende flertall, å fordømme USAs handelsblokade av landet. Cubas viktigste handelspartnere i 2016 var Kina, Venezuela, Spania og Russland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. desember 2015 skrev Kristen Elev

Hei! Vi er 2 kristne jenter som skulle undersøke litt om den Cubanske historien. Men vi stoppet opp allerede etter 1. Setning. Vi synes det er dumt at f.Kr blir erstatta med f.vt. Når i tillegg til at de færreste vet hva forkortelsen står for, hva er da poenget med å bytte ut forkortelsen f./e.Kr? Hvis argumentet er at dere skal være politiske nøytrale, hvorfor bytter dere ikke da årstall?

Med vennlig hilsen kristene spansk elever av Profesor Solveig

9. desember 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for kommentar! Forfatterne i Store norske leksikon kan velge om de vil bruke "evt./fvt. eller f.Kr/e.Kr i tekstene sine. Begge deler er mye brukte tidsangivelser, og i en del fagmiljøer er det fvt./evt. som er mest vanlig. Dette gjelder blant annet innen religionshistorie (om andre religioner enn kristendommen). Det er viktig for oss at folk skal forstå innholdet i tekstene, men vi mener at evt./fvt. er så kjent at det kan brukes. Vi har også skrevet et innlegg på bloggen vår om valget av tidsregning. Det kan dere lese her: http://lillenorske.no/2012/10/store-norske-leksikon-og-for-var-tidsregning/ Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

9. desember 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

En ting til; jeg ser at tidsangivelsene er blandet i teksten om Cubas historie, og forstår at det kan være forvirrende. Det skal jeg rette opp. Så håper jeg dere vil lese videre selv om dere ikke er enige i valget av tidsangivelse. Hilsen Marte

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.