importsubstituerende industrialisering

Byggingen av det statseide stålverket i Volta Redonda i Brasil i 1941, som var en viktig brikke i landets ISI-strategi ved å levere stål til industrialiseringen.
Arquivo Nacional.

Artikkelstart

Importsubstituerende industrialisering (ISI) er en modell for økonomisk utvikling som ble fulgt av mange land i Latin-Amerika i perioden 1930–1982. Denne økonomiske politikken bygde på to grunnleggende ideer: At industrialisering er nødvendig for økonomisk utvikling, og at staten både kan og bør innta en aktiv rolle i å fremme en slik utvikling gjennom industrialisering.

Det lange, kronglete uttrykket importsubstituerende industrialisering, ofte forkortet til ISI, viser til en målsetning om at landene i Latin-Amerika skulle erstatte, altså substituere, industrivarer importert fra Europa og USA med industrivarer produsert i eget land.

Innføringen av ISI

ISI ble svært utbredt i regionen etter den globale økonomiske krisen i 1930. Fra midten av 1800-tallet hadde eksport av råvarer til Europa og USA vært motoren i den økonomiske utviklingen i Latin-Amerika, men på grunn av krisen i 1930 falt både prisen og etterspørselen etter råvarene dramatisk. Omfattende endringer i økonomisk politikk var nødvendig for at landene i Latin-Amerika skulle komme seg ut av krisen, og svaret ble i mange land importsubstituerende industrialisering.

Det var særlig tre virkemidler som sto sentralt i ISI:

  • Målrettet proteksjonisme, hvor industrivarer ble ilagt høye tollsatser for å gjøre det enklere for landets egen industri å konkurrere med importerte varer.
  • Statseide bedrifter innenfor noen strategiske sektorer. Et typisk eksempel er statseide stålverk som kunne forsyne industrien med stål.
  • Subsidiering av industriforetak, ofte gjennom egne lån med lavere rente. Dette innebar en overføring av ressurser fra landbruket til industrien.

Argumentene for ISI

ISI bygde på teorier og erfaringer som tidligere hadde vært viktige for økonomisk utvikling i Europa og USA. Et eksempel er ideen om infant industries. Den grunnleggende ideen var at på lignende vis som et barn trenger beskyttelse av foreldrene for å utvikle seg og bli uavhengig, trenger også nye industrier i et land beskyttelse og støtte i en periode, fram til de får bygget opp tilstrekkelig erfaring og kompetanse til å konkurrere på det internasjonale markedet.

ISI hadde klare fellestrekk med økonomiske tiltak igangsatt i Europa og USA etter krisen i 1930 og var sånn sett ikke et særegent latinamerikansk fenomen. Men denne industrialiseringspolitikken sto sterkere og varte lenger i Latin-Amerika enn i andre deler av verden. Én årsak til dette var opprettelsen av ECLAC, FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, i 1948.

Denne kommisjonen videreutviklet et sett med økonomiske tiltak til en mer helhetlig utviklingsmodell, med utvikling av nye teorier og anbefalinger til regionens regjeringer. ECLAC viste blant annet hvordan internasjonal handel favoriserte utvikling i de rike industrialiserte landene i nord på bekostning av fattigere land i sør, og hvordan ISI kunne være en strategi for å redusere Latin-Amerikas økonomiske avhengighet.

Eksempler på ISI

ISI ble gjennomført i de fleste latinamerikanske landene, men i varierende grad. I de store landene ble ISI innført i større grad og ga også jevnt over bedre resultater. En viktig grunn til dette var at de hadde et større hjemmemarked, altså flere personer som hadde råd til å kjøpe industrivarer.

ISI hadde oppslutning både på høyre- og venstresiden, men motstanden mot ISI økte etter hvert på høyresiden, særlig på 1970-tallet. Venstresiden la vekt på at omfordeling var viktig for at ISI skulle lykkes, fordi det ville gi massene mulighet til å kjøpe industrivarer og dermed skape et marked for industriell vekst.

Brasils mest markante politiker på 1900-tallet, Getúlio Vargas, hadde ISI som en sentral del av den omfattende moderniseringen han igangsatte da han kom til makten i 1930. Med noen viktige endringer ble ISI videreført av det høyreorienterte militærdiktaturet som styrte landet fra 1964 til 1985.

I Argentina ble ISI innført etter at de militære kuppet makten i 1930 og innførte et konservativt styre kontrollert av de militære. Raúl Prebisch (1901–1986) ble da utnevnt til sjef for sentralbanken. Han ble senere leder for ECLAC og den mest framtredende teoretiker og talsmann for ISI. Juan Peróns allianse med fagbevegelsen og hans tiltro til statens rolle i økonomien passet som hånd i hanske med ISI, og denne modellen ble utdypet og styrket i hans regjeringsperiode.

I Mexico gjorde partiet PRI ISI til en av hjørnesteinene i sitt politiske program. Mye av grunnlaget ble lagt av Lázaro Cárdenas som nasjonaliserte oljeutvinningen og jernbanen og igangsatte diverse statlige tiltak for å fremme industrialisering. Modellen leverte høy og stabil vekst fram til 1970-tallet.

Folkefrontens valgseier i 1938 var viktig for innføringen av ISI i Chile, blant annet gjennom opprettelsen av CORFO, et statlig organ med ansvar for å støtte og koordinere industrialiseringen av landet. Resultatene av ISI i Chile var betydelig svakere enn i Brasil og Mexico.

Resultatene

Svakhetene ved ISI som utviklingsmodell ble tydeligere på 1970-tallet, men en sterk økning i latinamerikanske lands tilgang på lån fra internasjonale banker gjorde det mulig for mange land å videreføre modellen uten nødvendige justeringer, fram til regionen ble rammet av en gjeldskrise i 1982. Litt forenklet kan man si at slik krisen i 1930 førte til at den eksportrettede utviklingsmodellen ble erstattet av ISI, førte krisen i 1982 til at ISI ble erstattet av en eksportrettet nyliberal utviklingsmodell.

Hvordan ISI fungerte i Latin-Amerika er fremdeles et omstridt spørsmål blant økonomer og historikere. At den økonomiske veksten i Latin-Amerika var høyere i perioden 1950–1982 enn den har vært etterpå er et moment som taler til ISIs fordel. Men utviklingen i enkelte land, særlig Chile, viser den motsatte tendensen. Stagnasjon under ISI-perioden og sterk vekst i den påfølgende nyliberale perioden.

ISIs tilhengere trekker gjerne fram at mange av de samme virkemidlene ble brukt i de såkalte «økonomiske miraklene» i Asia, som Japan, Sør-Korea og Taiwan, som hadde svært høy økonomisk vekst i samme periode. Kritikerne, på den annen side, trekker ofte fram hvordan statens innblanding i økonomien i Latin-Amerika var preget av særinteresser og hindret fri konkurranse.

Mens land som Japan, Sør-Korea og Taiwan gradvis reduserte tollbeskyttelse og subsidier til industriene etter den innledende fasen og således tvang dem til å konkurrere på det internasjonale markedet, slik teorien om infant industries foreskrev, skjedde dette i mye mindre grad i Latin-Amerika. Her fikk industrisektoren så stor politisk makt at den ofte klarte å beholde både subsidier og tollbeskyttelse langt utover de innledende fasene, noe som førte til manglende konkurranse og effektivisering.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg