Panarabiske bevegelse, (av pan-), betegnelse på ulike strømninger innen den arabiske verden som har tatt sikte på forskjellige grader av politisk samarbeid mellom alle arabisktalende folk – basert på forestillingen om én arabisk nasjon, med felles kultur. I motsetning til panislamismen, som bygger på religionen, er panarabismen nasjonalt betont og en form for arabisk nasjonalisme.

Arabiske liga, grunnlagt 1945, var det første organisasjonsmessige uttrykk for de panarabiske bestrebelsene. Men panarabismen som kulturell og politisk retning har røtter tilbake til siste del av det osmanske riket, og en framvoksende ønske om selvstyre. Dette ble ytterligere forsterket mellom første og andre verdenskrig, og under andre verdenskrig.

Baath-partiet er et annet intitusjonelt uttrykk for panarabismen, dannet som ett parti for hele den arabiske verden 1947, men senere splittet, vesentlig mellom et syrisk og et irakisk parti. Parallelt med baathismen som ideologisk grunnlag for panarabisme vokste nasserismen fram i Egypt etter de unge offiserers maktovertakelse der 1952. Gamal Abd al- Nasser fremmet sitt parti og sin mer nasjonalistiske politikk på bekostning av Baath-partiet og den genuine panarabismen. Baath-partiet ble derfor  oppløst i perioden da Forente arabiske republikk, unionen mellom Egypt og Syria, eksisterte. Denne var et av de første og det mest vidtrekkende forsøkene på å omsette panarabistisk politikk i praksis, det vil si skape arabisk enhet på tvers av gamle statsgrenser. Slike forsøk har imidlertid strandet på indre motsetninger mellom statene – og lederne. Et unntak er samlingen av flere småstater i Forente arabiske emirater, som imidlertid ikke er tuftet på en panarabisk ideologi.

Avgjørende har vært at panarabismen aldri har hatt noen sterk appell i Egypt, det viktigste av de arabisktalende land – som først ser på seg selv som egyptisk, dernest arabisk. Nassers tilnærming til panarabisme var derfor at arabisk samarbeid var under egyptisk ledelse; det samme gjaldt Iraks leder Saddam Hussein, som også anla en nasjonalistisk politikk. Sistnevnte, samt Hafez al-Assad i Syria og Muammar al-Gaddafi i Libya, gjorde begge krav på lederskapet i den arabiske verden etter Nassers død, og som ledere for den panarabisk bevegelse.

Panarabismen som bevegelse er svekket av nasjonale politiske hensyn, særlig i toneangivende land som Egypt og Irak, herunder ikke minst de enkelte staters forhold til Israel. Bevegelsen ble gradvis svekket etter de arabiske staters nederlag i krigen mot Israel 1967 (seksdagerskrigen) og splittelsen av Baath-partiet i 1966; deretter Egypts bilaterale fredsavtale med Israel 1979. Egypterne brøt da ut av den arabiske blokk, etter tidligere å ha fått andre arabiske stater med seg i kriger mot Israel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.