Sykes-Picot-avtalen

De europeiske stormaktenes politiske og økonomiske interesser i området senere kjent som Midtøsten var betydelige allerede før første verdenskrig. I løpet av krigen gjaldt dette særlig Frankrike og Storbritannia, men også Italia, Russland og Tyskland.

Under krigen søkte britene å inngå allianser med arabiske ledere, blant annet i Hijaz, mot Det osmanske riket, som hadde alliert seg med Tyskland. Frankrike og Storbritannia allierte seg med Russland i den såkalte trippelententen.

De imperialistiske stormaktene Frankrike og Storbritannia var rivaler også i Midtøsten. Som allierte i første verdenskrig, blant annet mot Det osmanske riket, så de en mulighet i å avklare sine motsetninger i regionen gjennom å fordele områder kontrollert av osmanerne mellom seg.

Frankrikes interesser var særlig knyttet til Levanten, for å sikre seg kontroll over kysten i det østlige Middelhavet. Landet ønsket derfor kontroll over Syria (som senere ble de morderne statene Syria og Libanon) ned til Mosul (i det senere Irak).

Storbritannias interesser lå dels lenger vest, i Egypt, også for å sikre kontrollen over Suezkanalen, og dels i sør, i Mesopotamia, blant annet for å sikre sjøveien til India. Storbritannia ønsket kontroll over et sammenhengende område fra Middelhavet til Persiabukta, inklusive den oljerike Mosul-provinsen.

Begge land ønsket kontroll over Mosul så vel som over Palestina.

De tre stormaktene i trippelententen førte hemmelige samtaler om hvordan et framtidig beseiret osmansk rike skulle fordeles. En foranledning for de britisk-franske forhandlingene var at Russland i 1915 informerte sine allierte om at landet ønsket å ta kontroll over Konstantinopel (Istanbul), og inviterte de andre til å gjøre krav på andre deler av Det osmanske riket til gjengjeld.

Forhandlingene ble først og fremst ført mellom Frankrike og Storbritannia, fra november 1915, med aksept fra Russland. De ble ledet av den britiske politikeren Mark Sykes (1879–1919) og den franske diplomaten François Georges-Picot (1870–1951). Gjennom de to forhandlernes innsats, og kompromissvilje hos de respektive regjeringer, kom partene til enighet. Avtalen de to framforhandlet bærer forhandlernes navn, og ble inngått mellom den britiske og franske regjering 16. mai 1916. Russland sluttet seg til avtalen.

Frankrike ble tildelt kontroll over størstedelen av Syria, med det senere Libanon, og områder i dagens Irak, derunder Mosul. Storbritannia fikk kontroll over det sørlige Mesopotamia, inklusive Bagdad, samt deler av Palestina, inklusive dagens Jordan, og havnebyene Haifa og Akko i dagens Israel.

Kjerneområdet av Palestina, med Jerusalem og dets hellige steder, skulle underlegges internasjonalt styre. Alexandretta skulle gjøres til en frihavn.

De to stormaktene la også til grunn at det skulle opprettes en selvstendig arabisk stat, eller en konføderasjon av arabiske stater, i deler av det osmanske området – der de to landene skulle ha hver sin interessesfære. Inndelingen ble visualisert med blå, røde og brune linjer på et kart, for å markere henholdsvis det fransk- (blått) og britisk- (rødt) kontrollerte området, samt Palestina som internasjonalt kontrollert (brunt). De blå og røde områdene var delt i soner, hvor stormaktene skulle utøve enten direkte eller indirekte styre.

Syces–Picot-avtalen ble holdt hemmelig, men gjort kjent for Russland, og deretter Italia i august 1916, etter at Italia hadde erklært krig mot Tyskland.

Russland skulle tilgodeses med kontroll over deler av dagens Tyrkia, derunder Konstantinopel og armenske områder (Erzurum, Trabzon, Van og Bitlis). Italias interesser ble imøtesett gjennom et tillegg (Saint-Jean-de-Maurienne-avtalen) fra april 1917. Der ble Italia lovet de sørlige og sørvestlige deler av Anatolia.

Før første verdenskrig tok slutt og avtalen kunne iverksettes, fant Den russiske revolusjonen sted, i 1917. Bolsjevikene trakk Russland fra samarbeidet, ga avkall på sine territorielle krav – og offentliggjorde avtalen, som de kritiserte, i 1918. Også USA uttalte seg kritisk til europeiske staters underleggelse av arabisk territorium.

På samme tid som Sykes–Picot-avtalen ble framforhandlet, forhandlet Storbritannia med Hussein Ibn Ali, herskeren over det arabiske Hijaz, i dagens Saudi-Arabia. Britene ønsket å få ham til å starte et arabisk opprør mot det osmanske styret. Til gjengjeld ble han lovet at det skulle opprettes et selvstendig arabisk kongedømme i store deler av de osmanske områdene. Samtidig – og stikk i strid med løftene til Hussein – ga britene, med Balfour-deklarasjonen fra 1917, løfter til den sionistiske bevegelsen om opprettelse av et jødisk nasjonalhjem i deler av det samme området (Palestina).

Sykes–Picot-avtalen ble aldri iverksatt. Men da de seirende stormaktene delte opp det osmanske riket under San Remo-konferansen i 1920 ble den i stor utstrekning lagt til grunn.

Frankrike og Storbritannia ble imidlertid ikke gitt direkte kontroll over de okkuperte osmanske områdene, men mandat til å styre dem. Dette ble tatt inn i fredsavtalen i 1920 (Sèvres-avtalen), og så formalisert av Folkeforbundet i 1922.

Politikken bak avtalen har hatt stor betydning for den senere utvikling i Midtøsten. De moderne statsdannelsen Irak, Libanon og Syria ble til som følge av tenkingen bak Sykes–Picot-avtalen. Opprettelsen av Israel – og deretter Jordan – ble til etter andre verdenskrig, men har også utspring i mandatområdene etter første verdenskrig. Dette er stater uten direkte referanse til regional historie, og grensene er flere ganger blitt politisk og militært utfordret. Det gjelder særlig mandatområdet Palestina, der etableringen av en jødisk stat i et arabisk område i 1948 førte til den stadig pågående Midtøsten-konflikten.

Den imperialistiske inndelingen av Midtøsten har også vært utfordret politisk av panarabismen, som på ideologisk grunnlag har søkt å forene de arabiske statene. Terrorgruppen Den islamske stat (IS) gikk på religiøst grunnlag til kamp for å etablere et nytt kalifat i Levanten, uavhengig av de grenser som ble skapt som følge av Sykes–Picot-avtalen. Organisasjonen leder, Abu Bakr al-Baghdadi, uttalte da kalifatet ble utropt i 2014, at det var den siste spiker i kista til denne avtalen.

• Balfour-deklarasjonen
• Midtøsten-konflikten
• Palestina

• Schneer, Jonathan (2010): The Balfour Declaration. Bloomsbury.
• Barr, James (2011): A Line in the Sand. Simon & Schuster.