Jyllandsslaget

Fra starten av krigen hadde den tyske marinen i all hovedsak holdt seg til en defensiv strategi. I den tyske ledelsen var man klar over at den britiske marineflåten var overlegen, og at man aldri kom til å bygge flere skip en Storbritannia. De tyske sjøstridskreftene måtte derfor konfrontere den britiske marinen gjennom mindre trefninger, minelegging, og gjennom bruk av ubåter. På den måten skulle man slite ned sin britiske motstander over tid. Allerede i 1912, før krigsutbruddet, hadde en ordre fra keiser Vilhelm II definert den tyske marines fremste oppgaver i krig som følger: skade fiendens blokadestyrker så langt det lot seg gjøre gjennom flere og gjentatt angrep både dag og natt, og kun ved en gunstig anledning begi seg inn i kamp med alle tilgjengelige styrker.

Utnevnelsen av admiral Reinhard Scheer som leder for den tyske havgående flåte (Hochseeflotte) i 1916 kom delvis til å utfordre den defensive tyske strategien. Scheer ønsket at flåten skulle innta en mer offensiv rolle, men innså også at den britiske flåten var overlegen i antall skip. Han måtte derfor basere seg på en strategi som bestod av å lure, lokke, fange og ødelegge mindre deler av den britiske marinen. For å lykkes med dette planla Scheer angrep mot britiske handelsfartøyer som seilte utenfor den norske sørlandskysten i mai 1916 i et håp om at dette ville tiltrekke seg deler av den havgående britiske marinen (The Grand Fleet). Dette var målet da to tyske flotiljer under ledelse av Scheer og Franz von Hipper seilte ut fra sine hjemmehavner 31. mai 1916.

Uvisst for Scheer var imidlertid hele den havgående britiske flåten allerede til sjøs. Dette skyltes at den britiske marinens signaletterretning allerede i 1914 hadde knekt tyskernes koder. Admiral John Jellicoe, sjef for den britiske flåten, visste derfor at den tyske flåten allerede var gått ut med formålet om å søke kamp.

Den første trefningen mellom de to flåtestyrkene fant sted tidlig om ettermiddagen 31.mai 1916, litt før halv fire. Til tross for at britene allerede visste om den tyske flåten, skapte det første møtet mellom de to flåtestyrkene delvis kaos på britisk side, da signalering mellom skip skapte flere misforståelser. Den tyske styrken seilte i tillegg i en retning som ga dem gunstigere lysforhold. Dette gjorde det enklere for dem å oppdage sine motstandere, mens situasjonen skapte tilsvarende problemer for den britiske flåten. Til tross for dette var det de to britiske lette krysserne Galatea og Phaeton som åpnet ildgivningen, men uten å treffe fienden. Derimot ble Galatea truffet av flere skudd fra den tyske lette krysseren Elbing.

Etter hvert ble også de tyngre slagkrysserskavdronene med i slaget, og nærmere halv fem om ettermiddagen hadde de kurs direkte mot hverandre. Den britiske skvadronen var under ledelse av admiral David Beatty om bord på Lion, mens den tyske styrken var ledet av admiral Franz von Hipper om bord på Lützow. De to styrkene seilte snart i parallelle kamplinjer og begynte en kraftig beskytning av hverandre. Etter nærmere en times kamp fikk tyskerne inn flere direkte treffere mot Indefatigable, og et av disse detonerte et ammunisjonslager som førte til en kjempeeksplosjon. Skipet sank raskt. Kun to av mer enn 1000 mann overlevde og ble reddet av en tysk ubåt.

De to styrkene fortsatte å hamre løs på hverandre, stadig med en fordel for tyskerne. Etter hvert ankom en ny britisk slagskipsskvadron, som var blitt forsinket, under ledelse av admiral Hugh Evan-Thomas om bord på slagkrysseren Barham. Den britiske forsterkningen forhindret imidlertid ikke at tyskerne klarte å senke nok et britisk skip, da Queen Mary også gikk under på grunn av et granattreff i ammunisjonslageret. En eksplosiv brann bredte seg raskt gjennom det store skipet, og kun 20 av 1200 besetningsmedlemmer overlevde. I løpet av kort tid hadde dermed britene mistet to store slagkryssere. Dette fikk admiral Beatty til å utbryte i frustrasjon – «There seems to be something wrong with our bloody ships today».

Nærmere to timer etter slagets start ble situasjonen enda vanskeligere for britene, da admiral Scheers hovedstyrke kom frem for å assistere Hipper. Kampene fortsatte å bølge frem og tilbake mellom de to styrkene utover ettermiddagen og kvelden. Britene lyktes nesten med å utmanøvrere sine tyske motstandere. Den tyske flåten kom under sterk beskytning når britene delvis lyktes med sin «kryss T»-manøver (crossing the T), en manøver som består av å stå vinkelrett på linjen til motstanderens skip, som dermed skjematisk representerer en «T» der linjen til de angrepne skip utgjør bokstavens kropp, og angriperen representerer den vannrette streken. Dette gir angriperne mulighet til å konsentrere sin ildkraft mot det ledende skipet i fiendens rekke, og deretter på det andre når det første er senket.

Manøvreringen kostet imidlertid britene slagskipet Invincible, med en besetning på mer enn 1000 mann, inkludert admiral Horace Hood. Samtidig var også flere tyske skip blitt sterkt skadet, inkludert admiral Hippers eget flaggskip Lützow som var nærmest skutt i senk. Selv om den tyske flåten hadde klart å senke flere større britiske skip, var den fremdeles underlegen i antall skip, og Scheer forsøkte nå å finne en vei som lot ham vende kursen sørover i et forsøk på å komme seg unna de hurtigere britiske skipene. Under kraftig ild fra britene klarte Scheer å løsrive flesteparten av de tyske skipene fra trefningen, og klarte ved hjelp av nattemørket å styre mot hjemmehavn.

Det var ingen tvil om at britene led de største tapene ved Jyllandslaget med blant annet tap av tre slagkryssere. Til sammen mistet britene 14 skip, mens 11 tyske skip gikk tapt. De menneskelige tapene var til sammen 9000 mann, et flertall av dem britiske. I ukene etter slaget ble mange døde sjøfolk fra Jyllandslaget funnet drivende i havet eller skylt i land langs kysten av både Danmark og Norge. Vel hjemme erklærte tyskerne å ha gått seirende ut av trefningen, og den ble feiret som «Skagerrak Tag», også i årene etter første verdenskrig. Dersom man ser på tapstallene for trefningen, kan det argumenteres for at tyskerne hadde grunn til å feire slaget som en seier. Den tyske marinen mistet langt færre sjøfolk og skip enn britene. På grunn av størrelse og tilgang til både mennesker og materiell kunne imidlertid de britiske tapene rask erstattes, i motsetning til de tyske tapene. I tillegg, og muligens avgjørende for krigen på havet, så klarte ikke Tyskland å forvandle den taktiske suksessen ved Jyllandslaget til en varig fordel, og den tyske Hochseeflotte forble i havn resten av krigen.

• første verdenskrig