Første verdenskrig

Infanteri under de store slagene på vestfronten 1916. Hundretusener ble meid ned under stormangrep mot mitraljøseild. Briter ved Somme.

SCODE. begrenset

Den første verdenskrig var en storkrig som varte fra 1914 til 1918. 

De krigførende landene var, på den ene siden, Tyskland, Østerrike-Ungarn, Tyrkia (fra november 1914) og Bulgaria (fra oktober 1915), og på den andre side Serbia, Ententemaktene Russland, Frankrike og Storbritannia med dominions og kolonier, samt Belgia, Montenegro, Japan, Italia (fra mai 1915), Portugal (fra mars 1916), Romania (fra august 1916), Hellas (fra november 1916), USA (fra april 1917), Siam, Kina, Brasil og en rekke andre latinamerikanske stater.

Forutsetninger

Internasjonal spenning før 1914

Luftkamper over vestfronten.

SCODE. begrenset

I årene før 1914 var internasjonal politikk preget av sterke spenninger mellom de europeiske stormakter, og militær opprustning. Konfliktene hadde imidlertid latt seg løse diplomatisk; det fantes også andre tendenser: tilløp til internasjonalt samarbeid (arbeiderbevegelsen) og spirer til en fredsbevegelse.

Motsetningene mellom stormaktene førte imidlertid til dannelsen av to alliansesystemer i fredstid; til grunn for dem lå nasjonale aspirasjoner (strid om grenser), økonomiske interessemotsetninger, kamp om kolonier og rene nasjonale sikkerhetsbehov.

På den ene siden stod Trippelalliansen, en militærallianse fra 1879 mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn, som Italia sluttet seg til 1882. Tysk utenrikspolitikk var kjennetegnet av brytninger mellom defensive sikkerhetsbehov og offensive ekspansjonistiske tendenser. Tyskland måtte få en posisjon i verden som stod i samsvar med landets økonomiske og militære styrke.

Alliansepartneren Østerrike-Ungarns hovedproblem var å opprettholde rikets eksistens. Dobbeltmonarkiet følte seg truet av de slaviske folkegruppenes uavhengighetsbestrebelser. Italia gjorde på den ene siden krav på italiensk-befolkede områder i i Tirol, Istria o.a. (se irredentisme), på den andre siden hadde Italia stormaktsambisjoner i Middelhavet og i Afrika.

Den fransk-russiske militærallianse av 1893–94 utgjorde kjernen i det andre alliansesystemet. Motsetningsforholdet mellom Frankrike og Tyskland var en konstant faktor etter det franske nederlag i den fransk-tyske krig 1870–71 og tapet av Alsace-Lorraine. Frankrike bygde opp et kolonirike i Afrika og dels i Asia, og dette brakte landet i et motsetningsforhold til Storbritannia. Etter Fashoda-affæren 1898 ble striden gradvis dempet ned, og ved en avtale 1904 ble grunnen lagt for en tilnærming mellom de to land, en entente cordiale.

Russlands interesser var mangfoldige. Det hadde nasjonale, ideologiske og strategiske interesser på Balkan, der det kom i motsetningsforhold til Tyskland og Østerrike-Ungarn. I Asia støtte det sammen med britiske interesser i Afghanistan og Iran. Etter Russlands nederlag i den russisk-japanske krig 1904–05 ble en rekke problemer ryddet av veien gjennom en avtale av 1907.

Storbritannia stod lenge utenfor alliansesystemet i splendid isolation. Krefter som ønsket en tilnærming til Tyskland, tapte terreng på grunn av tyske krav om kolonier, og den tyske flåteutbyggingen ble følt som en trussel mot Storbritannias stilling som ledende flåtemakt. Avtalene med Frankrike (1904) og Russland (1907) om interessesfærer i Afrika og Asia førte Storbritannia nærmere disse landene.

I årene før 1914 fantes det flere konfliktområder der stormaktene var involvert: i Afrika (Marokkokrisene 1905 og 1911) og på Balkan (striden om Bosnia og Hercegovina 1908, Balkankrigene 1912–13). Det lyktes imidlertid å begrense disse konfliktene ved at de rivaliserende stormaktene enten gav etter eller holdt sine alliansepartnere tilbake. Dette var ikke tilfelle da det kom til en ny krise 1914.

Krigsutbruddet

Den 28. juni 1914 ble den østerriksk-ungarske tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru skutt ned og drept da de besøkte den bosniske provinshovedstad Sarajevo. Det viste seg at gjerningsmannen Gavrilo Princip hadde tilknytning til en hemmelig serbisk terroristorganisasjon, Den svarte hånd.

Den østerriksk-ungarske regjeringen ønsket å sette en stopper for den sørslaviske nasjonalismen gjennom et oppgjør med Serbia og sendte Serbia et ultimatum med vidtgående krav. Serbia godtok de fleste av kravene, men Østerrike-Ungarn, som hadde Tysklands støtte, erklærte Serbia krig 28. juli 1914.

Tyskland og Østerrike-Ungarn regnet med å kunne begrense konflikten, men det lot seg ikke gjøre fordi stormaktene, for å ivareta sine egeninteresser, fant å måtte oppfylle sine allianseforpliktelser. Samtidig grep de militære inn i beslutningsprosessen. Serbias beskytter Russland mobiliserte, og da russerne ikke imøtekom en tysk anmodning om å stoppe mobiliseringen, gikk også Tyskland til mobilisering. 1. august erklærte Tyskland Russland krig, og 3. august Frankrike, som hadde støttet sin alliansepartner Russland under hele krisen.

Storbritannia var formelt ikke tilknyttet noen av alliansesystemene og forsøkte å megle. Tyskland kalkulerte med Storbritannias nøytralitet, mens Frankrike og Russland regnet med britisk støtte. Den britiske regjering og opinion var delt, men situasjonen endret seg da tyskerne under gjennomføringen av sine militære planer krenket Belgias nøytralitet. Storbritannia stilte Tyskland et ultimatum, men da det ikke forelå noe svar innen tidsfristen, erklærte Storbritannia Tyskland krig natten mellom 4. og 5. august.

Det som trolig avgjorde britenes holdning, var ønsket om å opprettholde maktbalansen på fastlandet, og frykt for at tyske tropper skulle besette kanalhavnene og dermed true Storbritannias egen sikkerhet.

Krigens gang

Året 1914: Illusjonene om en kortvarig krig

En av forklaringene på at politikerne handlet som de gjorde i 1914, var troen på at krigen ville bli kort dersom den skulle komme. De kunne ikke forestille seg en krig preget av industrisamfunnet med massehærer og moderne teknikk. Tyskerne fryktet tofrontkrigen, og den tyske militære strategi, i grunntrekkene utarbeidet av general von Schlieffen, var offensiv.

Tyskerne mente å kunne dra fordeler av de indre linjer ved å utnytte jernbanenettet til hurtige troppeoverføringer. Den såkalte Schlieffenplanen gikk ut på at tyngden av den tyske militærmakt først skulle settes inn mot Frankrike, og så i annen omgang mot Russland. Gjennom en omgående bevegelse i nord skulle tyskerne presse den franske hær mot grensen til Sveits. Krenkelsen av Belgias nøytralitet var et ledd i denne planen fordi tyskerne ville unngå sterke franske festninger. Forsvaret mot Russland i øst skulle i denne fasen ha et defensivt preg fordi tyskerne regnet med å kunne utnytte fordelen av en langsom russisk mobilisering og fremrykning.

Planen lyktes nesten. Under ledelse av general Helmuth von Moltke angrep tyskerne i vest med 78 divisjoner. Mot dette stod 72 franske divisjoner, seks belgiske og et britisk ekspedisjonskorps på fem divisjoner. Da tyskerne rykket inn i Belgia og Nord-Frankrike, måtte de allierte vike, og i sør ble franske angrep slått tilbake. I slutten av august stod tyskerne ca. 50 km fra Paris. Men deres forsyningslinjer ble stadig lengre, og forbindelselinjene mellom de tyske armeer dårligere. Samtidig rykket russerne hurtigere frem i Øst-Preussen enn ventet.

I første halvdel av september gikk de allierte, under ledelse av den franske øverstbefalende general Joffre, til motangrep på den tyske flanken ved elven Marne. Tyskerne ble stoppet og måtte trekke seg noe tilbake. I annen omgang fulgte «kappløpet mot havet», og et tysk forsøk på å ta kanalhavnene ble avverget. Med dette stivnet frontene til på vestfronten, og krigen gikk over til stillingskrig.

På østfronten vant til gjengjeld tyskerne store seirer. Under ledelse av general von Hindenburg og hans stabssjef general Ludendorff ble to russiske armeer stoppet og slått i to store slag ved Tannenberg og De masuriske sjøer. Forbundsfellen Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess mot russerne i startfasen, men så fulgte en russisk motoffensiv og innmarsj i Galicja. Heller ikke i Serbia hadde østerrikerne lykken med seg, og deres styrker ble drevet bort fra serbisk jord.

Krigen utvides

Krigen ble først og fremst ført av de europeiske stormaktene og i Europa. Men krigshandlinger fant også sted i Afrika, Asia og på verdenshavene. Tropper fra hele verden, ikke minst fra koloniene, deltok i kampene. De britiske dominions fulgte Storbritannia, og i august 1914 erklærte også Japan, Storbritannias allierte fra 1902, Tyskland krig. Ententen – de allierte – fikk størst tilvekst; i alt erklærte ca. 30 stater Tyskland krig.

Til Tyskland og Østerrike-Ungarn, eller sentralmaktene, sluttet Russlands gamle fiende, Det osmanske rike, seg oktober 1914, og mai 1915 taperen fra den annen Balkankrig, Bulgaria. Romania, derimot, som ønsket seg utvidelser på Østerrike-Ungarns bekostning, sluttet seg til ententen 1916.

I Italia gikk nasjonalistiske kretser inn for krigsdeltagelse. Etter hemmelige forhandlinger med ententen, der Italia ble lovt betydelige landutvidelser, gikk Italia 1915 med i krigen på alliert side.

Skyttergravs- og stillingskrig 1915–16

Krigen, særlig på vestfronten, var gått over til stillingskrig. Millionhærene gravde seg ned, og frontene ble kjennetegnet av milevis med skyttergraver. Forsvarsvåpen som maskingevær hadde overtaket, det var ikke utviklet angrepsvåpen med tilstrekkelig gjennombruddskraft. Flyene ble vanligvis brukt til rekognosering, stridsvognene ble først utviklet av britene til effektiv bruk mot slutten av krigen.

Også Storbritannia reiste nå en millionhær, først basert på frivillige, men fra 1916 på tvungen verneplikt. Britiske og franske angrep på vestfronten 1915 og 1916 gav imidlertid små resultater. På østfronten overtok tyskerne det militære initiativet og rykket inn i Litauen og Hviterussland. I den fastlåste situasjonen forsøkte de allierte en ny strategi for å avlaste russerne. Etter forslag fra særlig den britiske marineminister Winston Churchill foretok allierte styrker 1915 et angrep på den tyrkiske halvøya Gallipoli.

Målet var å tiltvinge seg adgang gjennom Dardanellene og få fri forbindelse med Russland. Etter å ha lidd store tap måtte de allierte gi opp felttoget, og Churchill gikk av som marineminister.

Året 1916 ble preget av store masseslag på vestfronten, der begge parter siktet mot et gjennombrudd. Et britisk angrep mot Somme og et tysk ved Verdun gav små territorielle vinninger, men kostet hundretusener av døde, sårede og fanger på begge sider. Italia lyktes heller ikke i offensiv krigføring, og slagene ved elven Isonzo 1915–17 var resultatløse.

Men i Mellom-Europa hadde sentralmaktene suksess. Serbia og Romania ble besatt 1916. I Afrika var alle de tyske koloniene erobret av de allierte, bortsett fra at tyskerne fortsatte en slags gerilja i Tysk Øst-Afrika.

Krigen på havet. Økonomisk krigføring

Fra sjøkrigen. Den tyske Nordsjø-eskadren går ut 1916.

SCODE. begrenset

Da frontene låste seg fast og ingen militær løsning syntes mulig, grep partene til økonomisk krigføring. Formålet var å ødelegge fiendens produksjonsliv og handel. Særlig Tyskland var sårbart fordi det var avhengig av å importere næringsmidler og råvarer. Med sin overlegenhet på havet gikk de allierte, som britene under Napoleonskrigene, til blokade av motparten. De kontrollerte også nøytrale skip, og skillet mellom krigskontrabande og ikke-kontrabande ble gradvis utvisket.

De nøytrale land med USA i spissen protesterte og hevdet prinsippet om «havenes frihet». Tyskland på sin side forsøkte å gjennomføre en blokade av Storbritannia ved hjelp av sitt ubåtvåpen. I februar 1915 erklærte den tyske regjeringen at farvannet omkring De britiske øyer var krigssone, der også nøytrale skip ville være i fare. Det vakte oppsikt og forbitrelse i USA da det britiske passasjerskip «Lusitania», som førte krigsviktige varer, i mai 1915 ble senket utenfor Irland, og mer enn 100 av de ca. 1200 passasjerene som omkom var amerikanere.

Tyske ubåter og hjelpekryssere senket handelsskip, men krigføringen på havet var ellers begrenset. Den eneste større flåtekonfrontasjon var i 1916 da den tyske høysjøflåten gikk ut fra Kiel og støtte sammen med store britiske sjøstridskrefter (Jyllandsslaget).

Revolusjonsåret 1917. USAs inntreden

En grunn til at Tyskland begrenset ubåtkrigen, var frykten for å provosere USA for sterkt. På militært hold ble det hevdet at Storbritannia kunne tvinges i kne innen seks måneder dersom man gikk til «uinnskrenket ubåtkrig», det vil si senket ethvert skip – nøytralt eller krigførende – innenfor visse områder. De alliertes blokade og den manglende militære løsning gav disse kretser gehør.

1. februar 1917 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig. Den ble ført hensynsløst, og tyskerne oppnådde store resultater. I februar 1917 senket de ca. 500 000 tonn, i mars mellom 500 000 og 600 000 tonn, og i april over 800 000 tonn. Det syntes som om Tyskland ikke var langt fra å nå sitt mål, men de allierte fant frem til mottiltak i form av miner og konvoiering av handelsfartøyene; tapstallene gikk ned. Også den tyske marine led svære tap, ca. 200 av 350 ubåter gikk tapt.

En følge av den uinnskrenkede ubåtkrigen var USAs inntreden i krigen. President Woodrow Wilson hadde gått inn for fortsatt amerikansk nøytralitet da han ble gjenvalgt i 1916, men flere motiver trakk USA i retning av ententen: sympatier for Storbritannia, økonomiske interesser av en alliert seier på grunn av amerikanske lån og leveranser, og endelig ubåtkrigen.

I en tale til kongressen 2. april 1917 (USA kom med i krigen 6. april) oppfordret Wilson den til å erklære Tyskland krig «to make the world safe for democracy». Krigspropagandaen fikk dermed en ideologisk basis, krigen var en kamp mellom demokrati og diktatur.

Tsarveldets fall ved marsrevolusjonen i Russland 1917 styrket dette synet. Den borgerlige og senere moderat-sosialistiske retningen som kom til makten, forsøkte å fortsette krigen med en ny russisk offensiv sommeren 1917, men denne gikk snart i stå, og soldatene deserterte i tusenvis. Etter at bolsjevikene hadde overtatt makten ved revolusjonen i november, sluttet de 3. mars 1918 fred med Tyskland i Brest-Litovsk, der de måtte erkjenne tap av Polen, Ukraina, Finland og de baltiske stater.

Også på andre fronter hadde sentralmaktene fremgang i 1917. Tyskerne og østerrikerne brøt igjennom de italienske linjer ved Caporetto, og bare hjelp fra Frankrike og Storbritannia kunne forhindre et italiensk sammenbrudd.

Innenrikspolitisk utvikling. Økonomiske, sosiale og ideologiske virkninger av krigen

I Tyskland tok seierherrene fra øst, generalene von Hindenburg og Ludendorff, over ledelsen av generalstaben i 1916, og i krigens sluttfase lå den reelle politiske og militære makt hos dem. I Storbritannia var David Lloyd George regjeringens sterke mann, og i 1916 ble han dens sjef, mens Georges Clemenceau, som overtok som statsminister i Frankrike i 1917, ble «seierens organisator».

Omfanget av krigen, de store tapene, den hensynsløse innsats for seieren, forsyningssituasjonen og behovet for å utnytte alle ressurser, førte til at de liberale idealer fra tiden før 1914 måtte settes til side. Staten måtte ta på seg nye og omfattende oppgaver. Den grep inn i næringslivets disposisjoner og den frie virksomhet på mange områder, ved kontroll av utenrikshandelen, produksjonen, fordelingen (rasjonering), kontroll av den frie meningsutveksling (sensur, propaganda) m.m.

I land som Tyskland foregrep staten planøkonomien. Tysklands produksjon og arbeidsliv ble satt under kontroll av monopolselskaper som fikk disposisjonsrett over tilgangen på råstoffer, under ledelse av industrimannen Walther Rathenau. De militære innkallingene førte til tvangsutskrivning av arbeidskraft til krigsindustrien. Millioner av kvinner gikk frivillig ut i arbeidslivet. Dette fikk store virkninger for kvinnens stilling i familie og samfunnsliv, og dermed for kvinnefrigjøringen på lengre sikt.

Pengesystemene og de stabile valutakursene fra førkrigstiden ble ødelagt av inflasjonen. De fleste land finansierte krigen og statsutgiftene ved obligasjoner og seddelpresse, ikke ved økte skatter. De allierte brukte opp sine tilgodehavender i USA, som ble en kreditornasjon. Dette la grunnlaget for USAs senere dominerende økonomiske posisjon med dollaren som den ledende valuta.

Krigen fikk også ideologiske konsekvenser. Troen på de liberale idealer og utviklingsoptimismen fikk en knekk; troen på at problemene kunne løses ved en sterk stat, ble styrket. Selve krigen og den russiske revolusjon førte til en allmenn politisk radikalisering av massene fra ca. 1917, med grobunn for revolusjonære ideer i mange land.

Krigens sluttfase

Fire av ententemaktenes generaler, fra venstre: Philippe Pétain, Douglas Haig, Ferdinand Foch og John Joseph Pershing.

. fri

Alt fra 1916 begynte en viss krigstretthet å gjøre seg gjeldende. Blant sosialdemokratene i den tyske riksdag, som hadde stemt for krigsbevilgningene i 1914 og gått inn for borgfred, kunne man spore opposisjonelle strømninger. Etter en mislykket fransk offensiv på vestfronten 1917 var det tilløp til mytteri i den franske hær.

Det kom også enkelte fredsfølere, blant annet fra Vatikanet og fra keiser Karl av Østerrike, som etterfulgte Franz Joseph. Den amerikanske president Wilson foretok et fredsinitiativ; i en tale la han frem sine «14 punkter». Disse inneholdt en rekke konkrete forslag og prinsipper som skulle legge grunnlaget for en varig fred, blant annet prinsippet om «nasjonenes selvbestemmelsesrett» og ideen om Folkeforbundet, en internasjonal organisasjon som skulle bilegge konflikter og hindre krig.

Amerikanske tropper ble landsatt i Frankrike (i alt 250 000), men bare få divisjoner kom i kamp. Tyskerne satset på å oppnå en militær avgjørelse på vestfronten før de allierte kunne dra full nytte av USAs ressurser. Situasjonen syntes gunstig fordi Russland ikke lenger deltok i krigen. 40 divisjoner ble overført til vestfronten, og general Ludendorff planla den avgjørende offensiven som skulle knekke Frankrike og Storbritannia før USAs styrker kunne gjøre utslaget.

Sommeren og høsten 1918 ble en storstilt offensiv satt i gang, og for første gang var tyskerne overlegne i antall. Etter en viss tysk fremgang var Paris igjen truet, men så ebbet offensiven ut. De allierte samordnet sine tropper under en felles kommando ledet av den franske general Foch. Motoffensiver fulgte, støttet av stridsvogner, og tyskerne måtte oppgi noen av sine erobringer.

Samtidig begynte forbundsfellene å falle fra. Etter at en alliert offensiv fra Thessaloniki under fransk ledelse var kommet i gang, kapitulerte Bulgaria. I løpet av 1917 og 1918 ble tyrkerne slått i Palestina og Syria. Britiske tropper rykket inn i Jerusalem i desember 1917, britene tok Bagdad og Mesopotamia og rykket inn i Syria. 30. oktober 1918 kapitulerte så tyrkerne. Østerrike-Ungarn var samtidig i full oppløsning; 3. november inngikk hæren våpenstillstand. Italienerne presset på i Nord-Italia, og de slaviske minoritetene i riket var i gang med å danne uavhengige stater: Jugoslavia, Polen og Tsjekkoslovakia.

Den tyske militære ledelse ønsket nå våpenhvile og bad om en ansvarlig sivil regjering. En demokratisering av den tyske ledelsen fulgte; parlamentarismen ble innført og Preussen fikk alminnelig stemmerett. Det ble dannet en regjering under ledelse av prins Max av Baden, der også sosialdemokrater var med. Samtidig brøt det ut mytteri blant matrosene i Kiel, og det oppstod en revolusjonær situasjon.

9. november ble republikken utropt i Berlin; keiser Vilhelm 2 abdiserte og gikk i eksil i Nederland. Tyskerne håpet på en våpenhvile på basis av de 14 punktene, men de allierte forlangte kapitulasjon på betingelser som skulle sikre dem full militær overlegenhet. Tyskerne gav etter. En tysk forhandlingsdelegasjon ledet av Zentrum-politikeren Matthias Erzberger passerte demarkasjonslinjen; 11. november 1918 ble det inngått våpenstillstand, og ilden opphørte på vestfronten.

Fredsslutningene

I løpet av 1919–20 ble det sluttet fred med de slagne landene: TysklandØsterrikeUngarnBulgaria og Tyrkia.

Les egen artikkel om fredsslutningene.

Tyskland

Militære tap

I alt mistet mer enn 8,5 mill. mennesker livet og ca. 21 mill. ble såret under krigshandlingene. Tallene under gjelder utvalgte land. Talloppgavene varierer i ulike kilder.

ENTENTEN Falne Sårede
Russland 1 700 000 4 950 000
Frankrike 1 357 800 4 266 000
Storbritannia og dominions 908 371 2 090 212
Italia 650 000 947 000
Romania 335 706 120 000
USA 126 000 234 300
Serbia 45 000 133 148
Portugal 13 716 44 686
Hellas 5 000 21 000
Montenegro 3 000 10 000
SENTRALMAKTENE
Tyskland 1 773 700 4 216 058
Østerrike-Ungarn 1 200 000 3 620 000
Tyrkia 325 000 400 000
Bulgaria 87 500 152 390

Videre lesning

Utvalgt litteratur

  • Fromkin, David: Europas siste sommer : hvem startet første verdenskrig?, 2005
  • Fussell, Paul: The Great War and modern memory, 1975, Finn boken
  • Hamilton, Richard F. & Holger H. Herwig, red.: The origins of World War I, 2003, isbn 0-521-81735-8, Finn boken
  • Howard, Michael C.: The First World War, 2002, isbn 0-19-285362-7, Finn boken
  • Joll, James: The origins of the First World War, 2nd ed., 1992, isbn 0-582-08920-4, Finn boken
  • Keegan, John: The First World War, 1998, isbn 0-09-180178-8, Finn boken
  • Koch, H.W., red.: The origins of the First World War : Great Power rivalry and German war aims, 2nd ed., 1984, isbn 0-312-05576-5, Finn boken
  • Neiberg, Michael S.: Fighting the Great War : a global history, 2005, isbn 0-674-01696-3, Finn boken
  • Strachan, Hew: The First World War, vol. 1: To arms, 2001, Finn boken
  • Willmott, H.P.: Første verdenskrig, 2005, isbn 82-04-10174-0, Finn boken
  • Winter, J.M.: Sites of memory, sites of mourning : the Great War in European cultural history, 1998, isbn 0-521-63988-3, Finn boken

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 02.01.2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Første verdenskrig

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.