skyttergrav

Skyttergrav. Østerrikske tropper i en skyttergrav i Karpatene 1916, under den russiske offensiven.

Av /NTB Scanpix ※.

En skyttergrav er en militær feltbefestning til dekning mot fiendtlig ild og til sikring av egen ildgivning.

Skyttergraver har ulik utforming og funksjon, men er framfor alt en form for nedgravd beskyttelse, enten for kort tid (timer) eller for lengre tid (år). De kan bestå av enkel dekning for et fåtall soldater eller komplekse systemer av graver (grøfter) med stillinger, dekningsrom og forbindelseskanaler for mange tusen soldater. De enkleste er grunne, og fordrer at soldatene ligger eller må være i knestående stilling; andre tillater at en kan stå og bevege seg oppreist; i andre – som gjerne forbinder hovedskyttergravene – må det krypes.

Skyttergraver har blitt bruk gjennom militærhistorien, men er mest av alt assosiert med stillingskrigen på Vestfronten under første verdenskrig, som i hovedsak var en skyttergravskrig.

Mer permanente former for defensivt forsvar basert på samme prinsipp, med sammenknyttede fortifikasjoner, dels under og dels over jorda, er forsvarslinjer fra det 20. århundre. Eksempler på slike er den franske Maginotlinjen og den israelske Bar Lev-linjen. I Norge ble Lyngenlinjen bygd av de tyske okkupasjonsstyrkene under andre verdenskrig og Frøylinjen av Norge under Den kalde krigen; begge i tidligere Troms fylke.

Eldre historie

Skyttergraver i enkel form er like gamle som hæren i militærhistorien, og er kjent tilbake til Romerriket. Senere er skyttergraver, i større eller mindre omfang brukt i de aller fleste kriger.

Skyttergraver ble så utviklet i takt med utviklingen av krigføring, framfor alt i forbindelse med festningskrig etter innføring av ildvåpen, og særlig bevegelige skyts, spesielt artilleri.

Mye av utviklingen av moderne fortifikasjoner, inklusive taktisk bruk av skyttergraver, tilskrives franske militære ingeniører på 1600-tallet. Blant dem var Sébastien Le Prestre de Vauban, som utviklet et system for bruk ved angrep på festninger. Suksessive paralleller (skyttergraver) ble forbundet med sikksakkgående løpegraver (forbindelsesgraver). Fra parallellene ble festningen beskutt av batterier og infanteri. Lengre skyttergraver lages gjerne i et sikksakkmønster for at en angriper som inntar den ikke skal kunne skyte gjennom skyttergraven.

Omvendt ble det, for å hindre en angriper i å nå fram til festningsgraven, anlagt en lav jordvoll på gravens utside – en såkalt glacis, med dekket vei. Herfra kunne forterrenget bestrykes (beskytes).

Skyttergraver ble eksempelvis brukt under den spanske arvefølgekrigen (1701–1714), Krimkrigen (1853–1856) og den amerikanske borgerkrigen (1861–1865).

Nyere historie

Skyttergraver var i utgangspunktet et statisk tiltak. Ildvåpnenes økende effekt og skuddtakt førte til bruk av skyttergraver også under bevegelseskrig. Skyttergraver har aldri blitt brukt i samme omfang som under første verdenskrig (1914–1918). På Vestfronten, særlig i Belgia og Frankrike, ble det på begge sider bygd et omfattende nettverk av skyttergraver og forbindelsesgraver, anlagt i flere soner bak hverandre. Skyttergravene ble da fast etablerte strukturer i feltbefestningen, som forbandt de enkelte ildstillingene.

Særlig Tyskland videreutviklet skyttergravene som feltbefestning, inklusive med beskyttelsesrom for maskingevær bygd i betong. Etter hvert som mer avansert artilleri – og stridsgass – ble tatt i bruk, ble soldatene i skyttergravene mer sårbare.

Massen som graves ut i en skyttergrav legges opp som en voll (brystvern) mot fienden, til dekning for fiendtlig ild og som støtte for våpnene under eventuell ildgivning.

Skyttergraver ble i liten grad bruk under andre verdenskrig (1939–1945) da framrykking og angrep i landkrigen mest ble ført ved hjelp av kjøretøy, inklusive stridsvogner, og fly.

I en rekke kriger etter andre verdenskrig ble skyttergraver brukt, ikke minst av militært underlegne styrker som kjempet mot en overlegen kolonimakt, som i Vietnamkrigen (først mot de franske, så de amerikanske styrkene, 1957–1975), og i Eritreas frigjøringskrig mot Etiopia (1961–1991). De er også brukt i mer konvensjonelle kriger som Koreakrigen (1951–1953), den første golfkrigen mellom Irak og Irak (1980–1988) og den andre golfkrigen (1990–1991), da Irak bygde ut omfattende forsvarslinjer med skyttergraver i påvente av det allierte angrepet, inklusive mot framrykkende stridsvogner. Også under Syriakrigen (fra 2012) og krigen i Øst-Ukraina (fra 2014) er skyttergraver tatt i bruk.

Forsvaret i Norge

Skyttergraver brukes ikke i større omgang i det norske forsvaret i Norge, men norske styrker i internasjonale operasjoner, særlig i Afghanistan, har ofte gravd seg ned – hovedsakelig for beskyttelse ved kortere opphold utenfor egen leir.

Hæren driver derfor fortsatt opplæring i etablering av enkle skyttergraver for beskyttelse. Dels gjøres dette av soldater ute på patrulje, dels av soldater fra Ingeniørbataljonen, ved hjelp av maskineri.

Hæren stiller fire krav til etablering av ildstillinger, inklusive skyttergraver:

  • De må være et godt skjulested, hvor en kan bevege seg usett mellom skytestillingene i skyttergravsystemet.
  • De skal gi god dekning (beskyttelse) fra innkommende, fiendtlig ildgivning.
  • De skal ha et godt skuddfelt, altså være egnet til å beskyte fienden uhindret fra.
  • De skal gi støtte til våpen fra kanten av skyttergraven, og dermed en god skytestilling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg