CIA

. begrenset

CIA, fork. for Central Intelligence Agency, den sentrale etterretningsorganisasjon i USA, opprettet 1947 for å samordne alle deler av regjeringens etterretningsvirksomhet. Presidenten utnevner personlig lederen av CIA, og denne kan tiltre etter å ha fått Senatets godkjennelse. Frem til 2005 rapporterte CIAs leder direkte til presidenten og det nasjonale sikkerhetsråd (NSC) på vegne av USAs etterretningsorganer. Siden 2005 har en egen nasjonal etterretningsdirektør hatt en slik overordnet rolle. 

CIA har tre hovedoppgaver: 1) innsamling, vurdering og formidling av opplysninger om fremmede stater, 2) kontraspionasje i oversjøiske land og 3) hemmelig politisk intervensjon og psykologisk krigføring utenfor USA.

De to første oppgavene er overensstemmende med de statutter som ble lagt til grunn for opprettelsen av CIA. Den tredje grunner seg på en meget fri fortolkning av den konsesjon Kongressen opprinnelig gav CIA, men som ble ansett som et nødvendig våpen i den kalde krigen. I dette arbeidet har CIA hatt vekslende hell. Regimeskiftet i Iran 1953, der statsminister Mossadeq ble styrtet og erstattet med sjahen, regnes som en av CIAs mest vellykkede aksjoner. På den annen side var f.eks. invasjonsforsøket på Cuba 1961 (Bay of Pigs) en total fiasko. CIA har hatt ansvaret for USAs destabiliseringspolitikk i Latin-Amerika (Guatemala, Dominikanske republikk, Chile, Nicaragua), og organisasjonens rykte ble svekket da det ble kjent at CIA planla attentater på utenlandske statsoverhoder som Patrice Lumumba og Fidel Castro.

I supermaktssammenheng under den kalde krigen ble CIA gjerne sammenlignet med KGB. Men CIA hadde mer begrensede fullmakter enn KGB. Bl.a. har CIA aldri hatt formelt ansvar for innenlandsk overvåkning. Dette er overlatt til andre organer (se FBI). Like fullt har CIA blitt beskyldt for innenlandsk spionasje, noe som førte til at det 1975 ble nedsatt en senatskomité for å undersøke påstandene. Komiteen fant flere klanderverdige forhold, som bl.a. førte til at den daværende CIA-sjefen William Colby fikk sparken.

I Carters presidentperiode nådde CIA bunnen av sin troverdighet etter den utenrikspolitiske fiaskoen i Iran-spørsmålet. CIA forutså ikke den folkelige støtten til Khomeini og foreslo ingen evakuering av den amerikanske ambassaden i Teheran, noe som ville spart USA for ydmykelsen ved gisseldramaet og muligens også sikret Carter seieren over Reagan 1980.

I Reagan-tiden spilte CIA en mer betydelig rolle bl.a. i USAs Mellom-Amerikapolitikk, og CIA-direktøren ble medlem av regjeringen. Samtidig ble organisasjonen rystet av bl.a. Iran–Contras-affæren.CIA-sjefen 1981–87, William J. Casey, ble rammet av slag 1986 og fungerte siden ikke i stillingen. Hans rolle i Iran–Contras-affæren ble derfor ikke kjent. Presidentene Bush (sr.) og Clinton brukte mye tid på å gjenopprette CIAs autoritet og å tilpasse organisasjonen til den nye situasjonen etter den kalde krigen. Like fullt ble CIA rammet av en ny skandale 1994, da et ektepar ansatt i CIA ble arrestert for spionasje.

CIA møtte ny kritikk i forbindelse med terrorangrepene 11. september 2001. Terroraksjonen og det nye trusselbildet førte til en reorganisering av CIAs virksomhet, der bekjempelse av terror har overtatt som CIAs viktigste arbeidsoppgave. Flere rapporter etter 2001 har rettet kritikk mot CIA, som ble kritisert for å undervurdere forvarslene om terrorangrepene i 2001, og å overvurdere truslene om masseødeleggelsesvåpen i Irak 2003. Rapportene førte til at CIA-sjefen George Tenet gikk av 2004.

CIAs virksomhet er unndratt offentlighet, og mange kritikere har anklaget organisasjonen for å være en stat i staten. CIA har da også skapt problemer for en rekke amerikanske regjeringer. Samtidig har CIAs etterretning og informasjoner vært av uvurderlig hjelp for amerikanske myndigheter gjennom femti år. – CIA har trolig om lag 15 000 ansatte i USA og flere tusen utenfor landets grenser.

Direktører i senere år har vært

  • William Webster (1987–91)
  • Robert Gates (1991–93)
  • James Woolsey (1993–94)
  • John Deutch (1995–96)
  • George Tenet (1997–2004)
  • Porter Goss (2004–06)
  • Michael Hayden (2006–09)
  • Leon Panetta (2009-11)
  • David Petraeus (2011-12)
  • John Brennan (2013-17)
  • Mike Pompeo (2017- )

Anbefalt lenke

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.