Brasils samtidshistorie

I 1986 satte regjeringen til president José Sarney i verk «Plan Cruzado» som innførte ny myntenhet og prisstopp i forsøk på å få kontroll over inflasjonen. Prisstoppen sprakk etter et halvt år, og inflasjonen løp løpsk. Et tilsvarende forsøk i 1989 ble like mislykket. Brasils store problem var utenlandsgjelden, den største i verden. I 1988 hadde Brasil et overskudd i handelsbalansen på hele 19 milliarder dollar, men alt forsvant i det bunnløse gjeldssluket som samme år var utrolige 120 milliarder dollar.

Sarney hadde større hell med den konstitusjonelle reformen. En ny kongress ble valgt i 1986 blant annet med mandat å utforme en ny grunnlov. Flertallet av representantene og senatorene lå til høyre for sentrum og kom fra de gamle elitene. Men til og med generalenes parti ARENA, som nå var i klart mindretall, kalte seg sosialdemokrater. Kongressen vedtok med overveldende flertall grunnloven for Den nye republikken, República Nova. Grunnloven fastla detaljerte ordninger for å sikre sivile rettigheter, frie valg og politisk pluralisme. Den var også svært spesifikk når det gjaldt arbeider- og sosiale rettigheter. Folket skulle garanteres pensjons- og trygdeordninger, og både utdanning og helsetjenester skulle være offentlig, gratis og tilgjengelig for alle. Slik sett tegnet grunnloven opp en sosialdemokratisk velferdsstat. På den andre siden forholdt grunnloven seg taus til det som undergravde forutsetningene for et sosialt demokrati, nemlig den ekstreme ulikheten i det brasilianske samfunnet. Grunnloven ga ingen garantier for en politikk som omfordelte makt og rikdom.

Den samme konservative profilen slo ut i omtalen av de militære. Amnestiloven av 1979, som beskyttet også torturister og andre i militærregimet som hadde forbrutt seg mot menneskeheten, ble bekreftet av grunnloven. De militære ble i sterk grad garantert beskyttelse mot demokratisk valgte regjeringers innblanding i deres «indre anliggender». De ble til og med tiltenkt rollen som «vokter av grunnloven» med plikt til å gripe inn når ytre eller indre fiender truet. Slik sett ble militærdiktaturets strategi siden 1974, med å sikre en kontrollert og sikker overgang til demokrati, kronet med seier.

Det eneste partiet som stemte imot grunnloven var arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT) under ledelse av fagforeningsveteranen Luiz Inácio «Lula» da Silva. Ved lokalvalgene i 1988 fikk PT stor fremgang og vant i de viktigste industribyene. Grunnloven av 1988 understrekte desentralisering og den selvstendige rollen til kommuner og delstater i styringsverket. Den gav dessuten økt makt til Kongressen. På papiret satt presidentembetet med redusert makt, men jo mer splittet nasjonalforsamlingen var og jo større evne presidenten hadde til å inngå i koalisjoner med gruppene av folkevalgte, jo større makt ville presidenten også få.

Grunnloven åpnet for det første direkte presidentvalget på 29 år, og dette ble på forhånd ansett som en kamp mellom de to veterankandidatene som begge hadde sterk forankring i arbeiderbevegelsen, «Lula» og Leonel Brizola (1922–2004). Imidlertid dukket det opp en ung, dynamisk og moderne kandidat som tordnet mot Sarneys feilslåtte politikk og lovet avvikling av Brasils korrupte tradisjoner: Fernando Collor de Mello fra det høyreliberale Partiet for Nasjonal Gjenreisning (PRN). I andre runde sto valget mellom sosialisten Lula og høyreliberalisten Collor. Ingen av dem representerte den «pakten» mellom konservative og radikale krefter som grunnloven anviste. Overraskende for mange vant Collor valget. Han hadde entusiastisk støtte fra jordeierne, det moderne borgerskapet i byene og fra Globo og andre dominerende tv-stasjoner.

Inflasjon var et økende problem i Brasils økonomi gjennom hele 1980-tallet, men fra nyåret 1990 toppet inflasjonen seg med 70–80 prosent prisstigning i måneden. Butikkene måtte skifte priser nesten hver uke. Prisstigning på over 50 prosent i måneden blir av Det internasjonale pengefondet (IMF) karakterisert som «hyperinflasjon».

Collor påla derfor landet den kraftige medisinen som IMF skrev ut, nemlig omfattende privatisering og importreduksjon. Collors selvsikre og dynamiske stil bleknet i takt med at hyperinflasjonen kom tilbake. Brasils kompliserte økonomiske problemer tårnet seg opp og han selv begynte å bli offer for den korrupsjonskulturen velgerne hans trodde han skulle bekjempe. Det ble etter hvert avslørt at han hadde bygd opp et enormt hemmelig valgkampfond basert på bestikkelser og andre ulovlige penger. I tillegg viste deg seg at deler av energien han utstrålte kunne tilskrives et omfattende kokainmisbruk. Beskyldningene ble snart fremsatt i full offentlighet, og den nye grunnloven gav ikke presidenten de samme privilegiene som Latin-Amerika var vant til. Etter en kort riksrettsprosess ble Collor fradømt presidentvervet i desember 1992, og visepresident Itamar Franco overtok frem til valget i 1994. Det ble en dramatisk, men lærerik forsmak på nye konstitusjonelle prinsipper i Latin-Amerika.

Presidentvalget 1994 ble vunnet av sosiologen Fernando Henrique Cardoso fra Det brasilianske sosialdemokratiske partiet (PSDB), med Lula som klarere taper enn i 1989. Cardoso var kjent som en fremtredende intellektuell og venstreorientert kritiker av militærregimet. Han hadde etter hvert beveget seg inn mot det politiske sentrum, og han vant valget takket være sin jobb som finansminister fra 1993, da han gjennomførte den såkalte «Plano Real» (realplanen) for å stabilisere økonomien. Planen kombinerte innføring av en ny valuta, real, kraftige kutt i offentlige utgifter, samt aktiv bruk av valutareserver for å dempe inflasjonspresset. Resultatet ble at Brasil endelig fikk bukt med hyperinflasjonen. I tillegg gikk Cardoso til valg på «Brasils enorme potensiale som nasjon», «den lyse framtiden for dets folk dersom den rette typen vekst kunne bli oppnådd», og et omfattende investeringsprogram basert på salg av statlige virksomheter (privatisering) og utenlandske investeringer.

Cardoso ble gjenvalgt som president for en bred sentrum-høyre-koalisjon i 1998, etter at en grunnlovsendring året før gjorde dette mulig. Ikke minst tiltakene for å trekke til seg utenlandske investorer bar frukter. Men like synlig var sårbarheten i den raskt voksende økonomien med ditto underskudd på statsbudsjett og handelsbalanse. Da først sammenbruddet i Russlands økonomi og senere finanskrisen i Asia sendte sjokkbølger ut i det internasjonale samfunnet i 1998–1999, ble Brasil rammet med full tyngde. Spekulasjoner om at landet ville bli neste «dominobrikke» i en global kollaps førte til dramatisk valutaflukt. Renten løp opp i 45 prosent, børsene stupte, og etter et mislykket forsøk på devaluering ble valutaen real sluppet fri.

Krisen ved inngangen til det nye århundret ble imidlertid kortvarig og fikk mindre alvorlige følger enn fryktet. Men de grunnleggende problemene i brasiliansk økonomi var like uløste. Regjeringen satte mer fart i arbeidet med å privatisere statlig næringsvirksomhet, noe som etter hvert bidro til å redusere budsjettunderskuddet. En større lånepakke fra IMF i 1999, og medfølgende krav om å kutte i offentlige utgifter, pekte i samme retning. Høsten 2002 var likevel statsgjelden kommet opp i 330 milliarder dollar, og man opplevde kraftige børs- og valutafall gjennom hele året. Denne gang var det den omseggripende «tangokrisen» i nabolandet Argentina som fikk problemene til å akselerere.

Luiz Inácio «Lula» da Silva var Brasils president fra 1. januar 2003 til 31. desember 2010. På disse åtte årene opplevde Brasil stor økonomisk, sosial og miljøpolitisk framgang. Internasjonalt ble Brasil for første gang i historien en samlende politisk representant for Latin-Amerika, og Brasil inntok en viktig plass i FN og andre globale arenaer. Mens USA, Kina, India og Russland opplevde økte forskjeller mellom fattige og rike, gikk Brasil i en annen retning og oppnådde større sosial likhet. Brasil var på denne tiden det eneste større landet i verden ledet av en vanlig arbeider – med bakgrunn som streike- og fagforeningsleder. Lula var den første presidenten i Brasils historie som ikke kom fra den sosiale eliten.

Lulas mor migrerte med sine barn fra det fattige Nordøst-Brasil til São Paulo. Her ble Lula på 1960-tallet metallarbeider i den raskt voksende bilindustrien. På slutten av 1970-tallet ledet han streiker for fagforenings- og andre friheter. Disse bidro til at demokratiseringen tok fart. I 1980 ble han leder for det nystiftede Arbeidernes Parti (PT). Han ble partiets kandidat ved alle presidentvalgene i perioden 1989–2006, etter at en demokratisk grunnlov kom på plass. Han ledet lenge på meningsmålingene i 1989 og 1994, men tapte. I 1998 tapte han enda klarere. PT var et sosialistisk parti og mange vanlige folk syntes Lula stilte på et altfor radikalt program. Foran presidentvalget i 2002 tok han og rådgiverne en rekke forholdsregler. Fokuset var på «Lula, fred og kjærlighet», ikke på klassekamp, og han stilte med en kristen-sosial næringslivsleder som visepresident. Lula publiserte «Brev til det brasilianske folket» som egentlig var et brev til finansmiljøene lokalt og internasjonalt. Her lovet han å respektere inngåtte avtaler med IMF dersom han ble valgt. Dette betydde å videreføre forgjengeren Fernando Cardosos markedsorienterte økonomiske politikk, samtidig som han skulle bekjempe sult og ekstrem fattigdom. Lula ble valgt med 61,3 prosent av stemmene. Etter innsettelsestalen festet folk i gatene. Forventningene var enorme.

Lula innfridde løftene: Nærings- og finanslivet nøt godt av lav prisstigning og generelt gode rammevilkår, samt en sterk brasiliansk valuta. Han ble hjulpet av internasjonale høykonjunkturer for landets viktigste eksportprodukter – mineraler, soya og kjøtt. Landet var derfor i stand til raskt betale ned utenlandsgjelden, inkludert til IMF. Etter hvert som gjelden ble redusert, fikk Lula frigjort ressurser til storstilte investeringer innenlands, samt til fattigdomsbekjempelse. Etter en noe famlende start med programmet «Null sult» rullet Lulas regjering ut et tiltak som på effektivt vis nådde fram til de ti prosent fattigste i befolkningen: Bolsa Familia (familiestønad). Kommunene fikk ansvar for å registrere alle mødre som innfridde kravene for stønad, men en føderal bank betalte pengene rett inn på de fattige mottakernes nyopprettede konti. Ingen penger «forsvant på veien». Dessuten fikk mottakerne på denne måten også tilgang til kredittkort. Mødrene mistet støtten dersom de ikke sørget for at barna gikk på skolen og tok de vaksiner som var foreskrevet. Regjeringen satte i gang en rekke andre tiltak rettet mot de fattigste. Foruten Bolsa Familia var en kraftig heving av minstepensjonene samt årlig oppjustering av satsene for minstelønn det som fikk størst betydning.

Men mange velgere og medlemmer av PT ble skuffet. To forhold bidro til det. På den ene siden innførte Lula innstramminger i personskatt og pensjonsordninger særlig for de ansatte i offentlig sektor. De fleste av disse tilhørte en slags lavere middelklasse i Brasil. De var med på å finansiere overføringene til de fattige som sto utenfor arbeidslivet. Fagforeningene i offentlig sektor mente Lula heller skulle stramme inn på de rike, ikke de fagorganiserte som i alle år hadde støttet Lula. På den andre siden ble PT i 2005 rammet av store oppslag i massemediene, som ikke var vennligsinnet overfor partiet, om storstilt korrupsjon fra partiledelsens side. Mediene kalte denne skandalen for Mensalão («Den store månedslønna»).

Korrupsjonen gikk angivelig ut på at statsbanker kontrollert av regjeringen betalte faste månedlige summer til et visst antall representanter fra diverse småpartier i Kongressen. Partiene som støttet Lula var i mindretall. Individuelle betalinger skulle hjelpe regjeringen med å få lover og budsjetter igjennom i Kongressen. De fleste av Lulas viktigste medarbeidere ble arrestert eller siktet. En stor del av den utdannede middelklassen hadde støttet PT siden 1980-tallet fordi partiet bekjempet snusk og fanteri i statsapparatet og sto for godt demokratisk styresett. Mange av disse velgerne vendte seg nå bort i avsky.

Lula gikk likevel klar av korrupsjonsanklagene. Hjulpet av de gode økonomiske tidene og resultatene, samt et helt nytt mannskap med friske reformideer, ble Lula gjenvalgt i oktober 2006 med 60,8 prosent av stemmene. Men denne gangen var det ikke arbeider- og middelklassen i Sørøst-Brasil som sikret ham seieren. De fattigste og særlig befolkningen i nordøst utgjorde regjeringens nye sosiale basis. Dessuten hadde PT inngått en allianse med det store sentrumspartiet PMDB, som på mange måter var partiet til de store landeierne og næringsmiddelprodusentene. Sammen kontrollerte de Kongressen.

Den viktigste personen i Lulas nye regjering var Dilma Rousseff. Hun hadde satt seg i respekt som energiminister fra 2003. Fra 2005 var hun Lulas stabssjef og samtidig styreleder i statens oljeselskap Petrobras. I 2007 kunngjorde Petrobras at selskapet hadde gjort de største oljefunnene i Latin-Amerikas historie, i de såkalte presalt-feltene langs kysten. Oljefunnene satte tonen for en enorm utviklingsoptimisme bunnet i aktiv statlig styring, en ideologi brasilianerne kaller desenvolvimentismo («utvikling-isme») med røtter tilbake til Vargas og mellomkrigstiden. Dilma samordnet utformingen av ny petroleumslovgivning som skulle sikre nasjonal kontroll over oljen og velferd for folket.

I tillegg klekket regjeringen ut et kolossalt statlig program for «akselerert økonomisk vekst» (PAC). Dette programmet ble framskyndet da den internasjonale finanskrisen banket på døra i 2008. PAC tok først og fremst sikte på å utvikle landets teknisk-økonomiske infrastruktur. Landet hadde stått nesten helt stille på dette området siden 1980-tallet. Bygging av broer, motorveier, vannkraftverk og dammer startet opp i stor skala. I tillegg hadde PAC betydelige delprogrammer for byfornyelse og tiltak i favelaene, samt for boligbygging. Det siste ble videreført av programmet «Mitt hjem, mitt liv» (Minha Casa Minha Vida), med viktige innslag av sosial boligbygging. Alt bygningsarbeidet i disse programmene ble utført av private entreprenørselskaper. Programmene ble også brukt til å sikre verdenssamfunnets støtte til antatt populære begivenheter på hjemmebane: FIFA la VM i herrefotball i 2014 til Brasil, og IOC bestemte at sommer-OL 2016 skulle foregå i Rio de Janeiro. Byggingen av enorme idrettsanlegg og bedret transportstruktur i byene ble påbegynt.

I 2010 nådde brasiliansk optimisme sitt høydepunkt. Landet hadde ikke bare kommet uskadd, men også styrket ut av finanskrisen. Aldri før hadde så mange vært i arbeid med ordnede forhold. 30 millioner mennesker var løftet ut av fattigdommen, og over 40 millioner hadde rykket opp til «den nye middelklassen». Avskogingen i Amazonas hadde nesten stoppet opp, og land etter land, fra Obamas USA til Stoltenbergs Norge, sto i kø for å ha Brasil som internasjonal partner. Børsen i São Paulo slo rekord etter rekord, og det liberale demokratiet sto fjellstøtt. Ingen president hadde noen gang forlatt presidentposten så populær: 80 prosent av brasilianerne mente at arbeidsmannen Lula hadde gjort en strålende jobb.

Foran presidentvalget i oktober 2010 var Dilma Rousseff en svært uvanlig kandidat: Kvinne; under militærdiktaturet medlem av en venstreorientert geriljagruppe, fengslet og torturert. Som samfunnsøkonom, energiminister og senere stabssjef under Lula, framsto hun mer som teknokrat enn som politiker. Lula sørget for at hun ble PTs kandidat – Lula mente hun var den beste garantisten for at hans kurs for Brasil ble videreført. Lulas popularitet gjorde at hun vant valget. Den konservative motkandidaten José Serra prøvde å bruke abortspørsmålet mot henne. I likhet med PT og kvinnebevegelsen var Dilma for å avkriminalisere abort, men det sto ikke noe om dette i programmet hennes. Hun fikk 56 prosent av stemmene i andre valgomgang, noe lavere enn det Lula hadde oppnådd i de foregående valgene.

Som president prøvde hun aktivt å riste av seg stemplet som «sekretæren til Lula». Hun markerte seg på fronter som gjorde at hun fikk fiender der Lula visste å skaffe seg viktige allierte. Tre eksempler: For det første prioriterte hun industri- og kraftutbygging framfor miljøvern. Med vekstprogrammet PAC finansierte hun det gigantiske vannkraftverket Belo Monte ved Xingu-elva i Amazonas. Hun møtte sterk motstand fra miljøvernere innenfor og utenfor PT, og Marina Silva som var miljøvernminister fra 2003 til 2008 brøt med PT og stilte mot Dilma i presidentvalgene i 2010 og 2014.

For det andre prøvde Dilma å senke det skyhøye rentenivået i Brasil for at det skulle bli lettere for entreprenører og folk flest å ta opp lån. På denne måten skulle det bli flere innenlandske investeringer og økt vekst. Dette støtte på sterk motstand fra finansinstitusjoner og det øvre sosiale sjikt som hadde store formuer blant annet i form av statsobligasjoner med høy rente.

For det tredje fremmet hun det som i Brasil omtales som «republikanske» verdier: kamp mot korrupsjon og misbruk av fellesskapets ressurser, samt respekt for menneskerettighetene som grunnlag for en moderne rettsstat. Hun ga ministre sparken med én gang de ble mistenkt for korrupsjon. Hun innførte kvotering av studenter fra lavinntekts- og afrobrasilianske familier ved opptak til de føderale universitetene. Hun satte ned en sannhetskommisjon foran 50-årsmarkeringen av militærkuppet i 1964. Slike tiltak gjorde at en rekke grupper nærmest la henne for hat, slik som i militæret og politistyrkene, i den hvite middelklassen, og ikke minst blant politikere og ledere i Kongressen kjent for sine korrupte forbindelser. At hun var en sterk kvinne stred dessuten med de sterke sosialkonservative tradisjonene i Brasil.

Blant folk flest var det imidlertid to forhold som gjorde at Dilma og PT begynte å miste grepet. For det første brøt det ut et folkeopprør i juni-dagene 2013. En ungdoms- og studentdemonstrasjon i São Paulo mot stadig dyrere bussbilletter ble møtt med kraftig vold fra politiets side. I store deler av Brasil utløste dette stor sympati med demonstrantene, og prisøkningene ble satt i sammenheng med pengesløseriet og korrupsjonen i tolv byer som bygde nye stadion til fotball-VM.

Dilma, som landets øverste ansvarlige, så sin popularitet falle som en stein. Flere millioner tok til gatene etter spontane initiativ på sosiale medier. Dilma prøvde å svare med en nasjonal transportplan for byene og med enda sterkere tiltak mot korrupsjon, men mange av forslagene ble stoppet i Kongressen, og Dilma mistet troverdighet. For det andre ble landets økonomi stadig dårligere utover i 2014. Prisene på det internasjonale markedet for olje, andre mineraler og landbruksprodukter sank kraftig. Veksten flatet ut og arbeidsledigheten økte. Likevel maktet Dilma å bli gjenvalgt. Hun vant med særs knapp margin, 51 prosent av stemmene, mot den konservative kandidaten Aecio Neves.

Dette viste seg å bli en pyrrhos-seier. Neves klaget det jevne valgresultatet inn til domstolene – han mente Dilma hadde vunnet fordi hun hadde feilinformert velgerne om landets og statens finansielle situasjon. Kongressen hadde fått et mer konservativt flertall, og flere der hevdet at Dilma hadde trikset med regnskapstallene ved å låne penger ulovlig fra statsbanker for å erstatte manglende skatteinntekter. Denne formen for triksing, eller «pedalada» som de kalte det med et uttrykk fra brasiliansk fotballspråk, var begrunnelsen for at en rekke representanter i Kongressen krevde Dilma stilt for riksrett. Samtidig gjorde Dilma en avgjørende taktisk feil: hun motsatte seg at Eduardo Cunha fra det allierte partiet PMDB ble valgt til president for Representantenes hus i Kongressen. Etter at Cunha likevel ble valgt, fremmet hun og PT korrupsjonsanklager mot ham. Cunha svarte med å godkjenne at det ble satt i gang en riksrettsprosess mot Dilma.

Avgjørende for at Dilma kom på defensiven var «Operasjon Bilvask» («Lava Jato»), Brasils til da største korrupsjonsskandale. I statsoljeselskapet Petrobras satt direktører utnevnt av de politiske partiene i koalisjonen til Dilma. Direktørene krevde inn bestikkelser fra entreprenører som fikk tildelt kontrakter av Petrobras. Bestikkelsene ble sluset inn i hemmelige valgkampfond til politiske partier og politikere. Landets største og rikeste entreprenører, på sin side, dannet karteller som sikret at alle fikk kontrakter etter tur. Statsadvokatene og dommerne med ansvar for Lava Jato samarbeidet tett i etterforskningen. Sentralt sto dommeren Sérgio Moro. Detaljer fra hemmelige avhør ble systematisk lekket til massemediene, og tiltalte fikk prutet ned fengselsdommene ved å angi andre personer, gjerne høytstående politikere. Lava Jato ble på denne måten kraftig politisert og brukt særlig mot PT, selv om de fleste andre store partiene også var involvert, og mot Dilma. Selv om det aldri forelå tiltale mot henne, ble Lava Jato klistret til hennes navn som om riksrettssaken dreide seg om korrupsjon.

En annen årsak til at Dilma ble drevet fra skanse til skanse i politikken, var at hun rett etter valget overtok høyresidens krisepolitikk. Hun utnevnte Joaquim Levy, en av toppsjefene i Brasils største privatbank, til finansminister. Innstramminger og privatiseringer gjorde at fagforeninger og andre grupper som utgjorde kjernevelgerne til Dilma, ble rasende og frustrerte. Venstresiden sluttet å mobilisere i gatene til støtte for Dilma. En ny høyreside med blant annet Bevegelsen Fritt Brasil (MBL), ledet av velutdannede unge menn, overtok det som hadde vært venstresidens tradisjonelle våpen: gatedemonstrasjoner. 17. april 2016 støttet et stort flertall i Representantens hus at Dilma skulle stilles for riksrett, og hun ble øyeblikkelig suspendert fra stillingen. Senatet avga sin dom 31. august 2016: Flertallet avsatte Dilma som president.

Venstresiden hevdet at Dilma var utsatt for et juridisk-parlamentarisk kupp, og at hun ikke hadde foretatt seg noe ulovlig som rettferdiggjorde riksrett. Hennes visepresident siden 2011, Michel Temer fra sentrumspartiet PMDB, gikk i 2016 aktivt inn for hennes avsettelse. Temer regjerte som president fram til valgene i oktober 2018. Han brukte makten til å forhindre at anklagene mot ham om omfattende korrupsjon gjennom årtier skulle komme for retten. I tillegg fikk regjeringen Kongressen med seg på en rekke høyreradikale og nyliberale tiltak for å få sving på økonomien, uten at det hjalp det spor. Da valget nærmet seg i 2018, hadde Brasil opplevd fem år på rad med nedgang (negativ vekst) i økonomien.

To kandidater lå an til å konkurrere om å vinne presidentvalgene. Begge mente de hadde oppskriften på hvordan å få Brasil ut av den dype økonomiske, sosiale, politiske og moralske krisen. Den ene var landets president fra 2003 til 2010: Luiz Inácio Lula da Silva, som representerte landets venstreside. Den andre var Jair Messias Bolsonaro, en tidligere fallskjermsoldat og offiser, som siden gjeninnføringen av demokratiet hadde vært en outsider i Kongressen og representerte landets ytre høyre. Lula ledet klart foran Bolsonaro på meningsmålingene.

Men dommeren Sérgio Moro fikk Lula dømt til tolv års ubetinget fengsel, på svært tynt grunnlag for å ha mottatt en luksuriøs ferieleilighet. 6. april 2018 ble det utstedt arrestordre på Lula og 7. april lot han seg arrestere. Deretter satt Lula over ett og et halvt år i fengsel, og mistet dermed muligheten til å stille i presidentvalget. I november 2019 vedtok landets høyesterett å løslate ham på grunn av prosedyrefeil i rettssaken.

Fernando Haddad, tidligere borgermester i São Paulo og føderal undervisningsminister, rykket opp som PTs presidentkandidat. Da hadde Bolsonaro overtatt favorittstemplet. Bolsonaro vant valget med 55 prosent mot Haddads 45 prosent i andre valgomgang. Over 80 prosent av befolkningen over 18 år deltok i valget (Brasil pålegger innbyggerne stemmeplikt).

Hva gjorde at den relativt høyreekstreme Bolsonaro vant presidentvalget? Meningsmålinger tyder på at velgerne ikke hadde gjennomgått en høyreradikalisering. Likevel gjorde Bolsonaro seg tidlig til høyrevelgernes foretrukne kandidat, samtidig som et stort flertall av de usikre velgerne til slutt stemte på ham.

Bolsonaro framsto allerede i 2016 som den mest populære presidentkandidaten blant to viktige konservative befolkningsgrupper: de ti prosent rikeste og blant sikkerhetsstyrkene (militær og politi) som nyter stor tillit blant øvrige sjikt av befolkningen. Det dominerende høyrepartiet PSDB hadde skuffet høyrevelgerne ved ikke å få orden på økonomien og ved at flere av PSDBs mest kjente ledere ble tiltalt eller dømt for grov korrupsjon etter at Michel Temer ble president, og presidentkandidatene til PSDB og Temers parti MDB var fargeløse administratorer uten personlig appell. Bolsonaro vant høyrevelgernes tillit ved å være den friske outsideren som hadde klar politikk og som framsto helt ukorrupt. Han fikk støtte fra den populære dommeren Sergio Moro, og fra kjente næringslivsledere og ultraliberalistiske økonomer.

Bolsonaros suksess med å overtale usikre velgere hadde flere årsaker: Han allierte seg med lederen for den største evangeliske kirken, Assembleia de Deus (tradisjonelle pinsevenner). Den økonomiske og sosiale krisen, med blant annet eksplosiv økning av arbeidsløsheten, gjorde at folk flest mente økt kriminalitet og utrygghet var det største problemet i landet, og Bolsonaro fikk et slags sakseierskap på «lov og orden». Samtidig mislyktes venstresiden med å presentere en samlende og populær kandidat etter at Lula ble satt i fengsel. I tillegg ble Bolsonaro knivstukket på dramatisk måte under et valgkamparrangement 6. september 2018, av en psykisk ustabil person med påstått tilknytning til venstresiden.

Bolsonaro førte derfor resten av valgkampen fra sykesengen, og vant økt sympati, særlig blant religiøse og kvinnelige velgere. TV-duellene med Haddad ble avlyst, og dermed tapte motkandidaten muligheten til å profilere seg. Kanskje aller viktigst var Bolsonaros valgkampgruppe den mest drevne i å bruke sosiale medier. Private sponsorer sørget for at millioner av velgere på Brasils mest populære plattform, WhatsApp, mottok propaganda i favør av Bolsonaro hver dag. Mye av dette var falske nyheter.

Fra 1. januar 2019 gikk Brasil dermed inn i en fireårsperiode med en svært kontroversiell og splittende president. Av de 22 medlemmene i hans første regjering, kom sju fra de militæres rekker. Nesten halvparten var topper fra finans- og næringsliv inkludert jordbruksindustrien.

Departementene for finans, skatt, økonomisk planlegging og handel ble slått sammen til et superministerium ledet av markedsliberalisten Paulo Guedes. Dommeren Sergio Moro ble justisminister.

Regjeringen har vært tro mot programmet Bolsonaro ble valgt på. Imidlertid ga Bolsonaro justisminister Moro sparken da denne begynte å etterforske et påstått misbruk av offentlige midler fra presidentens sønn, og da Moro var i ferd med å bygge seg opp som en populær utfordrer til Bolsonaro om presidentembetet. Innenfor kultur, forskning og høyere utdanning har regjeringen gjennomført store kutt i bevilgningene samt kampanjer mot «kulturmarxisme» og radikale ideer, blant annet om kvinners og seksuelle minoriteters likestilling.

På det økonomiske området har regjeringen fremmet avregulering og ytterligere skattelettelser til næringslivet, uten at nedgangen i økonomien siden 2014 har snudd. Derimot har avreguleringen gitt jordeierne stadig friere hender og bidratt til en sterk økning av avskogingen, blant annet på grunn av svekking av miljømyndighetene og stadig flere branner i Amazonas og Pantanal.

Et annet område som har stilt Bolsonaros regjering i svært dårlig lys er handteringen av covid 19-pandemien. Bolsonaro har stadig bagatellisert pandemien, brutt smittevernsreglene og vært i innbitte feider med guvernører som han mener pålegger folk for strenge restriksjoner og forhindrer gjenåpning av økonomien. Etter et halvt år med global pandemi tilhørte Brasil sammen med USA og India det trekløveret som hadde desidert mest koronasmitte og påfølgende dødsfall i verden. Brasil hadde i oktober 2020 ifølge WHO over fem millioner registrerte smittede og 150 000 døde av koronaviruset.

Lula vant presidentvalget i oktober 2022 med knepent flertall foran Bolsonaro.

• Brasils historie
• Brasils befolkning
• Brasils politiske system
• Økonomi og næringsliv i Brasil