Schlieffenplanen

Schlieffenplanen var navnet som ble gitt til den tyske invasjonsplanen av Frankrike og Belgia ved utbruddet av første verdenskrig i 1914.

Schlieffenplanen var i utgangspunktet et militært tankeeksperiment (Denkschrift) som ble utarbeidet av sjefen for den tyske generalstaben, Alfred von Schlieffen, i 1906. Både politikere og militære fryktet at Tyskland i en fremtidig konflikt ville måtte kjempe en tofrontskrig mot både Frankrike og Russland, da disse var alliert fra 1894.

I søken etter et svar på et slikt scenario mente Schlieffen at Frankrike måtte beseires først dersom Tyskland skulle seire. Han utformet derfor en plan der en tysk invasjon av Frankrike raskt skulle tilintetgjøre den franske hær i et stort og avgjørende slag, et såkalte «Vernichtungsschlacht». Deretter skulle hoveddelen av de tyske styrker kunne flyttes østover og møte et forventet russisk angrep.

For at dette skulle lykkes var Sclieffens idé at et flertall av de tyske avdelingene skulle angripe på høyre flanke, det vil si gjennom Belgia og inn i Frankrike, mens en liten styrke skulle beskytte den venstre flanken langs grensen ved Lorraine og Alsace. Målet var at tyske styrker på høyre flanke raskt skulle bevege seg gjennom Belgia og den nordlige delen av Frankrike, og fungere som en svingdør mot Paris. Dette ville omringe og avskjære store deler av den franske hæren som så kunne tilintetgjøres.

For de tyske militære var det avgjørende at fremrykningen gikk hurtig. Mye tid ble derfor brukt på å kalkulere hvor mange tropper som trengtes, hvor raskt disse kunne rykke frem, og hvilke jernbanelinjer og veier som kunne benyttes. Sentralt i regnestykket stod frykten for når Russland ville angripe. I sin plan antok Schlieffen at Russland ville bruke 40 dager på å mobilisere sin hær for et angrep på Tyskland i øst. Dermed satte han også dette som den absolutte tidsfrist for å beseire Frankrike i vest.

Da den tyske invasjonen av Frankrike tok til i begynnelsen av august 1914 ble det fort klart at de tyske planleggerne hadde undervurdert de praktiske og logistiske problemene ved en invasjon. I tillegg var kommunikasjonen mellom troppene ved fronten og den militære ledelsen lengre bak dårlig.Det ble også foretatt en rekke omdisponeringer av de tyske styrkene under fremrykningen mot Paris av general Helmuth von Moltke d.y. som bidro til å svekke den tyske høyreflanke.

Det som til slutt satte en stopper for Schlieffenplanen var en fransk-britisk motoffensiv langs elven Marne (slaget ved Marne) i september 1914 og som stanset det tyske forsøket på å erobre Paris.

Etter dette sendte Moltke den tyske offensiven mot nord-vest og kysten ute ved den engelske kanalen. Under det som senere er kjent som kappløpet mot havet (Race to the sea), forsøkte både den tyske hær og de allierte å komme rundt hverandres flanker i et forsøk på å falle motstanderen i ryggen. I denne fasen av krigen var styrkene fremdeles i bevegelse, men etter det første slaget ved Ypres mot slutten av november, begynte begge sider å grave seg ned i de første provisoriske skyttergraver langs hele frontlinjen i vest.

På 1950-tallet hevdet den tyske historikeren, Gerhard Ritter, at Schlieffenplanen var et primæreksempel på tysk militarisme og hensynsløshet ovenfor diplomatiske og politiske realiteter. Planen tok for eksempel ikke høyde for de politiske konsekvensene av å bryte belgisk nøytralitet. Ritters argumentasjon fikk stor oppslutning, og Schlieffenplanen ansees som et symbol på det militaristiske Wilhelminske Tyskland i tiårene før utbruddet av første verdenskrig. Den ble også brukt som et eksempel på hvordan den politiske ledelsen hadde liten eller ingen oversikt over konsekvensene av de tyske militære forberedelser under Julikrisen i 1914.

Den tyske planen var heller ikke unik og mange europeiske generalstaber arbeidet med lignende invasjonsplaner, som den franske Plan XVII, Østerrike-Ungarns Plan B og R, og Russlands Plan 19. Tidspunktet for mobilisering og evnen til å mobilisere før fienden, var et sentralt element i mange av disse militære planene. Dette er i ettertid blitt brukt som en forklaring på utbruddet av første verdenskrig.

Det er imidlertid også blitt stilt kritiske spørsmål ved Schlieffenplanens betydning for utbruddet av krigen. Den britiske militærhistorikeren John Keegan har påpekt at det ikke eksisterte nok tyske avdelinger til å oppfylle de vidløftige ambisjonene som planen la til grunn.

En mer kontroversiell teori er at planen, slik den ble presentert av Ritter, aldri har eksistert. Ifølge den amerikanske historikeren Terence Zuber ble Schlieffenplanen brukt som en bortforklaring av den tyske generalstaben på nederlaget ved Marne høsten 1914. Nederlaget ved Marne førte til at den tyske hær ikke maktet å beseire Frankrike, og Tyskland ble tvunget til å kjempe en tofrontskrig frem til den russiske revolusjon i 1917.

• Joll, James and Martel, Gordon. The origins of the First World War. London: Routledge, 2013.
• Keegan, John. The First World War. London: Pimlico, 1999.
• Kennedy, Paul (red.). The War Plans of the Great Powers 1880-1914, London: Allen & Unwin, 1979.
• Ritter, Gerhard. The Schlieffen Plan: Critique of a Myth, London: Oswald Wolff LTD., 1958.
• Snyder, Jack. The ideology of the offensive: military decision making and the disasters of 1914. Ithaca: Cornell University Press, 1984.
• Zuber, Terence. Inventing the Schlieffen Plan: German War Planning 1871-1914. Oxford: Oxford University   Press, 2002.