OPEC

Flagg med logo
Flagg med logo
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
verdens oljeproduksjon

Verdens oljeproduksjon fra 1900 til 2020. OPEC-landenes bidrag er markert med grått.

Kilder: 1900–1965: Jenkins, Glibert (1986) Oil Economists’ Handbook 4. Utg. London: Elsevier. 1965–2020: BP (2021) BP Statistical Review of World Energy (London).

verdens oljeproduksjon
Av .

Artikkelstart

OPEC, Organisasjonen av oljeeksporterende land, er en internasjonal organisasjon med 13 medlemsland. OPEC ble etablert i 1960 av Iran, Irak, Kuwait, Saudi-Arabia og Venezuela med mål om å samordne medlemslandenes oljepolitikk og sikre stabile priser i det internasjonale oljemarkedet. Senere har flere medlemsland kommet til. Norge og viktige oljeproduserende land som USA og Russland er ikke med i OPEC.

Faktaboks

Også kjent som
engelsk Organization of Petroleum Exporting Countries

OPEC fikk sitt gjennombrudd på 1970-tallet. I 1971 utfordret OPEC de store internasjonale oljeselskapenes kontroll over oljemarkedet. Deretter nasjonaliserte mange av medlemslandene oljeindustrien i landet. Sist, men ikke minst fastsatte OPEC-landene en fast felles salgspris, som de stadig økte gjennom hele tiåret. I 1986 falt oljeprisen kraftig, da Saudi-Arabia valgte å forsvare sin markedsandel heller enn å forsvare prisen. Siden den gang har OPECs markedsmakt ikke vært på samme nivå. I 2016 innledet OPEC et samarbeidet om produksjonsbegrensninger med 11 land utenfor organisasjonen. Blant disse er Russland den klart viktigste produsenten.

I 1970 sto OPEC for 47 prosent av verdens oljeproduksjon. I 2020 var andelen 35 prosent. I dag er hovedutfordringen for OPEC-landene at klimaendringene tilsier kraftige kutt i verdens oljeforbruk. Mange medlemsland i OPEC har bygd hele sin velstand på inntektene fra oljeeksporten. En slutt på denne vil kreve dyptgripende omstillinger i disse landene.

OPECs målsetninger og virksomhet

OPECs hovedformål er å koordinere medlemslandenes petroleumspolitikk for å sikre stabile priser og jevn inntekt fra medlemslandenes oljeeksport. På 1970-tallet var det viktigste virkemiddelet felles offisielle salgspriser, mens det siden 1980-tallet tidvis har vært fastsetting og fordeling av produksjonskvoter, med sikte på å realisere et mer eller mindre bestemt mål for oljeprisen. Aktiviteten og møtehyppigheten i OPEC har naturligvis vært høyest når prisen har falt, men også en veldig høy oljepris har bekymret organisasjonen. Ikke minst siden dette både svekker etterspørselen og stimulerer oljeproduksjon i land utenfor organisasjonen.

Dersom OPEC skal kunne kontrollere oljeprisen, kreves det en betydelig markedsandel. I dag er samarbeidet med Russland og ti andre land utenfor OPEC nødvendig for å oppnå en slik markedsmakt. Å vite hvilket produksjonsnivå som gir den ønskede markedsprisen, krever betydelig analysekapasitet. Sekretariatets forskningsavdeling ivaretar denne oppgaven og publiserer månedlige rapporter om oljemarkedet.

Oljemarkedet har også politisk betydning, siden stabil oljetilførsel anses som økonomisk og strategisk viktig i en rekke oljekonsumerende land. OPECs generalsekretær har derfor også en diplomatisk funksjon som organisasjonens talsmann i internasjonale fora. Organisasjonen har også ved flere anledninger forsøkt å dempe konflikter mellom medlemsland, noe man blant annet så under krigen mellom Iran og Irak i 1980–1988.

I 1976 opprettet OPEC et utviklingsfond. Fondet har bidratt med 22 milliarder dollar til finansiering av nesten 4000 utviklingsprosjekter i 125 land, blant annet med en milliard dollar til bekjempelse av covid-19 i utviklingsland.

Organisasjons- og beslutningsstruktur

OPECs hovedkvarter i Wien

OPEC har sitt hovedkvarter i Wien. Fra 1961 til 1965 lå hovedkvarteret i Genève. OPEC har tre organer: konferansen, styret og sekretariatet.

Konferansen

Konferansen er OPECs øverste organ. Den består av delegasjoner fra hvert av medlemslandene. Alle medlemsland har én stemme hver. Alle spørsmål med unntak av prosedyresaker krever enstemmighet. Konferansen møtes minst to ganger i året. Ved utgangen av 2021 hadde konferansen holdt til sammen 182 møter. Konferansen velger en president som har denne posisjonen fram til neste møte i konferansen. Konferansen fastlegger organisasjonens mål og strategier og tar alle substansielle beslutninger som ikke eksplisitt er delegert til andre.

Styret

Styret (Board of Governors) leder organisasjonen mellom konferansene og har ansvaret for å iverksette vedtakene fattet av konferansen. Styret består av én representant for hvert medlemsland. Hvert styremedlem har én stemme, og beslutninger tas med alminnelig flertall.

Sekretariatet

Sekretariatet ivaretar de daglige utøvende oppgavene i organisasjonen. Sekretariatet ledes av en generalsekretær, utnevnt for en tre-års periode med mulighet for ytterligere en periode. Generalsekretæren er den rettslig autoriserte representanten for organisasjonen.

Medlemmer

OPEC-medlemmer
Medlemmer i OPEC. Rødt: grunnleggerne. Lyserødt: ordinære medlemmer. Gult: tidligere medlemmer.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

OPEC har per 2021 13 medlemsland. Medlemslandene er de fem grunnleggerne av OPEC, i tillegg til åtte andre land. Nye medlemmer kan innlemmes av konferansen etter fastlagte kriterier, blant annet at søkerlandet må ha en betydelig eksport av råolje. I tillegg kan land søke om assosiert medlemskap. Per i dag er det ingen slike i OPEC. Se liste over nåværende og tidligere medlemsland under.

Historikk

Bakgrunn

Den moderne oljehistorien starter i 1850-årene med oljeboring i Baku (dagens Aserbajdsjan) og i Pennsylvania i USA. Det ble etter hvert gjort store funn i flere delstater i USA, og fra begynnelsen av 1900-tallet var USA verdens dominerende oljeprodusent. Fram til andre verdenskrig produserte USA over 60 prosent av verdens olje.

På begynnelsen av 1900-tallet begynte både de store amerikanske og europeiske oljeselskapene å søke etter nye oljeressurser i Midtøsten. I 1928 inngikk Standard Oil Company of New Jersey (senere Exxon), Anglo Persian Oil Company (senere BP) og Royal Dutch / Shell en samarbeidsavtale om oljevirksomheten i det område som i dag inkluderer Tyrkia, Irak, Syria, Libanon, Israel, Jordan og Saudi-Arabia (avtalen er omtalt som Achnacarry-avtalen etter stedet hvor avtalen ble inngått, Red-line avtalen etter streken på kartet som omsluttet samarbeidsområde, eller As-is avtalen ettersom selskapene ikke skulle konkurrere mot hverandre). Noen flere selskaper sluttet seg til samarbeidet. I 1960 kontrollerte disse selskapene (også omtalt som De syv Søstre) over 80 prosent av oljeproduksjonen utenfor USA og Sovjetunionen.

Som en følge av Det ottomanske rikets sammenbrudd etter første verdenskrig var deler av selskapenes samarbeidsområde britiske og franske protektoratområder. Amerikanske myndigheter presset imidlertid på slik at også de amerikanske selskapene skulle nyte godt av oljeressursene i denne regionen. Argument var at alle allierte under krigen måtte få del i dette ‘krigsbyttet’ etter det Ottomanske rikets fall.

Krigføringen under andre verdenskrig viste betydningen av olje for moderne krigsoperasjoner til lands, til havs og i luften. Kontrollen over oljeressursene i Midtøsten fikk dermed sikkerhetspolitisk betydning for USA og de store europeiske oljekonsumerende landene.

Etableringen av OPEC

Etter andre verdenskrig steg verdens kommersielle oljeforbruk kraftig. Den økte etterspørselen ble i hovedsak dekket ved økt produksjon fra Midtøsten og Nord-Afrika. Som illustrasjon produserte Saudi-Arabia i 1938 tusen fat per dag, i 1958 var dette økt til en million fat per dag og i 1978 var produksjonen steget til over åtte millioner fat per dag (et fat tilsvarer 158 liter olje).

Med en kraftig økning i produksjonsvolumet og lave produksjonskostnader steg nettofortjenesten både til selskapene og statene. Myndighetene i landene hvor de store internasjonale selskapene opererte, hadde liten innflytelse over virksomheten. Samarbeidet mellom de internasjonale selskapene gjorde imidlertid at dersom en enkelt stat stilte ett selskap overfor noe det oppfattet som urimelige krav, kunne selskapet redusere aktiviteten i det landet og trappe den opp i et av de andre landene innenfor samarbeidsområdet. Mens selskapene samarbeidet seg imellom, sto statene alene hver for seg i forhandlinger med selskapene.

I 1959 ble det avholdt en arabisk oljekongress i Kairo, hvor det også var en delegasjon fra Iran og Venezuela til stede. Her ble forholdet mellom staters suverenitet og kontraktene med selskapene diskutert. Oppfatningen var at siden staten eier ressursene på sitt eget territorium, har staten råderett over ressursene og kan endre tidligere avtaler med selskapene om ressursutnyttelsen. Olje var statens eiendom, ikke selskapenes. Dette prinsippet ble i 1962 stadfestet i FNs generalforsamlings resolusjon 1803 om staters permanente suverenitet over egne naturressurser.

Etter den arabiske oljekongressen ble kontakten og samarbeidet mellom de arabiske oljelandene og Venezuela intensivert. I august 1960 satte selskapene ned styringsprisen på olje som dannet grunnlaget for selskapenes skatteinnbetalinger. Dette ble gjort uten å konsultere myndighetene i produsentlandene, noe som skapte sterke politiske reaksjonene i produsentlandene. Måneden etter møttes representanter for fem oljeproduserende land: Iran, Irak, Kuwait, Saudi Arabia og Venezuela, i Bagdad. Her ble det besluttet å danne en felles front mot selskapene, og den 16. september 1960 etablerte de Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC).

1970-årene – prisstigninger

De store oljeselskapene ble også utfordret av nye mindre selskap som startet oljeleting utenfor de store selskapenes samarbeidsområde. I 1970 ga det amerikanske oljeselskapet Occidental den nye lederen i Libya, Muammar al-Gaddafi, langt bedre vilkår enn de store selskapene ga innenfor samarbeidsområdet. Iran og Venezuela reagerte med å økte sine andeler av overskuddet. Mens samholdet mellom oljelandene økte, svekket de nye mindre oljeselskapene de store oljeselskapenes kontroll. I 1971 møttes OPEC-landene og de store oljeselskapene for første gang til felles forhandlinger om prissettingen og fordelingen av inntektene. Resultatet var økte priser og økte andeler til OPEC-landene.

I oktober 1973 brøt den fjerde arabisk-israelske krigen ut (også kjent som Yom Kippur-krigen eller Oktoberkrigen). Arabiske oljeproduserende land fremsatte en felles trussel om å kutte oljeeksporten med fem prosent hver måned, inntil Israel trakk seg tilbake fra de okkuperte områdene. Deres oljeleveranser til USA stoppet helt. Det er en utbredt feilslutning at OPEC sto bak denne aksjonen. Det var medlemmene av Organisasjonen av arabiske oljeproduserende land (OAPEC) som forsøkte å bruke oljen som et politisk våpen for å stanse USAs støtte til Israel i den pågående konflikten.

Aksjonen skapte panikk, og mange oljekonsumerende land iverksatte tiltak for å redusere oljeforbruket (se oljekrisen 1973-74). Panikken nesten firedoblet oljeprisen fra september 1973 til januar 1974. OPEC innførte en offisiell salgspris som alle medlemmene skulle forholde seg til. Markedsprisen steg imidlertid gjennom hele tiåret og mange medlemmer presset på for å øke de offisielle salgsprisene. Saudi-Arabia motsatte seg prisøkningene av frykt for konsekvensene for etterspørselen.

Mot slutten av tiåret fikk politiske begivenheter igjen betydning for oljeprisen og samholdet i OPEC. I oktober 1978 stoppet Irans oljeproduksjon opp etter streiker i oljeindustrien. Året etter skapte den iranske revolusjonen usikkerhet om landets oljeeksport. Markedsprisen på olje ble tredoblet i løpet av 1979. I september 1980 brøt krigen mellom Iran og Irak ut. Den pågikk i åtte år og svekket begge lands oljeeksport.

1980-årene – tilbakeslaget

Prisøkningen gjennom 1970-tallet fikk på begynnelsen av 1980-tallet omsider betydning for forbruket. Prisøkningene hadde også stimulert oljeproduksjon utenfor OPEC, særlig i Nordsjøen og i Alaska. På 1970-tallet kunne OPEC stort sett øke både produksjon og pris samtidig. På 1980-tallet ble organisasjonen tvunget til å endre strategi. Medlemslandene forsøkte nå å forsvare prisen med produksjonsbegrensninger. I mars 1982 etablerte OPEC et kvotesystem. Alle medlemslandene unntatt Saudi-Arabia fikk tildelt en produksjonskvote. Saudi-Arabia fikk rollen som svingprodusent. Landet skulle sørge for stabil pris ved å regulere egen produksjon i takt med endringene i markedet.

Umiddelbart startet medlemslandene å krangle om kvotene. Begge de to krigførende landene, Iran og Irak, trengte penger og krevde høyere kvoter. Etterspørselen tok seg ikke opp, så de samlede kvotene måtte justeres ned. I all hovedsak var det bare Saudi-Arabia som kutte produksjonen. Prisen fortsatte å synke. Sommeren 1985 hadde Saudi-Arabia fått nok. Landets produksjon hadde falt fra over 10 millioner fat per dag sommeren 1981 til under 3 millioner fat per dag sommeren 1985. Kongedømmet startet en priskrig mot de andre medlemmene av OPEC og oljeprodusenter utenfor organisasjonen. Oljeprisen kollapset fullstendig, og våren 1986 var den under 10 dollar per fat. OPEC ble erklært død og maktesløs. Styringen av oljeprisen var overlatt til markedskreftene.

1990-årene – Golfkrigen

Mot slutten av 1980-årene ble kvotesystemet aktivert igjen, men det monnet ikke for å drive prisene oppover. Nok en gang fikk en uventet politisk hendelse betydning for OPEC, ikke minst Saudi-Arabia. Etter åtte års krig med Iran, kombinert med lave oljepriser og svekket produksjonskapasitet, var Iraks økonomi sterkt svekket. For å bedre den økonomiske situasjonen, invaderte Irak i 1990 nabolandet Kuwait (se Golfkrigen 1990–1991). Begge lands oljeproduksjon forsvant fra markedet. Når de irakiske styrkene trakk seg ut, satte de kuwaitiske oljebrønner i brann. Dette ga rom for økt produksjon i de andre landene, noe særlig Saudi-Arabia benyttet seg av. Saudi-Arabias produksjon økte med tre millioner fat per dag fra midten av 1990 til midten av 1991. Oljeprisen holdt seg imidlertid lav, og OPEC hadde liten betydning for utviklingen i oljemarkedet resten av dette tiåret.

Etter 2000 – Kinas vekst, finanskrise og pandemi

Det første tiåret på 2000-tallet skulle vise seg å gjenskape frykten for knapphet på olje kjent fra 1970-tallet. Oljeetterspørselen økte kraftig, særlig i Kina. Fra 2003 til 2004 økte det kinesiske oljeforbruket med over 16 prosent. Frykten spredte seg raskt blant de som handlet olje, og prisen steg fra under 20 dollar per fat i begynnelsen av 2002 til over 140 dollar per fat sommeren 2008. OPEC hadde ingen rolle i prisøkningen, men forsøkte snarere å motvirke prisøkningen. Fra 2000 til 2008 økte OPECs produksjon med over fem millioner fat per dag.

Finanskrisen i USA 2008–2009 skapte en nedgang i aktiviteten i verdensøkonomien som brått reduserte oljeprisen. Den steg igjen fram til høsten 2014. Samtidig hadde man i USA fått et teknologisk gjennombrudd knyttet til såkalt skiferolje. Det medførte en drastisk økning i amerikansk oljeproduksjon. I 2008 produserte USA under sju millioner fat per dag, i 2019 var produksjonen 17 millioner fat per dag. Dermed tok USA store markedsandeler fra OPEC-landene.

2014 ble et nytt vendepunkt. Den amerikanske skiferoljen hadde skapt et betydelig overskudd av olje i markedet. Denne gangen tok ikke Saudi-Arabia rollen som svingprodusent. Dermed sank oljeprisen fra omtrent 100 dollar per fat i 2014 til under 50 dollar per fat i 2016.

Høsten 2016 tok Saudi-Arabia og Russland initiativ til å danne en bredere allianse blant produsentene. OPEC-landene gikk sammen med 11 oljeproduserende land utenfor organisasjonen om å fordele produksjonskvoter. Alliansen har fått tilnavnet OPEC+. De sentrale aktørene er Saudi-Arabia og Russland som hver står for over 12 prosent av verdensproduksjonen. Koronapandemien skapte en ny utfordring for dette samarbeidet da oljeetterspørselen i 2020 kollapset fordi mange land stengte ned og flytrafikken stoppet opp.

På 2020-tallet er den største utfordringen for OPECs medlemsland behovet for å erstatte verdens forbruk av kull, olje og gass med energikilder som ikke slipper ut klimagasser. De fleste OPEC-landene har en ensidig næringsstruktur, og er sterkt økonomisk avhengige av oljeeksporten. Faller etterspørselen etter olje bort eller blir kraftig redusert, kreves det stor omstillingsevne i disse landene for å opprettholde den økonomiske aktiviteten og derav innbyggernes økonomiske levestandard. Kanskje kan OPEC innta en ny rolle som en ramme for samarbeid mellom medlemslandene i denne omstillingsprosessen.

Liste over medlemsland

Følgende land er eller har vært medlem av OPEC:

Land Medlem fra
Grunnleggerne

Iran

1960

Irak

1960

Kuwait

1960

Saudi-Arabia

1960

Venezuela

1960

Dagens ordinære medlemmer

Algerie

1969

Angola

2007

Ekvatorial-Guinea

2017

De forente Arabiske Emirater

1967

Gabon

1975 a)

Kongo

2018

Libya

1962

Nigeria

1971

Tidligere medlemmer

Ecuador

1973 b)

Indonesia

1962 c)

Qatar

1961 d)

a) Gabon avsluttet sitt medlemskap i 1995, men meldte seg inn igjen i 2016.

b) Ecuador suspenderte sitt medlemskap i 1992, meldte seg inn igjen i 2007, men meldte seg ut igjen i 2020.

c) Indonesia suspenderte sitt medlemskap i 2009, reaktiverte det i januar 2016, men suspenderte det igjen i november samme år.

d) Qatar avsluttet sitt medlemskap i 2019.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Claes, Dag Harald & Giuliano Garavini (red.) (2020) Handbook of OPEC and the Global Energy Order London: Routledge. Boken er en antologi med 28 kapitler som tar for seg de sentral medlemslandenes politikk overfor organisasjonen, OPECs forhold til konsumentlandene og selskapene og OPECs rolle i styringen av internasjonale energipolitikk.
  • Garavini, Giuliano (2019) The Rise & Fall of OPEC in the Twentieth Century Oxford: Oxford University Press. Boken er en samlet fremstilling av OPEC og sentrale medlemslands oljehistorie. Boken er basert på omfattende arkivmateriale hvorav noe ikke tidligere har vært tilgjengelig.
  • Ramady, Mohamed & Wael Mahdi (2015) OPEC in a Shale World – Where to Next? Cham (CH): Springer International Publishing. Når boka ble publisert, var Ramady professor ved King Fahd universitetet i Saudi Arabia, mens Mahdi var Bloombergs korrespondent med ansvar for OPEC. Boka diskuterer mange av de oljepolitiske og -økonomiske sidene ved OPEC.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg