En skyttergrav er en feltbefestning til dekning mot fiendtlig ild og til sikring av ildgivning.

Skyttergraver ble først utviklet i forbindelse med festningskrig etter innføring av ildvåpen, særlig det bevegelige skyts. For å hindre angriperen i å nå frem til festningsgraven, anla man på gravens utside en lav jordvoll (glacis med dekket vei) som forterrenget kunne bestrykes fra. Angriperen arbeidet seg (på 1600-tallet) inn på festningen ved hjelp av suksessive paralleller forbundet med siksakgående løpegraver (forbindelsesgraver). Fra parallellene beskjøt batterier og infanteri festningen.

Ildvåpnenes økende effekt og skuddtakt førte til bruk av skyttergraver også under bevegelseskrig. Under den første verdenskrig var det på Vestfronten på begge sider et nett av skyttergraver og forbindelsesgraver, anlagt i flere soner bak hverandre. Nå er skyttergrav betegnelse på de deler av en feltbefestning som forbinder de enkelte ildstillinger med hverandre. Den massen som graves ut i en skyttergrav legges opp som en voll (brystvern) mot fienden, til dekning for fiendtlig ild og som støtte for våpnene under eventuell ildgivning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.