Lusitania – britisk passasjerskip

RMS eller D/S Lusitania var et britisk passasjerskip som ble senket av en tysk ubåt utenfor kysten av Irland under første verdenskrig, 7. mai 1915.

Blant de 1198 omkomne var 123 amerikanske statsborgere, til tross for at USA var nøytralt. Hendelsen skapte en sterk tyskfiendtlig opinion i USA, men var ikke en utløsende årsak til at USA kom med i krigen.

Lusitania ble bygget i Clydebank i Skottland. Det var eid av britiske Cunard Line og la ut på sin første tur fra Liverpool til New York i september 1907. Med sine 31 550 bruttotonn var det verdens største skip inntil det noe større søsterskipet Mauretania ble satt i rute to måneder senere. Lusitania innehadde Atlanterhavets blå bånd fra oktober 1907 frem til Mauretania overtok rekorden i september 1909.

Lusitania og Mauretania var tungt subsidiert av den britiske stat med det formål at skipene skulle kunne rekvireres til britisk krigstjeneste ved behov. Som en følge av Titanic-ulykken i 1912, ble Lusitania utstyrt med nok livbåter til alle om bord.

Ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914 ble mye av den britiske transatlantiske passasjerfarten fortsatt opprettholdt. Mens Mauretania og flere av de andre største passasjerskipene etter kort tid ble lagt opp som følge av sviktende etterspørsel, fortsatte Lusitania i ruten mellom Liverpool og New York og var fra november 1914 det største skipet fortsatt i ordinær drift.

I februar 1915 erklærte Tyskland farvannet rundt de britiske øyer som en krigssone og at ethvert handelsskip, inkludert passasjerskip, kunne bli senket uten varsel. Erklæringen ble fulgt opp med notiser i amerikanske aviser der amerikanere ble advart mot å krysse Atlanterhavet på britiske skip. Likevel var det lite som tydet på at passasjerskip faktisk stod i fare for å bli senket. Ingen transatlantiske passasjerskip ble angrepet i perioden februar til april 1915. Lusitania ble også ansett som ekstra trygg fordi den holdt en forholdsvis høy fart under krigen på 21 knop – langt raskere enn noen ubåt.

Lusitanias skjebnesvangre tur, illustrert i New York Times 1919. Det nederste bildet viser gravplassen i Queenstown (i dag Cobh), Irland, der 193 av de omkomne ble stedt til hvile.

Library of Congress, Serial and Government Publications Division. Falt i det fri (Public domain)

1. mai 1915 la Lusitania ut fra New York til Liverpool med 1265 passasjerer og 694 besetningsmedlemmer om bord. De fleste passasjerene var briter, men passasjerlisten inkluderte også 189 amerikanske statsborgere. Som en forholdsregel ble livbåtene gjort klare, vinduer blendet og alle vanntette dører stengt idet skipet nærmet seg krigssonen.

Om morgenen 7. mai ble Lusitanias fart redusert på grunn av tåke. Det hadde klarnet, og farten var økt noe da Lusitania ble observert av den tyske ubåten U-20 klokken 13.20 samme ettermiddag, 11 nautiske mil sør for den irske sørkysten. I underkant av én time senere besluttet ubåtkapteinen å avfyre en torpedo som traff Lusitania like under broen. En ny udefinert stor eksplosjon fulgte fra inne i skipet like etter. Lusitania begynte raskt å synke og krenge slik at mange av livbåtene ikke kunne låres. Etter kun atten minutter forsvant skipet i dypet.

Forliset var synlig fra kysten, og en rekke militære og sivile båter kom raskt til åstedet. Totalt ble 764 passasjerer og besetningsmedlemmer reddet, mens 1198 mistet livet inkludert tre tyske blindpassasjerer. De overlevende inkluderte kapteinen og en deportert norsk kvinne som også var den eneste norske om bord.

Torpederingen av Lusitania bidro til en sterk tyskfiendtlig opinion i USA, spesielt som følge av det store tap av sivile liv inkludert mange amerikanere. Illustrasjonen stod på trykk i avisen New York Herald 29. mai 1915 og viser Uncle Sam (en populær personifikasjon av USA) presentere fakta for den tyske keiser Wilhelm II.

Avistegning i kjølvannet av torpederingen av Lusitania, mai 1915. av Rogers, W. A. (William Allen), 1854-1931/Library of Congress. LC-USZ62-105673

Blant de omkomne var 291 kvinner og 94 barn. Hendelsen medførte det høyeste antall sivile tap i manns minne på eller ved de britiske øyer som følge av en tilsiktet krigshandling. 123 amerikanske statsborgere omkom også, noe som skapte sterke reaksjoner i USA fordi landet var nøytralt, og senkningen dreide den amerikanske opinionen i favør av Storbritannia. Storbritannia brukte hendelsen i propagandaøyemed for alt den var verdt. Tyskland svarte med at Lusitania var et legitimt mål fordi det skal ha fraktet kontrabande for Storbritannia og var oppført som en hjelpekrysser.

Selv om britiske myndigheter først avviste at Lusitania hadde fraktet ammunisjon og annet krigsmateriell, ble det senere bekreftet fra britisk side at dette likevel var tilfellet. Flere har argumentert med at den andre eksplosjonen skyldtes ammunisjon som tok fyr, men dette er ikke fastslått. Hendelsen har vært gjenstand for en rekke konspirasjonsteorier.

Kun tre måneder senere, i august 1915, ble også det britiske passasjerskipet Arabic – i rute fra Liverpool til New York – torpedert av en annen tysk ubåt i samme område, med tap av ytterligere amerikanske liv. Som følge av begge disse hendelsene ble reaksjonen fra USAs president Woodrow Wilson så krass at Tyskland ble tvunget til å gå vekk fra uinnskrenket ubåtkrig. Ingen flere transatlantiske passasjerskip ble senket før Tyskland på ny erklærte uinnskrenket ubåtkrig halvannet år senere i februar 1917. USA svarte da med å erklære krig mot Tyskland to måneder senere.

Lusitania var den tredje skipskatastrofen på fire år som involverte et transatlantisk passasjerskip og med tap av over tusen menneskeliv, etter Titanic i 1912 og Empress of Ireland i 1914.

Vraket ble lokalisert på vel 90 meters dyp i 1935.

Tallene over omkomne og overlevende varierer noe. Tallene brukt her er hentet fra det som ble omtalt som en endelig oversikt og som ble utstedt av Cunard Line i mars 1916.

  • Robert D. Ballard og Spencer Dunmore: Exploring the Lusitania: Probing the mysteries of the sinking that changed history, 1995. Finn boken
  • Diane Preston: Wilful Murder, The Sinking of the Lusitania, 2002. Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.