CIA

USAs Central Intelligence Agency (CIA) blir ansett som verdens mektigste etterretningsorganisasjon. CIA driver etterretningsvirksomhet utenfor USA, og ble dannet like etter andre verdenskrig. Forløperen Office of Strategic Services (OSS) ble dannet i 1942.

CIA
Av /AFP.

CIA er en av de sentrale etterretningsorganisasjonene i USA med ansvar for etterretning utenfor USAs grenser. Hovedoppgavene til CIA er å utøve informasjonsinnhenting, kontraetterretning og dekkoperasjoner utenlands. Navnet CIA er en forkortelse for Central Intelligence Agency.

Faktaboks

også kjent som:

Central Intelligence Agency

CIA ble opprettet etter andre verdenskrig for å samordne alle deler av regjeringens etterretningsvirksomhet, og byrået ledes av en direktør som utnevnes av presidenten og godkjennes av Senatet. Siden 2005 rapporterer CIAs direktør til den nasjonale etterretningsdirektøren (Director of National Intelligence, DNI), som rapporterer til presidenten. Både den utøvende, lovgivende og dømmende makt fører tilsyn med CIA for å forsikre at de følger lover og holdes ansvarlige for sine handlinger. Gina Haspel er CIA-direktør siden 2018.

Hovedoppgaver og organisering

Gina Haspel ble i 2018 CIAs første kvinnelige direktør noensinne.
Av /Reuters.

CIA har sitt hovedkvarter i Langley, Virginia. Antall ansatte er ikke offentliggjort, men det er estimert at det jobber rundt 20 000 mennesker i organisasjonen. CIA har også en rekke stasjoner rundt om i verden, og det er antatt at flere tusen CIA-offiserer opererer utenfor USAs grenser. Hver CIA-stasjon styres av en Chief of Station som fungerer som CIAs primære etterretningsoffiser i landet der stasjonen er lokalisert. Denne personen er blant annet ansvarlig for alle operasjoner i landet.

CIA har tre hovedoppgaver:

  1. Innsamling, analyse og formidling av informasjon om fremmede stater, organisasjoner og individer
  2. Kontraetterretning
  3. Dekkoperasjoner

CIA har kun lov til å bedrive disse aktivitetene utenfor USAs grenser, mens andre organer, som Federal Bureau of Investigation (FBI), har ansvaret for etterretning innad i USA.

Da CIA ble opprettet i 1947 med signeringen av National Security Act, var hovedhensikten å koordinere USAs etterretningsvirksomhet, og de to første oppgavene er i overensstemmelse med de statutter som ble lagt til grunn for opprettelsen av CIA. Behovet for den tredje oppgaven, dekkoperasjoner, vokste frem i konteksten av den kalde krigen. Truman-administrasjonen var bekymret for Sovjetunionens bruk av psykologisk krigføring, noe som førte til at Det nasjonale sikkerhetsrådet i desember 1947 ga autorisasjon til CIA for å utføre dekkoperasjoner. Denne myndigheten ble tildelt etter en fortolkning av det mange har kalt et altomfattende punkt i National Security Act som autoriserer CIA til å utføre «andre funksjoner relatert til etterretning» som påvirker USAs nasjonale sikkerhet.

CIA ledes av en direktør (Director of Central Intelligence Agency, DCIA) som utnevnes av presidenten og godkjennes av Senatet. CIA-direktøren rapporterer til den nasjonale etterretningsdirektøren (Director of National Intelligence, DNI) og det har blitt vanlig at presidenten gir CIA-direktøren møterett i regjeringen.

I 2015 lanserte daværende CIA-direktør John Brennan en reorganisering av CIA som blant annet innebar opprettelsen av et nytt direktorat og etableringen av ti oppdragssentre.

Det nye direktoratet, Direktoratet for digital innovasjon, ble opprettet for å tilpasse CIA til å håndtere nye sikkerhetstrusler innenfor det digitale rom. Direktoratet fikk blant annet ansvar for cybersikkerhet og cyberspionasje. I dag består CIA av fem direktorater:

  1. Direktoratet for operasjoner (ansvarlig for menneskelig etterretning/HUMINT og dekkoperasjoner)
  2. Direktoratet for analyse
  3. Direktoratet for vitenskap og teknologi
  4. Direktoratet for støtte
  5. Direktoratet for digital innovasjon

I tillegg etablerte John Brennan ti oppdragssentre som delte CIAs arbeidsområder inn i tematiske og geografiske fokusområder. Et av målene med disse sentrene var å bryte ned organisatoriske barrierer som gjorde samarbeid og kommunikasjon mellom personell i de ulike direktoratene vanskelig. Hensikten med sentrene var å forbedre samarbeid og integrere kapabiliteter på tvers av direktoratene. Oppdragssentrene er uavhengige fra direktoratene og skal jobbe med alle CIAs elementer.

Personell fra direktoratene blir tilordnet ulike sentre hvor de jobber sammen med spesifikke oppdrag. Sentrene skulle også hjelpe CIA med å overkomme informasjonsmangel. CIAs oppdragssentre er fokusert på ulike tematiske og geografiske områder for å dekke mest mulig av spekteret for sikkerhetstrusler.

CIA har i dag fire tematiske og seks geografiske sentre:

  1. Kontraetterretning
  2. Kontraterrorisme
  3. Våpen og ikke-spredning
  4. Globale problemer
  5. Afrika
  6. Øst-Asia og Stillehavet
  7. Europa og Eurasia
  8. Nære Østen (Midtøsten)
  9. Sør- og Sentral-Asia
  10. Vestlige halvkule

Historie

Den iranske revolusjonen i 1979 blir sett på som et av CIAs største nederlag, da byrået ikke evnet å forutse støtten ayatollah Khomeini hadde i den iranske befolkningen. Samme år inntok en gruppe radikale studenter USAs ambassade i Teheran, og holdt amerikanske borgere og diplomater som gisler der i 444 dager. Her viser gisseltakerne frem et av gislene.

CIA har fått sterk kritikk for sitt droneprogram, der ubemannede fly brukes til å slippe bomber på hus og biler der mistenkte terrorister oppholder seg. Programmet har ført til tap av mange sivile menneskeliv, og CIA har flere ganger rettet droneangrep mot feil mål. Her demonstrerer folk fra de pakistanske grenseområdene mot Afghanistan mot CIAs operasjoner i området.

USA opprettet først en nasjonal etterretningsvirksomhet på 1940-tallet. President Franklin D. Roosevelt etablerte Office of the Coordinator of Information (COI) i 1941, og dette ble til Office of Strategic Services (OSS) i 1942. Da andre verdenskrig var over i 1945, ble OSS oppløst og Strategic Services Unit (SSU) tok over enkelte poster før Central Intelligence Group (CIG) ble opprettet i 1946. Disse organisasjonene er forgjengerne til CIA, som ble opprettet da president Harry S. Truman signerte National Security Act i 1947.

National Security Act, 1947

National Security Act gjorde etterretningsvirksomheten permanent og ga et rettslig grunnlag til USAs etterretningssektor (kjent som Intelligence Community, forkortelse IC, i USA). Loven ga også rettslig grunnlag til posisjonen Direktør for sentral etterretning (Director of Central Intelligence, DCI) og opprettet CIA under direktøren. Hensikten med CIA var å samordne alle deler av USAs etterretningssektor under lederskapet til DCI. Frem til 2005 var DCI leder for både CIA og resten av USAs etterretningssektor, og vedkommende rapporterte direkte til presidenten og Det nasjonale sikkerhetsrådet.

Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act, 2004

Den første store reorganiseringen av USAs etterretningssektor skjedde i etterkant av terrorangrepet 11. september 2001 med Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act (IRTPA) som ble vedtatt i 2004. IRTPA fjernet stillingen DCI og opprettet stillingen nasjonal etterretningsdirektør (Director of National Intelligence, DNI). Siden 2005 har DNI overtatt den overordnede rollen som leder for etterretningssektoren og rådgiver til presidenten og det nasjonale sikkerhetsrådet. CIA-direktøren har fått tittelen Director of Central Intelligence Agency (DCIA) og rapporterer direkte til DNI.

Dekkoperasjoner og skandaler

Opp gjennom historien har mye av oppmerksomheten rundt CIA vært rettet mot dekkoperasjoner. CIA har også hatt vekslende hell i dette arbeidet. Regimeskiftet i Iran i 1953, der statsminister Muhammad Musaddiq ble styrtet og erstattet med sjahen Muhammad Reza Pahlavi, regnes som en av CIAs mest vellykkede operasjoner. På den annen side var for eksempel invasjonsforsøket på Cuba i 1961 (Bay of Pigs), hvor CIA hadde trent og finansiert eksil-kubanere for å styrte Fidel Castro, en total fiasko. CIA har også hatt ansvar for USAs destabiliseringspolitikk i Latin-Amerika (Guatemala, Den dominikanske republikk, Chile, Nicaragua), og organisasjonens rykte ble svekket da det ble kjent at CIA planla attentater på utenlandske statsoverhoder som Patrice Lumumba i Den demokratiske republikken Kongo og Fidel CastroCuba.

På 1970-tallet stod CIA ovenfor en ny skandale som resulterte i at Kongressen opprettet to komiteer for å etterforske ulovlige handlinger begått av amerikanske etterretningsorganisasjoner, spesifikt CIA, National Security Agency (NSA) og Federal Bureau of Investigation (FBI). I konteksten av Watergate-saken, som pågikk i USA i perioden 1972–1974, ba daværende CIA-direktør James R. Schlesinger CIAs ansatte om å sette sammen en sikkerhetsgradert rapport som beskrev ulovlige aktiviteter utført av organisasjonen. Schlesinger samlet sammen denne rapporten i 1973 som følge av at media stilte spørsmål ved mulig CIA-deltakelse i Watergate-skandalen. Dette resulterte i en rapport på over 700 sider som ble kjent som 'the family jewels'-rapporten.

I 1974 publiserte journalist Seymour Hersh en artikkel i The New York Times som avslørte noe av innholdet i denne rapporten. Spesifikt anklaget Hersh CIA for innenlandsk spionasje. Det viste seg også at anklagene stemte. Operasjon CHAOS var en CIA-ledet spionasjeoperasjon som fant sted i perioden 1967–1974 og var rettet mot amerikanske statsborgere for å avdekke mulig utenlandsk innflytelse på antikrig- og andre protestbevegelser innad i USA under Vietnamkrigen.

Som en følge av anklager i media opprettet Kongressen to komiteer i 1975 for å etterforske: Senatets Church Committee og Husets Pike Committee. Komiteene fikk tilgang til 'the family jewels'-rapporten og etterforsket blant annet CIAs forsøk på politiske attentater, statskupp, innenlandsk spionasje, generell mangel på tilsyn, effektiviteten til organisasjonen og den finansielle kostnaden til etterretningssektoren.

Komiteenes etterforskning førte til en rekke anbefalinger og endringer. Et permanent tilsynsrammeverk for USAs etterretningssektor ble opprettet med Senatets etterretningskomité (Senate Select Committee on Intelligence) i 1976 og Husets etterretningskomité (House Permanent Select Committee on Intelligence) i 1977. President Gerald Ford la frem en presidentordre (Executive Order 11905) i 1976 som blant annet forbød politiske attentater av utenlandske statsoverhoder og opprettet et styre nedsatt av presidenten for å føre tilsyn med etterretningssektoren. I 1978 ble Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) vedtatt, som ga klare retningslinjer for elektronisk overvåking samt tilsyn. To år senere, i 1980, ble Intelligence Oversight Act vedtatt, som ga Senatet og Husets etterretningskomiteer ansvaret for å autorisere etterretningsorganisasjoners programmer og føre tilsyn med deres aktiviteter. I tillegg ble det bestemt at presidenten også må rapportere dekkoperasjoner til de to etterretningskomiteene.

Like fullt fortsatte CIA å være preget av skandaler i årene som fulgte. I Jimmy Carters presidentperiode nådde CIA bunnen av sin troverdighet etter den utenrikspolitiske fiaskoen i Iran-spørsmålet. CIA forutså ikke den folkelige støtten til Ayatollah Khomeini og den iranske revolusjonen i 1979. Som en følge av dette mislyktes CIA i å evakuere den amerikanske ambassaden i Teheran, noe som førte til en gisselkrise der amerikanske diplomater ble holdt som gisler i over et år.

Under president Ronald Reagan spilte CIA en mer betydelig rolle, blant annet i USAs Mellom-Amerika-politikk, og CIA-direktøren ble medlem av regjeringen. Samtidig ble organisasjonen rystet av blant annet Iran-Contras-affæren, hvor CIA solgte våpen til Iran og brukte pengene til å finansiere contraen i Nicaragua. Presidentene George H. W. Bush og Bill Clinton brukte mye tid på å gjenopprette CIAs autoritet og tilpasse organisasjonen til den nye situasjonen etter den kalde krigen. Like fullt ble CIA rammet av en ny skandale i 1994, da CIA-offiser Aldrich Ames og hans kone ble arrestert for å ha spionert for Sovjetunionen og Russland.

CIA etter 11. september

Etter terrorangrepet 11. september 2001 møtte CIA ny kritikk, blant annet for å ha undervurdert forvarslene om angrepet og å ha overvurdert truslene om masseødeleggelsesvåpen i Irak i 2003. Terroraksjonen og det nye trusselbildet førte også til en reorganisering av CIAs virksomhet, hvor bekjempelse av terrorisme overtok som en av CIAs viktigste arbeidsoppgaver.

Seks dager etter terrorangrepet signerte president George W. Bush et memorandum som ga CIA utvidet autoritet innenfor kontraterrorisme. Dette inkluderte autoritet til å fange og fengsle mistenkte medlemmer av al-Qaida. Ut fra dette oppstod det som ble kalt CIAs 'rendition, detention and interrogation program' (RDI-program). Dette programmet innebar arrestasjon av mistenkte terrorister, ekstraordinære utleveringer, hemmelig fengsling og bruk av harde avhørsteknikker. CIA etablerte hemmelige fengsler (kjent som 'black sites') i andre land hvor mistenkte terrorister ble sendt for fengsling og avhør. CIAs RDI-program eksisterte fra 2001 til 2009. Programmet var globalt i omfang og involverte samarbeid med en rekke andre land.

Black sites ble opprettet i flere land, blant annet Thailand, Afghanistan og en rekke østeuropeiske land. I disse fengslene brukte også CIA avhørsteknikker som ble kritisert for å bryte med både nasjonale og internasjonale lover mot tortur. Disse teknikkene ble kjent som 'enhanced interrogation techniques' og involverte blant annet bruk av stressposisjoner, søvnberøvelse og vanntortur. President George W. Bush anerkjente først offentlig eksistensen av CIAs black sites i september 2006. I januar 2009 signerte president Barack Obama en presidentordre som offisielt stengte CIAs black sites, forbød bruk av tortur og som skulle stenge fangeleiren Guantánamo BayCuba innen ett år. I mars 2009 lanserte Senatets etterretningskomité en etterforskning av CIAs RDI-program. Dette førte til en rapport (kjent som 'the torture report') på over 6000 sider. Deler av rapporten ble offentliggjort i 2014.

En annen utvikling som resulterte fra 11. september var USAs bruk av væpnede droner mot al-Qaida og tilknyttede personer. USA utviklet to parallelle droneprogrammer: Ett styrt av militæret og ett styrt av CIA. Militærets droneprogram eksisterer i det åpne som en del av krigføring, og opererer kun i land hvor amerikanske styrker er stasjonert. CIAs droneprogram er derimot sikkerhetsgradert som hemmelig under CIAs autoritet til å utføre dekkoperasjoner, og har i stor grad blitt brukt utenfor krigssoner i land hvor amerikanske styrker ikke er utplassert.

USA brukte en væpnet drone i krig for første gang i november 2001, da en Predator-drone drepte al-Qaida-medlem Mohammed Atef i Afghanistan. Et år senere, i november 2002, utførte USA sitt første væpnede droneangrep utenfor en krigssone, da CIA brukte en drone i Jemen og drepte seks mistenkte al-Qaida-medlemmer. Siden da har CIA utført mange droneangrep i land som Jemen, Pakistan og Somalia. I og med at CIAs droneprogram er sikkerhetsgradert som hemmelig, oppgir ikke CIA informasjon til offentligheten om hvor de opererer, målutvelgelse eller dødstall. CIA har fått mye kritikk for sitt droneprogram, og kritikken har sentrert rundt temaer som sivile dødsfall og mangel på både rettsprosess, offentlig tilsyn og ansvarstilskrivelse.

CIA spilte en nøkkelrolle i både planleggingen, identifiseringen og gjennomføringen av aksjonen som drepte Osama bin Laden i Pakistan i 2011. CIA hadde fulgt med på bin Laden i flere år før terrorangrepet 11. september 2001. Siden 1990-tallet hadde CIAs senter for kontraterrorisme en seksjon med kodenavn Alec Station som var dedikert til å spore bin Ladens aktiviteter. Etter 11. september var CIA klar over at bin Laden benyttet seg av kurerer for å sende beskjeder, og de begynte å samle informasjon på potensielle kurerer som kunne lede de til bin Laden. Gjennom avhør av fanger i black sites fikk CIA informasjon om en kurer ved kallenavn Abu Ahmed al-Kuwaiti (hans ekte navn var Ibrahim Said Ahmed). CIA lokaliserte og overvåket al-Kuwaiti, og i 2010 ledet han dem til et bygningskompleks i Abbottabad i Pakistan. CIA igangsatte overvåking av komplekset, og 1. mai 2011 ble bin Laden drept under en CIA-ledet operasjon utført av amerikanske spesialstyrker (SEAL Team Six).

CIAs virksomhet er unndratt offentligheten, og mange kritikere har anklaget organisasjonen for å være en «stat i staten». CIA har skapt problemer for en rekke amerikanske regjeringer, men samtidig har CIAs etterretning og informasjon vært av uvurderlig hjelp for amerikanske myndigheter i over 50 år.

Kontrollorganer

USAs etterretningssektor er verdens største og består av hele 17 ulike byråer. Både den utøvende, lovgivende og dømmende makt fører tilsyn med etterretningssektoren for å forsikre at de følger lover og holdes ansvarlige for sine handlinger. Den utøvende makt i USA ledes av presidenten og setter agendaen for landets sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det nasjonale sikkerhetsrådet er underlagt presidenten og gir råd til blant annet utførelse av USAs etterretningsvirksomhet. Presidenten har ansvaret for å ansette ledere i etterretningsorganisasjoner og må godkjenne dekkoperasjoner. Et styre nedsatt av presidenten har ansvar for å føre tilsyn med etterretningsorganisasjoners overholdelse av grunnloven, andre lover og presidentordrer.

I den lovgivende makt er det Kongressen som har tilsynsansvar for etterretningssektoren. Kongressen har hatt ansvar for å føre tilsyn med CIA siden organisasjonen ble opprettet i 1947, men utøvde denne rollen på en mindre formell måte de første årene. Dette endret seg først på 1970-tallet med mediaanklager om innenlandsk spionasje, noe som førte til at Kongressen opprettet to komiteer for å etterforske. Disse komiteene ble modellen for et permanent tilsynsrammeverk for USAs etterretningssektor i form av Senatets etterretningskomité (Senate Select Committee on Intelligence) og Husets etterretningskomité (House Permanent Select Committee on Intelligence). Gjennom Senatets og Husets etterretningskomiteer utøver Kongressen kontroll gjennom ting som budsjett, opprettholdelse av lover, høringer og etterforskninger. I dag rapporterer CIA regelmessig til begge komiteer.

Med signeringen av CIA Inspector General Act i 1989 fikk også CIA en uavhengig generalinspektør for å forsikre at Kongressens etterretningskomiteer blir holdt informert om mulige problemer. Generalinspektøren faller inn under den dømmende makt og rapporterer til CIA-direktøren og Kongressen.

CIA-direktører etter Den kalde krigen

  • William H. Webster (1987–1991)
  • Robert M. Gates (1991–1993)
  • Robert James Woolsey Jr. (1993–1994)
  • John M. Deutch (1995–1996)
  • George J. Tenet (1997–2004)
  • Porter J. Goss (2004–2006)
  • Michael V. Hayden (2006–2009)
  • Leon E. Panetta (2009–2011)
  • David H. Petraeus (2011–2012)
  • John O. Brennan (2013–2017)
  • Mike R. Pompeo (2017–2018)
  • Gina Haspel (2018–)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lowenthal, Mark M. (2017). Intelligence: From Secrets to Policy. 7. utgave. CQ Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg