De eldste kjente bosetningene på Cuba stammer fra ca. 2000 fvt. Befolkningen kom sannsynligvis fra Sør-Amerika og blir omtalt som Guayabo Blanco (et Siboney-folk) etter området på Cubas sørkyst hvor de første sporene ble funnet. De levde i huler og av jakt og sanking.

En annen befolkningsgruppe som også hører til Siboney-familien dominerte øya fra ca. 800 fvt. Denne såkalte Cayo Redondo-kulturen behersket steinsliping for mer avanserte redskaper og brukte kanoer. Ca. 850 evt. innvandret arawak-indianere til øya og brakte med seg pottemakerferdigheter. Arawak-befolkningen hadde en utstrakt kollektiv samfunnsform i større landsbyer.

Kort tid før de første spanierne ankom, innvandret også Taino-indianere fra Haiti.

Kristoffer Columbus kom til Cubas kyst 27. oktober 1492 og gav øya navnet Juana etter den spanske prinsen Don Juan. De innfødte kalte derimot det indre av øya for Cubanacán. Erobringen av Cuba begynte i 1510 og ble kortvarig, idet befolkningen ytet lite motstand. Spanierne anla byer og opprettet et føydalt samfunn basert på tvangsarbeid.

Slaver ble bortført fra Afrika allerede på 1500-tallet. Spanierne benyttet Cuba som base for flere ekspedisjoner, blant annet til Mexico. I Havanna (grunnlagt 1515) ble det bygd store fort for å beskytte rikdommene etter plyndringen i koloniene mot angrep fra franske og britiske pirater. Samtidig begynte spanierne å dyrke sukkerrør. Indianerne ble i løpet av dette århundret nærmest utryddet.

De skiftende maktforholdene i Europa på 1700-tallet førte til at det spanske aristokratiet på Cuba begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Det kubanske aristokratiet tok i bruk den spanske sentraliseringsmodellen og utviklet et maktapparat basert på militarisering.

I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, som gjennom en byttehandel i 1763 igjen ble overlevert Spania til fordel for Florida. Perioden som fulgte karakteriseres av noe økt autonomi for Cuba og en forsiktig liberalisering av handelen, selv om det spanske handelsmonopolet bestod.

Cuba oppnådde imidlertid ikke uavhengighet. Heller ikke da de øvrige spanske koloniene ble uavhengige omkring 1820. Det kubanske aristokratiet fryktet et opprør på øya som ville være verre enn spansk herredømme. Uavhengighet ville bety frigjøring for slavene, som hadde blitt svært tallrike som følge av en mangedobling av importen etter 1763. Slavene var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba.

I løpet av 1800-tallet vokste det frem forskjellige former for reformistiske strømninger, og øya opplevde flere slaveopprør. Både USA og Mexico gjorde fremstøt for å annektere Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene vokste motstanden mot Spania. Et vendepunkt i uavhengighetsprosessen skjedde i 1868 da Carlos Manuel de Céspedes avviklet slaveriet ved sin egen sukkermølle, en hendelse som utløste opprør over hele øya med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet.

I 1892 opprettet José Martí det kubanske revolusjonære partiet og fremstod som den fremste teoretiske leder for et fritt Cuba. José Martí, Antonio Maceo og Máximo Gómez ankom Cuba i april 1895 for å starte frigjøringskrigen. Frigjøringshæren fikk så stor kontroll over øya at Spania ble tvunget til å gi Cuba utstrakt autonomi i 1897. Både Martí og Maceo hadde da falt i kampen.

I den politiske krisen som utspant seg, prøvde USA å tilrive seg større kontroll. Panserskip fra den amerikanske marinen sørget for at sukkerutførselen, hvorav 95 % gikk til USA, ikke ble hindret. Da et av skipene – USS Maine – ble sprengt på havna i Havanna 15. februar 1898, erklærte USA krig mot Spania. USA okkuperte Cuba, og krigen endte med at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA i 1899.

I 1902 fikk Cuba status som egen republikk, men det såkalte Platt-vedlegget til grunnloven sikret USA rett til å intervenere når dets interesser var truet. Det gjorde også landet ved flere anledninger de kommende tiårene. Sukkerproduksjonen ble fullstendig tilrettelagt for det amerikanske markedet. I 1906 grep den amerikanske marinen igjen inn for å slå ned nye tegn på opprør, og denne gangen holdt den Cuba okkupert frem til 1909. 

Gerardo Machado styrte fra 1925-28 som valgt leder og fra 1928-33 som diktator. Cuba utviklet seg under ham til et voldsregime for å møte den stigende uroen blant arbeidere og studenter. Uroen skyldtes foruten mordet på studentlederen Julio Antonio Mella, som mange antok at Machado stod bak, det ekstreme fallet i sukkerprisene som følge av børskrakket i 1929.

En generalstreik i 1933 gjorde slutt på Machados makt, hendelser også kjent som Revolusjonen av 1933. Den mest langvarige av flere kortvarige regjeringer som fulgte, "hundredagersregjeringen", gjennomførte en rekke radikale reformer (nasjonalisering av teleselskapet, universitetsautonomi, priskontroll, reguleringer mot arbeidsinnvandring, m.m.) og innkalte til en grunnlovsgivende forsamling. Med hjelp av den kubanske hæren og USAs ambassade, ble det imidlertid satt en stopper for utviklingen.

Sersjant, og etterhvert selvutnevnt oberst, Fulgencio Batista, inntok en ledende rolle. Batista var i realiteten Cubas sterke mann i tiårene som fulgte.  Fra 1940 til 1944 var han også landets folkevalgte president. Under valget stilte han i allianse med det daværende kommunistpartiet (PURC, senere PSP) som også fikk flere ministerposter. Under hans regjeringstid ble det innført en ny grunnlov, som ble regnet som en av Latin-Amerikas mest moderne. Samtidig hadde han tette bånd til USAs ambassade og ivaretok amerikanske politiske og økonomiske interesser. 

I årene som fulgte ble Havanna et forlystelsessted for rike amerikanere, et forhold som som stod i skarp kontrast til den sosiale virkeligheten som preget Cuba.

Batista tok makten igjen ved et militærkupp i 1952. Han opphevet da grunnloven, som ble innført under hans periode som valgt president, og førte en særdeles undertrykkende politikk. Dette bidro til at den aktive motstanden begynte å skyte fart. Juristen Fidel Castro var en av hovedmennene i planleggingen og utføringen av angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba 26. juli 1953. Angrepet mislyktes, men gav inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse som gikk under navnet 26. juli-bevegelsen.

Etter nærmere to års fengsel ble lederne for Moncada-angrepet løslatt ved amnesti, hvoretter de reiste i eksil til Mexico for å forberede nye militære aksjoner mot Batista-diktaturet. Med 81 kampfrender ankom Castro i 1956 Cuba, men angrepet ble slått tilbake av hæren. En liten kjerne av Castros menn slo seg ned i fjellområdet Sierra Maestra i det sørlige Cuba hvor de med økt tilslutning utviklet seg til en geriljahær som vakte stor internasjonal oppmerksomhet.

Den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara som hadde sluttet seg til kampen på Castros side, ble et symbol på «en felles latinamerikansk revolusjon». Ved siden av Castro og Che var Camilo Cienfuegos en av de fremste heltene da Batistas hær ble beseiret, og de revolusjonære styrkene rykket inn i Havanna uten nevneverdig motstand 1. nyttårsdag 1959. Den nye regjeringen med Castro som statsminister gikk raskt i gang med omfattende reformer og alfabetiseringskampanje.

USA forholdt seg avventende, selv om jordreformen som ble proklamert i mai 1959 førte til at flere amerikanske eiendommer ble nasjonalisert og Raúl Castro (Fidels bror) gradvis forsøkte å gi Cubas kommunistparti større innflytelse på revolusjonen. Oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960, under den begrunnelse at disse nektet å prosessere sovjetisk olje. USA svarte med å stoppe importen av kubansk sukker, selve livsnerven i øyas økonomi. Nasjonaliseringen av sukkerproduksjonen var en betydelig radikalisering av revolusjonen, og da Cuba fikk avsetning på sitt sukker i Sovjetunionen, tilspisset forholdet til USA seg ytterligere.

Kennedy-administrasjonen støttet aktivt den mislykkede invasjonen av eksilkubanere i Grisebukta i april 1961 (se Cubakrisen). Under opptakten til invasjonen proklamerte Castro Cuba som sosialistisk republikk. Senere samme året samlet 26. juli-bevegelsen, opprørsbevegelsen Directorio 13 de Marzo, og kommunistpartiet Partido Socialista Popular (som i starten hadde vært skeptisk til Fidel Castro) seg i én organisasjon: Sammensluttede revolusjonære organisasjoner (ORI). USA la sterkt diplomatisk press på Cuba og fikk landet ekskludert fra Organisasjonen av  amerikanske stater (OAS) i 1962.

I 1964 ble det vedtatt at samtlige OAS-medlemmer skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Mexico var alene om ikke å følge anmodningen. Cubas revolusjon, bare få mil fra stormakten USAs egen kyst, ble sett på med beundring av politisk bevisste latinamerikanere og var en viktig inspirasjonskilde for geriljabevegelser i mange land. En kunne fritt reise ut av Cuba frem til 1962, og det eksilkubanske miljøet som oppstod i Florida skulle gjøre seg bemerket med militære aksjoner som ikke bare var rettet mot Cuba, men mot radikale tendenser i Latin-Amerika generelt.

Særlig etter Cubakrisen ble landet effektivt boikottet av sine tradisjonelle handelspartnere, og de sosialistiske landene med Sovjetunionen i spissen overtok det meste av markedet. Kommunistpartiet, Partido Comunista de Cuba (PCC), ble offisielt stiftet i 1965 med Fidel Castro som førstesekretær. PCC var i en årrekke verdens minste statsbærende kommunistparti og spilte, sammenliknet med andre tilsvarende partier, en relativt tilbaketrukken rolle frem til dets første kongress i 1975.

I løpet av revolusjonens første år ble det gjort iherdige forsøk på å industrialisere landet og legge om jordbruket for å begrense avhengigheten av sukkereksport. De økonomiske utviklingsstrategiene skulle imidlertid endres ved flere anledninger i løpet av 1960-årene, og mot slutten av tiåret landet man på en motsatt strategi: Å produsere mer sukker enn noensinne for å skaffe inntekter til å utvikle landet.

Sukkerhøsten 1970, hvor det skulle produseres 10 millioner tonn sukker, det høyeste tallet i landets historie, mislyktes, og Fidel Castro gikk offentlig ut og tok selvkritikk. Landet satset likevel på å mekanisere sektoren og å eksportere store mengder sukker til Sovjetunionen i årene som fulgte, og fikk fordelaktig betaling for varen. Etter 1991 har sukkerproduksjonen falt, og sukker er ikke lengre Cubas viktigste eksportvare.

Landbruksreformene og reguleringer på intern migrasjon har bidratt til at Cuba har unngått den store tilstrømningen til byene, med tilhørende slumdannelser, som har dominert store deler av Latin-Amerika. I latinamerikansk målestokk har landet har oppnådd en høy grad av sosial utjevning, og analfabetismen er den laveste i Latin-Amerika. Cuba har gitt helse og utdanning høy prioritet. Politisk prøvde Cuba å innta en ledende posisjon i bevegelsen av alliansefrie stater. Den militære støtten til MPLA i Angola fra 1975, og senere til den revolusjonære regjeringen i Etiopia, vakte betydelige reaksjoner blant vestlige land, som beskyldte Cuba for å eksportere sin revolusjon, men Cubas rolle i Afrika har fått positiv omtale blant andre fra Nelson Mandela. Cubas militære engasjement opphørte ved den kalde krigens slutt, men landet har senere sendt helsearbeidere, lærere og teknikere til et høyt antall utviklingsland.

OAS-boikotten har i årenes løp blitt brutt av flere medlemsland, og på 2000-tallet klarte Cuba å bygge nye allianser i Latin-Amerika. Dette gjennom samarbeidsorganisasjonen ALBA som Cuba var initiativtaker til i 2004 sammen med det oljerike Venezuela, samt det multilaterale forumet Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños (CELAC) / Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, som ofte blir tolket som en utfordrer til OAS og som samler alle latinamerikanske land, men ikke USA og Canada.

Mens Cuba i 1960-årene forsøkte å utvikle sin egen form for sosialisme, basert i stor grad på folkelig mobilisering og med stadige linjeskifter, kopierte landet det påfølgende tiåret mange institusjoner og erfaringer fra Sovjetunionen. Når en ble tatt opp som fullverdig medlem av det sovjetiskledede handelssamarbeidet Comecon i 1972, gav dette Cuba økt økonomisk trygghet, og status som fullverdig medlem av den sosialistiske blokken.

I den økonomiske politikken tillot man fra midten av 1970-årene noen få private virksomheter, etter at de siste småbedriftene hadde blitt nasjonalisert under et radikalt eksperiment kjent som "Den revolusjonære offensiv" i 1968. På 1970-tallet var den ekstreme fattigdommen var i praksis avskaffet, selv om varer i stor grad var rasjonerte. Mange cubanere, særlig de fattigste, opplevde dette som en periode preget av sosial fremgang. En gikk også inn i syttiårene med en større grad av ro og orden enn det som var tilfelle i starten av revolusjonen: De siste interne væpnede motstandsgruppene, med støtte fra det eksilcubanske miljøet og USA, hadde blitt nedkjempet i 1965-66. Et unntak er terrorangrepet mot et cubansk passasjerfly i 1976, hvor alle 73 passasjerer døde.

En ny sosialistisk grunnlov ble vedtatt i februar 1976. Denne gav folkemaktorganene på lokalt nivå direkte politisk innflytelse over saker som inntil da hadde blitt besluttet sentralt. Fidel Castro ble senere samme år valgt til president i statsrådet, og dermed statsoverhode. Raúl Castro ble valgt til visepresident. Få land har gitt én mann en så sentral politisk rolle som Fidel Castro har i Cuba.

Et mørkt kapittel fra 1970-årene er kulturpolitikken – eller mangel på sådan – under det som ofte kalles «De fem grå årene» (1971-1976). I dette tidsrommet, og kanskje lengre, ble mange fremragende forfattere og kunstnere utsatt for sensur og sosial marginalisering.

Noen vurderer slutten av 1970-årene som en periode med en viss oppmykning. Castro innvilget i 1979 amnesti til 3600 politiske fanger, som fikk forlate landet, og tilbød eksilcubanere å vende tilbake for kortvarige opphold. To hundre tusen cubanere hadde fått emigrere til USA med fly mellom 1965 og 1973, men så ble muligheten borte. Da muligheten for å emigrere til USA igjen ble åpnet i 1980, førte det til at 120 000 mennesker krysset det smale stredet til Florida i småbåter, trass i at dette førte til tap av eiendom og at de som reiste ble betegnet som "avskum" i offisiell retorikk. 

Mens USA inntok en gradvis tilnærming under Carter (1977–81), sørget Ronald Reagan og Georg H. W. Bush (1981–93) for innskjerpelser i forhold til Cuba. I 1985 ble radiostasjonen Martí opprettet i Florida for aktivt å påvirke innbyggerne på Cuba. Frem til perestrojkaen hadde det kubanske kommunistpartiet kopiert mye av tendensene i Sovjetunionen. I 1986 ble store deler av sentralkomiteen utskiftet, og en såkalt feilkorrigeringsprosess ble satt i gang, en prosess som blant annet innebar fjerning av private jordbruksmarkeder. Castro hadde liten sans for tendensene i Sovjetunionen og Øst-Europa mot slutten av 1980-årene og betraktet utviklingen der som kapitalistisk. Under Gorbatsjovs besøk i 1989 gav Castro klart uttrykk for at lignende reformer var utelukket på Cuba.

Første halvdel av 1980-årene har blitt omtalt som den cubanske sosialismens gullalder, fordi økonomien gikk relativt godt. Fra midten av tiåret stoppet imidlertid veksten opp. De økonomiske vanskene falt sammen med den dramatiske kursdreiningen i Øst-Europa, noe som også førte til merkbar opposisjon i Cuba. Militære overløpere i 1987–89 til USA og henrettelsen av general Arnoldo Ochoa i 1989 for kokainsmugling, åpenbarte helt nye problemer i det kubanske systemet. Etter avviklingen av Sovjetunionen og valgnederlaget for landets viktigste allierte i Latin-Amerika, sandinistene i Nicaragua, ble Cubas isolasjon reell.

Avviklingen av Comecon betød avvikling av 85 % av Cubas svært spesielle marked for sin monokultur: sukker, og slutten på tilgang på billig olje fra Sovjetunionen, som ble videresolgt på det åpne marked for å skaffe fremmed valuta. I 1990 erklærte cubanske myndigheter «spesialperioden» for innledet, en krise som trolig ble ennå mer langvarig og dyp enn det myndighetene hadde forventet. Handelen med Øst-Europa falt dramatisk og Cuba var ideologisk og økonomisk isolert. I 1993 ble de 3 000 eks-sovjetiske soldatene trukket tilbake.

Samtidig som politiske reformer fant sted i forbindelse med direkte valg i 1993, var den økonomiske situasjonen i ferd med å bli prekær. Rasjoneringen ble skjerpet, og drivstoffmangelen var påtakelig. I 1993 ble Fidel Castro og Raúl Castro gjenvalgt som president og visepresident. En ny generasjon politikere fikk også slippe til, med den dynamiske utenriksministeren Roberto Robaina i spissen. I juli 1993 opphevet regjeringen forbudet mot tilgang til utenlandsk valuta for kubanere, noe som forsterket de økonomiske klasseskillene – mens den generelle undertrykkelsen fremmet korrupsjon, svart arbeid og prostitusjon. En omlegging av økonomien var imidlertid i emning, via hæren, og med turistnæringen i landet som et eksempel. Denne næringen hadde en sterk vekst gjennom 1990-årene.

Selv om levekårene for cubanere flest ble dramatisk forverret etter Sovjetunionens fall, rangerte en rapport fra Verdensbanken i 2001 kubansk helsevesen blant de aller beste i u-landssammenheng. FN henstilte i november 1993 USA om å avslutte handelsboikotten mot Cuba. Etter fire år med svært kraftig nedgang i økonomien (1990–93) opplevde landet igjen svak vekst i 1994-1996. Fra 1997 fikk økonomien igjen et tilbakeslag da USA innførte Helms-Burton-loven, som sanksjonerer enhver utenlandsk bedrift som investerer i Cubas økonomi. En konkret hendelse som fikk USA til å skjerpe boikotten, var den kubanske nedskytingen av to småfly med kubansk-amerikanske anti-Castroaktivister i februar 1996.

Rundt tusenårsskiftet var det tegn til tøvær i forholdet mellom de to land. En ny amerikansk lov åpnet for eksport av mat og medisiner, men i første omgang på betingelser som fikk Castro til å betegne det hele som en bløff. George W. Bush varslet en ny tilstramning da han tiltrådte som amerikansk president i 2001, og han gjentok og forsterket USAs krav om forbedringer når det gjaldt demokrati og menneskerettigheter. På dette området var det lite tøvær å spore rundt tusenårsskiftet, med flere aksjoner mot opposisjonelle. I 2002 ble 75 intellektuelle, alle deltakere i det såkalte Varela-prosjektet – som krevde folkeavstemning om organisasjons- og ytringsfrihet – arrestert og idømt opptil 28 års fengsel for forræderi, etter en summarisk rettergang. Samtidig ble tre personer henrettet etter et forsøk på å kapre en båt. Dette førte til nye skjerpelser fra USAs side, og til reaksjoner også i FN og EU

I 1997 ble levningene etter Che Guevara gravlagt med betydelige æresbevisning i Cuba etter å ha vært begravd i Bolivia siden 1967. Av historisk betydning var også besøket til Pave Johannes Paul 2 i 1998. Som en siste levning fra sovjettiden på øya nedla Russland Lourdes-senteret for radioelektronikk i 2001 – året før USA innledet den omstridte interneringen på Guantanamo-basen av fanger fra Afghanistan, etter terrorangrepet 11. september 2001

Fidel Castro og kommunistpartiet hadde bekreftet sin maktstilling ved alle valg siden 1959, også i parlamentsvalget i 2003. Her deltok 97 % av de stemmeberettigede. Av disse stemte 96 % på kandidatene som valgkommisjonene hadde foreslått. Gjennom et grunnlovsvedtak året før fastslo nasjonalforsamlingen at sosialismen er et ugjenkallelig styresett på Cuba.

Under sine siste år ved makten gjorde Fidel Castro seg bemerket med nye allianser med en rekke latinamerikanske land som hadde valgt venstreorienterte ledere, og særlig Hugo Chávez´ Venezuela. Han dirigerte også et mye kunngjort prosjekt som han betegnet som "energirevolusjonen" fra og med 2004, hvor titusener av studenter ble mobilisert for å bytte ut energisløsende hvitevarer i vanlige hjem.

Da det neste valget fant sted, i 2008, var et epokeskifte i gang. Den nye nasjonalforsamlingen trådte sammen 24. februar, hvorpå det nyutnevnte Statsrådet valgte Fidel Castros yngre bror Raúl Castro til ny leder – og dermed landets president. Siden 2006 hadde han, som nummer to i rang, ivaretatt disse funksjonene midlertidig, da Fidel Castro ble syk og gjennomgikk flere operasjoner. Fidel Castro beholdt imidlertid vervet som førstesekretær i kommunistpartiet frem til 2011. Som president siden 1976, men landets ubestridte leder siden revolusjonen i 1959, figurerte han nå som den av verdens statsledere med lengst regjeringstid. 

Raúl Castro har innledet en forsiktig liberalisering på flere områder. Umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot blant annet å eie mobiltelefoner, pcer og en del andre forbruksartikler, samt å overnatte på hoteller som tidligere var forbeholdt utlendinger. Senere har en rekke forbud og reguleringer blitt fjernet, blant ble ordningen med utreisetillatelser, som først ble innført i 1962, fjernet i 2013.

I nasjonaløkonomisk perspektiv knytter det seg forventninger til de reformene som ble påbegynt i landbruket i 2008, hvor en gir bruksrett til statsjord til selvstendige bønder og en rekke incentiver for å produsere. Endringene i jordbruket har senere blitt fulgt opp av en ny åpning for småbedrifter, den mest omfattende siden revolusjonen, og omgjøringen av enkelte statlige service- og produksjonsforetak til arbeiderkooperativer. Reformene har så langt gitt bedre utvalg av varer og tjenester, men lite økonomisk vekst. Et tosifret antall politiske fanger ble i 2010-11 løslatt mot at de forlot landet, et mindretall nektet å forlate Cuba og fikk til slutt bli.

I 2013 oppgav Amnesty International at landet hadde én samvittighetsfange, mens den omstridte organisasjonen Den cubanske kommisjonen for menneskerettigheter og nasjonal forsoning  (CCDHRN) oppgir at det finnes rundt hundre politiske fanger.

I 2008 opphevet EU sine fem år gamle diplomatiske sanksjoner overfor Cuba. Samme år vedtok FNs hovedforsamling for 17. gang, med overveldende flertall, å fordømme USAs handelsblokade av landet. I blokadens skygge har Kina, Russland og Brasil bygd seg opp som viktige handelspartnere for Cuba, etter Venezuela som har bidratt med rimelig olje i bytte mot blant annet lån av cubansk helsepersonell.

"Sosialismen har ikke feilet", erklærte president Raúl Castro ved 50-årsmarkeringen for revolusjonen i januar 2009, og et avansert helsevesen og utdannelsessystem figurerer stadig øverst på "skrytelisten". Et aktuelt spørsmål synes å være hvordan landet vil effektivisere økonomien uten at partiet mister grepet.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    9. desember 2015 skrev Kristen Elev

    Hei! Vi er 2 kristne jenter som skulle undersøke litt om den Cubanske historien. Men vi stoppet opp allerede etter 1. Setning. Vi synes det er dumt at f.Kr blir erstatta med f.vt. Når i tillegg til at de færreste vet hva forkortelsen står for, hva er da poenget med å bytte ut forkortelsen f./e.Kr? Hvis argumentet er at dere skal være politiske nøytrale, hvorfor bytter dere ikke da årstall?

    Med vennlig hilsen kristene spansk elever av Profesor Solveig

    9. desember 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

    Hei, takk for kommentar! Forfatterne i Store norske leksikon kan velge om de vil bruke "evt./fvt. eller f.Kr/e.Kr i tekstene sine. Begge deler er mye brukte tidsangivelser, og i en del fagmiljøer er det fvt./evt. som er mest vanlig. Dette gjelder blant annet innen religionshistorie (om andre religioner enn kristendommen). Det er viktig for oss at folk skal forstå innholdet i tekstene, men vi mener at evt./fvt. er så kjent at det kan brukes. Vi har også skrevet et innlegg på bloggen vår om valget av tidsregning. Det kan dere lese her: http://lillenorske.no/2012/10/store-norske-leksikon-og-for-var-tidsregning/ Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

    9. desember 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

    En ting til; jeg ser at tidsangivelsene er blandet i teksten om Cubas historie, og forstår at det kan være forvirrende. Det skal jeg rette opp. Så håper jeg dere vil lese videre selv om dere ikke er enige i valget av tidsangivelse. Hilsen Marte

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.