Georges Benjamin Clemenceau, fransk politiker; statsminister 1906–09 og 1917–20. Utdannet lege; ble borgermester i Montmartre 1870 og forberedte da forsvaret av Paris. Under kommunen (1871) søkte han forgjeves å spille en meglerrolle. I 1876 ble han Montmartres representant i deputertkammeret, der han snart ble leder av det ytterste venstre. Hans program var en republikansk samling om full gjennomføring av det store verk som var begynt 1789. Han ble «ministerstormeren», kolonipolitikkens motstander, som felte det ene ministerium etter det andre. Han mistet sin plass i kammeret 1893, men hans kampanje for Dreyfus' uskyld førte ham igjen frem i første linje. 1902 ble han valgt til senator, 1906 ble han innenriksminister. Samme høst dannet han regjering som satt til 1909. Sitt reformprogram (blant annet alderstrygd, 8-timersdag og progressiv inntektsskatt) fikk han ikke gjennomført, men atskillelsen av kirke og stat ble satt i verk. Utenrikspolitisk styrket han alliansen mellom Frankrike, England og Russland (ententen). I sitt blad l'Homme libre (Det frie menneske, senere på grunn av sensuren omdøpt til L'Homme enchaîné, Det slavebundne menneske), angrep han fra 1913 militærvesenet, krigsledelsen og defaitismen. I 1917 fikk den 76-årige Clemenceau i oppdrag å danne regjering. Han dannet «Seierens kabinett», reorganiserte hæren, stimulerte kampmoralen og fikk «defaitister» og pasifister tiltalt og dømt. Da tyskerne i mars 1918 truet Paris, etablerte han en felles alliert overkommando med marskalk Foch som sjef. På fredskonferansen i Versailles ble Clemenceau en av «de fire store» og konferansens president. Hans uforsonlighet når det gjaldt sikkerhetsgarantier mot Tyskland, bidrog til å isolere Frankrike i en viss grad fra Storbritannia og USA og skaffet landet mange vanskeligheter i de følgende år. Clemenceau, som nå ble kalt «Seierens far», stilte seg i 1920 til valg som president etter Poincaré, men ble slått; hans regjering falt i januar samme år, og Clemenceau trakk seg tilbake fra politikken. Fra nå av ofret han seg for sitt forfatterskap; han skrev filosofiske og biografiske verker foruten Grandeurs et misères d'une victoire (oversatt til norsk 1930), der han gikk til angrep på den franske forsoningspolitikk overfor Tyskland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.