Økonomi og næringsliv i Brasil

Brasil har lenge vært blant verdens ledende kaffeprodusenter. Bildet viser lasting av kaffesekker på havnen i Santos på 1970-tallet.

av . Begrenset gjenbruk

Amazonas er utsatt for avskoging, og ved årtusenskiftet var det beregnet at 14 % av den opprinnelige amazoniske skogen i Brasil var ødelagt.

av . Begrenset gjenbruk

Mineralforekomster, energi og industri.

Brasil, øk kart av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Brasils økonomi er verdens 10. største, og landet hører til blant den mer utviklede del av utviklingslandene. Bruttonasjonalproduktet økte meget raskt frem til begynnelsen av 1980-årene, og landet ble omtalt som et økonomisk mirakel. Veksten i økonomien stoppet imidlertid brått i 1981 da amerikanske banker stoppet kredittstrømmen til Brasil. Brasil fikk mangel på investeringskapital, og 1980-årene omtales av brasilianere som det tapte tiåret. I denne perioden ble Brasil kjent som det mest gjeldsrammede land i verden. 1980-årene medbrakte også en hyperinflasjon som flere år var på over 1000 %.

Imidlertid ble den reelle nettoverdien av utenlandsgjelden redusert til det halve fra 1981 til 1992. Etter flere mislykkede forsøk klarte man i 1994 med planen «Plano Real» å fjerne hyperinflasjonen.

Et trekk med Brasils næringsliv er den omfattende bruk av «franchising»-bedrifter (individuelt eide bedrifter som drives som om de var deler av sentraleid kjede). Ellers i verden er det kun USA og Japan som har et større antall slike bedrifter.

Brasils næringsliv har store regionale forskjeller. En betydelig andel av den avanserte produksjonsindustrien finnes i regionen Sørøst og der spesielt i delstaten São Paulo. Rio de Janeiro har en betydelig industri basert på bearbeiding av landbruksprodukter. I Rio de Janeiro og Minas Gerais drives det gruve- og mineralutvinning. De tre sydlige delstatene (region Sør) har også en avansert landbruksbasert produksjonsindustri.

Den fattige Nordøst-regionen har for det meste kun mindre avansert industri som søker å utnytte billig arbeidskraft. Viktigste deltakere i økonomien er store sukkerrør- og kakaoplantasjer basert på en heller primitiv teknologi. Soner med incitamenter (nedsatte skatter o.l.) er etablert for å tiltrekke seg industri, men uten stor suksess. Næringslivet hindres av dårlig tilgang på faglært arbeidskraft, dårlig utbygde transportårer samt dårlig kjøpekraft blant den lokale befolkningen. Imidlertid er turisme en stor sysselsettingsfaktor her.

De tynt befolkede regionene Nord med Amazônia og Sentral-Vest med Mato Grosso baserer seg på begynnende utvinning av de enorme mineralressursene og produksjon av vegetabilske produkter som lateks, tømmer og tropiske frukter. I Amazonas' hovedstad Manaus har myndighetene innført økonomiske incitamenter for å gjøre utvinning av de vegetabilske ressursene økonomisk attraktiv. Næringslivet i disse regionene er derimot preget av konflikt med miljøvernere som ser med sterk bekymring på ødeleggelsen av regnskogen samt forurensning og oppdemningen av vassdrag. Utvikling av en forsvarlig økonomisk forvaltning av naturressursene er kommet lengst i delstatene Acre, Amapá og Mato Grosso do Sul, men kortest i Mato Grosso, Rondônia og Pará.

Industri

Brasil er Latin-Amerikas viktigste industristat. Industrien er bygd opp gjennom den såkalte importsubstitusjonspolitikken som varte frem til 1980-årene. Politikken gikk ut på å bygge opp egen produksjonsindustri ved hjelp av selektiv importkontroll gjennom høye tolltariffer og andre restriksjoner på import. Samtidig ble det gitt gunstige investeringsvilkår for utenlandsk kapital.

De utenlandske direkteinvesteringene ble konsentrert til avansert industriproduksjon som: kjøretøyer, gummiprodukter, maskiner, elektriske produkter og mer avanserte konsumvarer. Myndighetene selv bygde opp store statlige selskaper innenfor offentlig serviceindustri (som elektrisitetsproduksjon og transport), stålverk, mineralutvinning og innenfor kjemisk og petrokjemisk produksjon. En restruktureringsprosess ble igangsatt 1990. Sammen med en generell åpning av økonomien gikk industrien gjennom en privatiseringsprosess, og den ble omformet og modernisert. Produksjonsindustrien står i 2000 for 24 % av BNP.

De viktigste bidragene til økonomien totalt sett er: produksjon av maskiner og kjøretøyer, bearbeiding av landbruksprodukter, klær og tekstiler, næringsmiddelproduksjon samt kjemisk industri. Stålverket i Volta Redonda i delstaten Rio de Janeiro, i drift siden 1946, er det største i Sør-Amerika og den største enkeltbidragsyter til Brasils totale produksjon. Andre jern- og stålverk finnes i havnebyen Tubarão ved Vitória (1983) og i Acominas (1985).

Produksjonen av jern og stål danner basis for en omfattende bilindustri og store skipsbyggerier. Bilindustrien (med lastebiler) har en sterk konsentrasjon til São Paulo (Santo André), og Belo Horizonte. Landet er videre en betydelig produsent av våpen og fly. Den petrokjemiske industri har sitt tyngdepunkt i delstatene São Paulo og Rio de Janeiro. Aluminium produseres ved smelteverk bl.a. Saramenha i Minas Gerais og i São Luís i Maranhão. Tekstilindustrien, som står for nær 1/5 av industrisysselsettingen, produserer vesentlig bomullstøyer, og er konsentrert til delstatene São Paulo og Rio de Janeiro.

Energi

Forbruket av primærenergi i 2016 var 11,9 EJ (exajoule), som per capita utgjorde 57,4 GJ. Energiforbruket har økt jevnt siden 1990 med en årlig vekst på 2,9 prosent, men korrigert for befolkningsøkningen har veksten bare vært 1,5 prosent per år.

Fornybar energi utgjorde rundt 43 prosent av totalforbruket, og besto i hovedsak av bioenergi (30 prosent) og vannkraft (12 prosent). Den høye andelen bioenergi kommer som et resultat av oljekrisen i 1973. Da ble det satt i gang et prosjekt for å erstatte olje med alkohol utvunnet fra sukkerrør. På et tidspunkt gikk hele 90 prosent av alle biler i Brasil på alkohol. Etter fallet i oljeprisen ble alkoholprosjektet mindre lønnsomt, og bruken gikk ned. Alkohol er imidlertid fortsatt en merkbar bidragsyter til energiforsyningen i São Paulo.

Av fossil energi er olje og naturgass viktigst og står for henholdsvis 39 og 11 prosent av totalforbruket. Landet er i hovedsak selvforsynt med råolje, men i 2016 var rundt 33 prosent av gassforbruket basert på import.

I 2016 var sluttforbruket av elektrisk energi 520 TWh. Etterspørselen er sterkt stigende med en økning på 138,5 prosent siden 1990. Etterspørselsøkningen skyldes både vekst i økonomien og befolkningsøkning. Korrigert for befolkningsøkning var veksten 71 prosent.

Utbygd kapasitet for produksjon av elektrisk energi var 137 GW i 2016. Vannkraft er den desidert viktigste energikilden med en andel av kraftproduksjonen på 66 prosent. De utbyggbare vannkraftressursene er blant de største i verden, og anslått til 260 GW, hvorav rundt 100 GW er bygd ut. Flesteparten av de store vannkraftverkene er statseide. Cirka 40 prosent av potensialet finnes i Tocantinsbekkene. I 1991 ble verdens nest største kraftverk, Itaipu, fullført. Kraftverket har i dag en produksjonskapasitet på 14 GW, og er bygd ut i samarbeid med Paraguay.

I 1990 var andelen vannkraft hele 95 prosent, men etter en alvorlig strømkrise i 2001 ble det bestemt å supplere vannkraften med blant annet ulike former for varmekraft. Landet har likevel klart å opprettholde en høy andel fornybar energi, som i 2016 sto for over 80 prosent av produsert kraft. Ved siden av vannkraft er bioenergi (varmekraft) og vindkraft de viktigste fornybare energikildene. En omfattende utbygging av vindkraftverk startet i 2005 med et stort innslag av private aktører. Fram til 2016 økte produksjonen av vindkraft fra 0,2 TWh til 33,5 TWh.

Åpning for private aktører førte også til at det norske selskapet Statkraft har engasjert seg i landets kraftutbygging. Gjennom sin eierandel på 81,3 prosent i selskapet Desenvix er Statkraft medeier i 2 vindparker og 13 vannkraftverk (349 MW) i det østlige og sørlige Brasil.

Brasil var tidlig ute med å ta i bruk kjerneteknologi for sivile formål, og i 1975 ble det lagt planer for å bygge ut 8 nye kjernereaktorer. Økonomiske problemer førte til at arbeidet med å fullføre planene måtte avbrytes. I dag har Brasil har kun ett kjernekraftverk, Angra, ved Rio de Janeiro, som med sine to trykkvannsreaktorer yter 1884 MW. Kraftverket ble satt i kommersiell drift i 1985. En tredje reaktor ble påbegynt i 1984, men arbeidet er stilt i bero og reaktoren ventes ikke å bli fullført i 2023.

Bergverk

Brasil regnes som nummer tre i verden etter Canada og Australia når det gjelder størrelsen på potensielle forekomster av mineraler. Mineralproduksjonen inkluderer store mengder edelstener. Lange avstander til markedene og vanskelige transportmuligheter har hittil hemmet en intensiv utnyttelse av ressursene. Gruveindustrien omfattet derfor i 1991 kun 1,6 % av BNP, men 11 % av eksportverdien.

Opp til en tredjedel av verdens jernmalmforekomster finnes i Brasil. Landet er verdens største produsent og produserer for tiden 1/5 av verdensjernmalm. Malmen brytes hovedsakelig ved Itabira i Minas Gerais. Herfra eksporteres den over Tubarão nær Vitória. Det finnes imidlertid enorme reserver i Serra dos Carajás i Pará hvor utbrytningen er i startfasen. Et av verdens ledende gruveselskaper, Companhia Vale do Rio Doce, privatisert i 1997, kontrollerer jernmalmbrytingen og er dessuten involvert i bryting av kobber og bauxitt.

Andre viktige mineralske eksportprodukter er mangan og tinn. Manganreserven er blant de aller største i verden. Det meste av manganforekomstene finnes enten i naturområdet Pantanal i Mato Grosso eller i Amazônia, og er vanskelig tilgjengelige.Tinnforekomstene finnes også for det meste i Amazônia, og produksjonen er voksende.

Brasil er verdens fjerde største produsent av bauxitt, med produksjon bl.a. i Pocos de Caldas i Minas Gerais og store reserver ved Trombetas i Pará. Landet har videre store forekomster av nikkel og kobolt i Goiás og ved Niquelandia i Minas Gerais. Brasil er en viktig produsent av krommalm som bl.a. finnes i Bahia. Kobbermalm finnes også i Bahia samt i Rio Grande do Sul. Brasil er videre en viktig eksportør av gull som i hovedsak finnes i Mato Grosso, Minas Gerais og Pará. Diamanter finnes flere steder, hovedsakelig i Mato Grosso, men også ved Diamantina i Minas Gerais. Andre mineraler som blir utnyttet, inkluderer wolfram, sølv, platina, glimmer, zirkonium, beryllium og uran. Verdens største forekomster av niob finnes i Amazonas. Brasil er den eneste kilden for høykvalitets kvartsi kommersielle mengder. Forekomstene av kull og olje er derimot relativt små. Kull brytes i de tre sørlige delstatene Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul, men kvaliteten er gjennomgående lav. Landet må derfor importere kull av høyere kvalitet.

Utvinningen av olje har vært i stadig økning (1,5 mill. fat per dag, 2002), men Brasil er fortsatt ikke helt selvforsynt med olje. Hoveddelen av produksjonen foregår på kontinentalsokkelen, og det største feltet ligger utenfor Campos i delstaten Rio de Janeiro. De påviste reservene er på 8,5 millioner fat (2001). Det tidligere statseide selskapet Petrobrás er ledende operatørselskap. Årsproduksjonen av naturgass er på ca. 15 mill. m3, mens de påviste reservene er på 220 milliarder m3 (2001).

Utenrikshandel

Eksportens bidrag til nasjonalinntektene er forholdsvis beskjeden, og har aldri vært over 8 % av BNP. Som oftest har importen vært større enn eksporten på grunn av nødvendig import av ferdigvarer og råvarer, (spesielt råolje). Landet hadde et importoverskudd under vekstårene på 1970- og begynnelsen av 1980-årene, men fikk eksportoverskudd under den økonomiske krisen i 1980-årene. Siden 1993, da den økonomiske veksten på nytt tok til, fikk landet først et stort importoverskudd, men fikk igjen et lite eksportoverskudd år 2001 bl.a. pga. press fra IMF.

De viktigste eksportmarkedene er USA (fly, datamaskindeler, sko og biler), Nederland (soyaprodukter, frossen appelsinjuice og aluminium), Kina (soyamel, jernmalm og jernkonsentrater og soyaolje) og Tyskland (jernmalm og -konsentrater, soyamel, kaffebønner, motorer og motordeler).

De viktigste kildene for importen er USA (motorer, generatorer, transformatorer, flymotorer og turbiner, integrerte kretser og elektroniske komponenter, og instrumenter og apparater for presisjonsmålinger og lignende), Argentina (hvetemel, passasjerbiler, varebiler og petroleumsprodukter), Tyskland (bilmotorer karosserideler, kulelagre, girkoblinger og annet utstyr for biler og traktorer, og instrumenter og apparater for presisjonsmåling og lignende) og Japan (bilmotorer og karosserideler for biler og traktorer, og integrerte kretser og elektroniske komponenter).

USA er viktigste handelspartner totalt sett med 22 % av eksporten og 16 % av importen (2001).

Samferdsel

Den økonomiske utviklingen i Brasil hindres av de vanskelige transportforholdene. Store avstander og et spredt bosettingsmønster gjør utbyggingen av samferdselsnettet kostbar. I 1990-årene ble hele transportnæringen restrukturert og privatisert.

Jernbanen har en samlet lengde på ca. 30 000 km, hvorav 80 % eies av staten. Jernbanenettet er imidlertid dårlig vedlikeholdt, og opptil fem forskjellige sporvidder gjør det vanskelig å utnytte nettet effektivt. Det tetteste jernbanenettet finnes i statene São Paulo og Rio Grande do Sul, men antall passasjeravganger innskrenkes kontinuerlig. Godstransport står for 89 % av jernbanens inntekter, og jernbanen står for 21 % av den samlede godstrafikken i Brasil (2000).

Veinettet er på ca. 1,7 mill. km. Imidlertid har bare 9,5 % fast veidekke, og en relativt stor del av dette er dårlig vedlikeholdt. Tross det står veinettet for 96,5 % av passasjertransporten og 60 % av godstransporten. Når det regnes volum passasjerer er langdistansebusser viktigste transportmiddel for brasilianere. Det tetteste veinettet er i regionene Sørøst og Sør med bl.a. en firefelts motorvei mellom Rio de Janeiro og São Paulo. For å forbinde Amazônia med kystlandet, satset man i 1960- og 1970-årene på bygging av nye veier. Hovedveien Brasília–Belém, som stod ferdig i 1960-årene, åpnet store innlandsområder for utbygging og kolonisering. Den transamazoniske hovedvei, påbegynt 1970, forbinder Recife ved Atlanterhavet med Amazônia, men er ufremkommelig store deler av året. En annen del av dette prosjektet knytter Santarém ved Amazonaselven med Cuiabá i Mato Grosso. Perimetral Norte, påbegynt i 1973, skulle forbinde de nordlige deler av Amazônia, men kun kortere strekninger er fullført. Alle disse store veiprosjektene har til hensikt å stimulere til bosetting i det indre av landet.

Flytransporten står for 2 % av den innenlandske passasjertrafikken. Som følge av de lange avstandene og mangelen på effektive landtransportmidler, spiller flytrafikken likevel en sentral rolle for næringslivet i Brasil. De største selskapene er Varig, Vasp, TAM og Gol. Noen av verdens tettest trafikkerte flyruter finnes mellom São Paulo, Rio de Janeiro og Brasília, den såkalte Ponte Aérea (luftbroen). Mer enn 120 flyplasser har regulær trafikk; internasjonale lufthavner finnes ved Rio de Janeiro, São Paulo, Brasília, Manaus, Belém, Fortaleza, Recife og Pôrto Alegre.

Elvetransporten hindres en del av fosser og stryk, men har meget stor betydning for Amazônia. Sjøgående skip på 4000–5000 tonn kan gå opp til Manaus (1600 km fra munningen), mens mindre fartøyer kan nå helt opp til Iquitos i Peru, 3700 km fra Atlanterhavet. I alt har Brasil 35 000 km med seilbare elver; de viktigste utenom Amazonas er Araguaia, Parnaíba, Paraná, São Francisco og Pratavassdraget. 14 % av den innenlandske godstrafikken fraktes på elvene. Handelsflåten, opprinnelig delvis drevet av staten, var 1993 på 8,9 mill. dvt. De viktigste havnebyene er Santos og Rio de Janeiro. De har omtrent like stor betydning som importhavner, men Santos ekspederer halvparten og Rio de Janeiro bare 1/8 av eksporten. Andre viktige havnebyer er Rio Grande og Pôrto Alegre i Rio Grande do Sul, São Francisco do Sul i Santa Catarina, Paranaguá i Paraná, São Sebastião i São Paulo, Angra dos Reis i Rio de Janeiro, Vitória i Espírito Santo, Aratu i Bahia, Recife i Pernambuco og Belém i Pará.

Tabeller

Mineraler (2000–01)

tonn
Jernmalm 195 000 000
Bauxitt 13 790 000
Mangan 1 863 000
Krommalm 174 000
Tinn 12 300
Kobbermalm 30 100
Nikkel 47 100
Sink 111 400

Industrivarer (2000–01)

tonn
Sement 39 559 000
Stål 27 763 000
Råjern 25 549 000
Sukker 7 365 000
Papir og papirprodukter 7 100 000
stk.
Biler 1 682 000
Bildekk 30 000
Fjernsynsapparater 5 289 000
Kjøleskap 3 239 000

Produksjon av viktige vekster 2001

tonn
Kaffe 1,9 mill.
Sukkerrør 345,9 mill.
Soyabønner 37,7 mill.
Kakao 0,2 mill.
Bomull 0,8 mill.
Tobakk 0,6 mill.
Mais 41,4 mill.
Ris 10,1 mill.
Appelsiner 16,8 mill.
Kassava 22,5 mill.

Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2000

Eksport Import
USA 25,4 21,8
Tyskland 2,5 9,3
Japan 3,5 5,0
Nederland 5,2 1,1
Argentina 3,9 10,0

Eksporten prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2000

Matvarer og levende dyr 16,7
herav kjøtt og kjøttvarer 20,9
frukt og grønnsaker 16,5
kaffe, te, kakao og krydder 22,4
Tobakk og tobakksvarer 1,5
Råvarer (ikke-spiselige) unntatt brensel 15,6
Kjemikalier o.l. 6,3
Maskiner og transportutstyr 28,0
Jern og stål 6,7

Importen prosentvis fordelt på hovedvaregrupper 2000

Matvarer og levende dyr 5,8
herav korn og kornprodukter 48,3
Råvarer (ikke-spiselige) unntatt brensel 3,4
Brenselstoffer 15,1
herav petroleum og petroleumsprodukter 80,0
Kjemikalier o.l. 17,6
Maskiner og transportutstyr 41,1

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg