Jihadismen regnes i dag som en voldelig retning innen islamismen, tuftet på væpnet kamp for å innføre et islamsk styresett lokalt eller bygge et kalifat regionalt eller globalt. Selv om det ikke finnes enighet om én definisjon av jihadismen, brukes den ofte synonymt med salafi-jihadismen som referer til grupper som tilhører den puritanske salafistiske skolen. Denne retningen inkluderer terrorgrupper som Den islamske stat og al-Qaida. Som sådan skilles det mellom jihad og jihadisme.

Faktaboks

Også kjent som

militant islamisme

Salafi-jihadismen er på mange måter en gren av salafismen i den grad at også salafi-jihadister er opptatt av å rense den islamske troen, samt tilbedelse og hverdagslivet, for alle historiske, kulturelle eller ikke-islamske påvirkninger som de regner som innovasjoner (bid‘a).

En grunnleggende tese i salafismen er Guds enhet. Dette innebærer at det finnes bare én gud, men også at han er suveren i tilbedelse. Dette gjør at salafister avviser gravbesøk eller helgener fordi dette oppfattes som en form for avgudsdyrking. De ønsker å bygge samfunnet så nært som mulig opp mot profetens samfunn, også når det gjelder rent konkrete ting som klesdrakt og samværsformer. De ser på denne tiden som idealet, siden Guds åpenbaring da var virksom gjennom profeten.

Lojalitet og avvisning

Shukri Mustafa ledet gruppen Ekskommunikasjon og emigrasjon (takfir wa al-hijra).

Et av de viktigste konseptene i salafismen og (salafi-)jihadismen er «lojalitet og avvisning» (al-wala’ wa al-bara’) som viser til muslimers plikt til å vise fullstendig lojalitet til Gud og totalt avvise det som regnes som uislamsk. Mens konseptet lojalitet og avvisning i utgangspunktet ble brukt som et verktøy for å fjerne eller rense troen for ikke-islamske elementer, brukte salafi-jihadister begrepet som en lakmustest for å skille de ekte troende muslimene fra resten.

Konseptet lojalitet og avvisning har blitt adoptert og instrumentalisert politisk av kjente jihadister som Ayman al-Zawahiri og Abu Musab al-Suri for å kritisere ledere av muslimske land for det de oppfatter som lojalitet til ikke-muslimske land som for eksempel USA. For mange salafi-jihadister er det ikke nok å avvise og distansere seg fra de muslimske styresmaktene på grunn av deres allianse med ikke-troende, de ser det også som nødvendig å erklære dem for vantro. Den salafi-jihadistiske teoretikeren Abu Muhammad al-Maqdisi stopper ikke ved avvisning (bara’) gjennom ekskommunikasjon, men krever også jihad og kamp mot muslimske ledere. Således brukes «lojalitet og avvisning» av salafi-jihadister til å kritisere, ekskommunisere og angripe styresmakter i den muslimske verden.

Ett eksempel er gruppen Ekskommunikasjon og emigrasjon (takfir wa-l-hijra) som ble grunnlagt av Shukri Mustafa i 1971. Gruppa så på hele det egyptiske samfunnet som korrupt, svakt og frafallent, og dens medlemmer mente derfor at en måtte avvise hele samfunnet og dets korrumperende elementer ved å løsrive seg spirituelt og separere seg sosialt. Som sådan regnes gruppa som en av de mest ekstreme fordi den regnet alle som ikke støttet dem, som frafalne. I 1977 kidnappet og drepte Ekskommunikasjon og emigrasjon den tidligere egyptiske ministeren Husayn Dhahabi.

Ekskommunikasjon

Den islamske staten (IS) har en svært vid forståelse av ekskommunikasjon.
.
Lisens: CC BY 2.0

Fordi jihadister har ulike syn på staten i den muslimske verden, har spørsmålet om ekskommunikasjon (takfir) blitt et av de viktigste spørsmålene og skiller grupperinger som Den islamske staten (IS) og al-Qaida fra hverandre. På den ene siden eksisterer det flere jihadistiske grupper som prioriterer å unngå stridigheter i samfunnet for å oppnå suksess på lang sikt og derfor er villige til å samarbeide og interagere med grupper og mennesker som i mindre grad oppfattes som ideologisk rene. På den andre siden finnes jihadistiske grupper som prioriterer ideologisk renhet for å vinne og dermed aksepterer å kjempe mot og drepe en stor mengde muslimer gjennom en vid tolkning av konseptet ekskommunikasjon. Det er disse jihadistene som ofte blir omtalt som takfirister (fra takfir, å erklære en annen muslim vantro).

Ett eksempel på en jihadistisk gruppe som tolker ekskommunikasjon svært bredt, er Den islamske staten (IS), som erklærte alle muslimer som ikke støttet opp om dets statsbyggingsprosjekt, som vantro. Et annet eksempel er den algeriske gruppen Væpnet islamsk gruppe (GIA, Armed Islamic Group) som ble beryktet i løpet av den algeriske borgerkrigen for å erklære hele det algeriske samfunnet som vantro, og som brukte ekstrem vold mot den algeriske sivilbefolkningen.

Guds suverenitet

Sayyid Qutb har vært viktig for moderne jihadisme.

Guds suverenitet (hakimiyya) er et konsept som i utgangspunktet ble utviklet av Abul A‘la Mawdudi og Sayyid Qutb, og som i senere tid har blitt bærende for den moderne jihadistiske bevegelsen. For salafi-jihadister er Gud den eneste suverene på jord, og alle politiske systemer og alle lover som ikke er i tråd med Guds bud, må forkastes. Slik henger Guds suverenitet tett sammen med andre grunnleggende konsepter som lojalitet og avvisning samt ekskommunikasjon i den salafi-jihadistiske bevegelsen.

Individuell forpliktelse

Abdullah Azzam vasket ut skillet mellom kollektiv og individuell forpliktelse.

Anwar al-Awlaki var ideolog i al-Qaida på Den arabiske halvøy.
.
Lisens: CC BY 2.0

Mens mange av disse konseptene blir forfektet av fredelige salafister både politisk og religiøst, skiller moderne salafi-jihadister seg fra dem ved at de bruker vold for å nå sine mål. Som sådan regnes væpnet kamp som nødvendig for å etablere Guds rike på jord.

Mens jihad kan deles i to kategorier, offensiv og defensiv jihad, er det generelt akseptert av salafi-jihadistiske sirkler at førstnevnte kun kan erklæres av en legitim autoritet som kalifen. Defensiv jihad er derimot nødvendig hvis muslimsk land er under angrep eller okkupasjon.

Tradisjonelt har det vært et skille mellom jihad som kollektiv forpliktelse eller individuell forpliktelse. På 1900-tallet så islamske skriftlærde i stor grad på jihad som en individuell forpliktelse utelukkende for den muslimske befolkningen under angrep eller okkupasjon. Den palestinske islamisten Abdullah Azzam videreutviklet derimot denne doktrinen i radikal retning på 1980-tallet ved å viske ut dette skillet. Hvis muslimsk land var okkupert, var det bevis på at den lokale befolkningen ikke var sterk nok. Dermed erklærte han at alle verdens muslimer måtte dra til Afghanistan for å krige mot Sovjetunionen ettersom dette var en individuell forpliktelse, og de måtte trosse sine egne myndigheter om de ble forsøkt stoppet.

Dette konseptet ble utviklet videre av den jihadistiske ideologen Anwar al-Awlaki som argumenterte for at Gud var den eneste emiren nødvendig for å gjennomføre jihad. Hvis man koblet jihad til en enkeltpersons tillatelse – som for eksempel kalifen – kunne dette benekte eller svekke Guds rolle. Jihad er med andre ord noe som transcenderer og eksisterer uavhengig av menneskelig vilje, og er dermed et konstant og vedvarende prinsipp i islam, ifølge salafi-jihadistisk tenkning. Som sådan mener salafi-jihadister at jihad i Guds vei er en forpliktelse for alle muslimer.

Den nære eller fjerne fienden

Osama bin Laden fokuserte sine angrep mot amerikanske mål.
.
Lisens: CC BY 2.0

En annen skillelinje i moderne salafi-jihadisme er geografisk i den grad at ulike grupper har ulike geografiske prioriteringer. Mens noen jihadistiske grupperinger prioriterer å kjempe i sine egne hjemland som for eksempel Egypt, så prioriterer andre grupperinger å slåss for det de ser på som en frigjøring av hele den muslimske verden. Med andre ord finnes det et skille mellom pan-islamistiske jihadister på den ene siden og lokale jihadister som ikke tar imot fremmedkrigere, og som kun kjemper for sitt etniske hjemland, på den andre siden.

Pan- og lokal jihadisme skilles også av fiendebilder. Lokalt orienterte jihadister har tradisjonelt arbeidet for å få i stand et væpnet opprør mot sine egne lokale styresmakter for å etablere et religiøst politisk system som styres etter Guds lover. Ett eksempel på dette er gruppa Egyptisk islamsk jihad som likviderte den egyptiske presidenten Anwar Sadat i 1981 i håp om at det ville skape en revolusjon i deres bilde.

Globalt orienterte jihadister ser fortsatt på lokale regimer som kollaboratører av vesten, men lokale regimer er ikke deres hovedmål. Istedenfor mener grupper som al-Qaida at en forutsetning for disse regimenes fortsatt overlevelse er støtte fra vestlige stater som for eksempel USA. Når USA har blitt bekjempet militært eller blitt tvunget til å trekke sin støtte, så vil lokale regimer i den muslimske verden falle som dominobrikker. En av de mest kjente globalt orienterte gruppene er al-Qaida.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Wagemakers, Joas (2011): A Quietist Jihadi: The Ideology and Influence of Abu Muhammad al-Maqdisi. Cambridge University Press.
  • Maher, Shiraz (2016): Salafi-Jihadism: The History of an Idea. Hurst Publishers.
  • Stenersen, Anne (2020): «Jihadism after the ‘Caliphate’: towards a new typology». British Journal of Middle Eastern Studies 47(5): 774-793.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg