Den arabiske verden
Den arabiske verden.

Panarabismen er forestillingen om at arabisktalende folk tilhører samme nasjon og har felles kultur. I sin største utstrekning innebærer dette at ideologien tilsier at området fra Marokko i vest til Irak i øst er én nasjon. I motsetning til panislamismen, som bygger på religionen islam, er panarabismen nasjonalt betont og en form for arabisk nasjonalisme.

Faktaboks

Etymologi

av pan-, «all-», «altomfattende»

Ulike ledere, stater og politiske strømninger innen den arabisktalende verden har tatt sikte på forskjellige grader av politisk samarbeid basert på denne forestillingen.

Panarabismen hadde sin storhetstid i årene etter andre verdenskrig, med Egypt som det ledende landet. Etter araberstatenes tap for Israel i seksdagerskrigen i 1967 har panarabismen fått mindre politisk betydning.

Historikk

Gaddafi og Nasser

Både den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser (til høyre) og Libyas leder Muammar al-Gaddafi så på seg selv som ledere for den panarabiske bevegelsen. Her er de sammen like etter den libyske revolusjonen i 1969.

Den arabiske liga, grunnlagt 1945, var det første organisasjonsmessige uttrykk for de panarabiske bestrebelsene. Panarabismen som kulturell og politisk retning har likevel røtter tilbake til siste del av det osmanske riket, og et framvoksende ønske om arabisk selvstyre. Dette ble ytterligere forsterket mellom første og andre verdenskrig, og under andre verdenskrig.

Baath-partiet er et annet institusjonelt uttrykk for panarabismen, dannet som ett parti for hele den arabiske verden i 1947, men senere splittet, hovedsakelig mellom et syrisk og et irakisk parti.

Parallelt med baathismen som ideologisk grunnlag for panarabisme vokste nasserismen fram i Egypt etter de unge offiserers maktovertakelse der 1952. Gamal Abdel Nasser fremmet sitt parti og sin mer nasjonalistiske politikk på bekostning av Baath-partiet og den genuine panarabismen. Baath-partiet ble derfor oppløst i perioden da Forente arabiske republikk, unionen mellom Egypt og Syria, eksisterte. Denne var et av de første og det mest vidtrekkende forsøkene på å omsette panarabistisk politikk i praksis, det vil si skape arabisk enhet på tvers av gamle statsgrenser. Slike forsøk har imidlertid strandet på indre motsetninger mellom statene – og lederne.

Det har vært avgjørende at panarabismens sentrale ledere har plassert sitt land som først blant likemenn. Det mest konkrete eksempelet på dette var Egypt under Nasser. Nassers tilnærming til panarabisme var at arabisk samarbeid skulle være under egyptisk ledelse. Det samme gjaldt Iraks leder Saddam Hussein, som også anla en nasjonalistisk politikk. Sistnevnte, samt Hafez al-Assad i Syria og Muammar al-Gaddafi i Libya, gjorde alle krav på lederskapet i den arabiske verden etter Nassers død, som ledere for den panarabisk bevegelse.

Panarabismen etter 1967

Panarabismen som bevegelse er svekket av nasjonale politiske hensyn, særlig i Egypt og Irak. Dette skyldes de enkelte landenes ulike tilnærminger til Israel. Bevegelsen ble gradvis svekket etter de arabiske statenes nederlag i Seksdagerskrigen mot Israel i 1967 og splittelsen av Baath-partiet i 1966. Deretter fulgte Egypts bilaterale fredsavtale med Israel i 1979. Egypterne brøt da ut av den arabiske blokk etter tidligere å ha fått andre arabiske stater med seg i kriger mot Israel.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg