Hamas, palestinsk politisk, og religiøs og sosial bevegelse, politisk parti med militær gren og sosiale tilbud, grunnlagt i 1987. Hamas er aktiv i de palestinske selvstyreområdene, med særlig forankring på Gazastripen, og med mer varierende oppslutning på Vestbredden.

Hamas er motstander av staten Israel, og har gjennom flere år stått bak væpnede angrep mot sivile og militære mål i landet. Disse har dels skjedd i form av terroraksjoner, mest ved rakettbeskytning av mål i Israel, avfyrt fra Gazastripen. Hamas er av flere land betraktet som en terrororganisasjon, og boikottes av flere vestlige stater såvel som av EU. Høsten 2014 fjernet EU, av prosedyremessige årsaker, Hamas fra sin liste over terrororganisasjoner. Norge, med sin særlige rolle i diplomatiet om Midtøsten fra Oslo-kanalens dager, har valgt å ha en viss kontakt med Hamas som aktør i konflikten i Palestina.

Hamas er forkortelse for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah, Den islamske motstandsbevegelse, på arabisk. Ordet betyr også 'begeistring'.

Hamas ble grunnlagt med utspring i Det muslimske brorskap og religiøse grupper innen den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1987. De sentrale grunnleggerne var Ahmad Yassin og Abdel Aziz al-Rantissi. Israel så i utgangspunktet positivt på at religiøse grupperinger vokste fram i de palestinske områdene, som en motvekt mot de sekulære og radikale politiske organisasjonene.

Etableringen av Hamas sammenfalt i tid med utbruddet av det første palestinske opprøret, den første intifada, i desember 1987. Hamas ble etter hvert en sentral aktør i dette opprøret, som ga organisasjonen kredibilitet som en militant motstander av den israelske okkupasjonen av palestinsk jord. Hamas styrket sin posisjon i befolkningen ved å bli forbudt av Israel i 1989.

Både gjennom sitt politiske charter fra 1988 og ved sine handlinger har Hamas framstått som en militant islamistisk bevegelse, og slik som et religiøst radikalt alternativ til andre palestinske aktører, framfor alt det største partiet innen PLO, al-Fatah. På 2000-tallet kom det til væpnet konflikt mellom de to på Gazastripen.

Hamas' militære gren, Izz al Din al-Qassam-brigadene, ble etablert i 1991. Parallelt med oppbyggingen av en militær organisasjon etablerte Hamas et omfattende nettverk med sosiale tilbud som bidro til bevegelsens oppslutning.

Allerede på slutten av 1980-tallet gjennomførte Hamas aksjoner mot israelske mål – med israelske gjengjeldelse som følge. Flere av organisasjonens lederne ble arrestert av Israel i 1989, blant dem lederen sheikh Ahmed Yassin. Israels deportasjon av over 400 islamister, de fleste fra Hamas, til Libanon i 1992 bidro til kontakten med libanesiske Hizbollah, som i likhet med Hamas både er et parti og en sosial bevegelsen – og fører en væpnet kamp. Derigjennom fikk Hamas  erfaringer fra Libanon og styrken kontakten med Iran. Hamas opprettet et politisk kontor med ansvar for internasjonale forbindelser i Amman, Jordan. Hamas har gjennom flere år fått politisk, økonomisk og militær støtte særlig fra Iran, Saudi-Arabia og Qatar, samt privatpersoner.

Før borgerkrigen i Syria, fra 2011, ble Hamas ledet fra Syrias hovedstad Damaskus. Bevegelsens øverste leder, Khaled Mishaal, har fra 2012 hatt tilhold i Qatar. Han overtok  etter Abdelaziz al-Rantissi, som i 2004 ble drept i et israelsk attentat.

Hamas bygger sin politikk på et charter vedtatt i 1988. Det står ved lag, men enkelte av prinsippene der fravikes i praksis gjennom en mer pragmatisk realpolitikk.

Hamas er motstander av sionismen og den israelske staten, som bevegelsen anser ikke har noen legitimitet. Den kjemper for en selvstendig palestinsk – islamsk – stat, og anser en militær løsning som eneste mulighet for å frigjøre Palestina. Gjennom charteret står organisasjonen prinsipielt på at staten Israel må opphøre å eksistere. Hamas-ledere har imidlertid, blant annet ved å gå inn i den palestinske samlingsregjeringen i 2014, akseptert den israelske statens eksistens innenfor grensene fra før Seksdagerskrigen i 1967. Dermed aksepteres også i praksis at en selvstendig palestinsk stat opprettes på det resterende territoriet som tilhørte mandatområdet Palestina for Palestina-krigen og etableringen av Israel i 1948, altså Gazastripen, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Dette innebærer den tostatsløsning som også ligger i Oslo-avtalen inngått i 1993, og som Hamas har avvist.

Bevegelsens tidlige popularitet ble satt i sammenheng med tiltagende misnøye med den al-Fatah-dominerte politiske ledelsen i selvstyreområdene, så vel som vanskelige – og til dels forverrede – sosiale kår for store deler av befolkningen.

Oppslutningen om Hamas økte gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet. Partiet boikottet presidentvalget i 2005, men vant valget til den palestinske nasjonalforsamlingen i 2006. Partiet fikk da 74 av i alt 132 mandater, og dannet deretter regjering under ledelse av Ismail Haniyeh. Denne ble langt på vei internasjonalt isolert som følge av sanksjoner.

Spenninger i det palestinske samfunnet førte til militære kamper mellom sikkerhetsstyrkene til Hamas og al-Fatah i 2007. Deretter har Hamas i praksis styrt Gazastripen, til en ny samlingsregjering ble opprettet i 2014. Hamas har betydelig oppslutning blant befolkningen på Gazastripen, men meningsmålinger forut for krigen med Israel i 2014 – Operasjon Protective Edge – viste synkende oppslutning.

Etter revolusjonen i Egypt i 2011, som var en del av den arabiske våren, fikk Hamas økt støtte fra den nye regjeringen utgått fra Det muslimske brorskap. Da denne, og president Mohamed Morsi, ble avsatt i 2013, la Egypt på ny press på Hamas.

For Israel representerer Hamas en militær trussel. Samtidig er det en fare forbundet ved et svekket Hamas, ved at mer ytterliggående, islamistiske grupper eventuelt styrker sin posisjon på bekostning av Hamas. Det er derfor et diskusjonsspørsmål om Israel er tjent med å ødelegge Hamas helt, i den grad dette er mulig, eller bare svekke bevegelsens militære evne.

Hamas' militære virksomhet – med angrep mot Israel iverksatt av dens militære gren, Izz al-Din al-Qassam-styrken – startet i 1992, og vedvarte gjennom 1990-tallet og inn i 2000-årene.

Etter at den jødiske aktivisten Baruch Goldstein utførte sin massakre i Hebron i 1994, gjennomførte Hamas sine første selvmordsaksjoner i Israel. Disse var en medvirkende årsak til at Israel oppførte sin såkalte sikkerhetsmur – også omtalt som separasjonsmuren – mot de palestinske områdene. Blant de første aksjonene var selvmordsangrepet mot en buss i Afula, hvor åtte israelere ble drepte. Et av de mest kjente var angrepet mot et hotell i Netanya i mars 2002, der 30 ble drept og over hundre såret.

Hamas var delaktig i opptrappingen av den politiske volden fra palestinsk side på 1990-tallet, gjennom den første og inn i den andre intifada i 2000, etter at fredsprosessen hadde gått i stå. Hamas var avventende til å ta del i den første intifada, som al-Fatah først tok en ledende rolle i, men overtok etter hvert føringen, og la dermed grunnlaget for den senere valgseieren over al-Fatah.

Israel besvarte den militære virksomheten til Hamas dels ved å isolere Gazastripen gjennom en blokade, dels ved å ta livet av deres ledere og arrestere aktivister, samt gjennom flere direkte militære operasjoner. Organisasjonens øverste leder, Sheikh Ahmad Yassin, ble drept i et israelsk attentat i 2004; deretter ble hans etterfølger Abdel Aziz al-Rantissi drept. Den senere lederen, Khaled Mishaal, ble forsøkt drept av israelske agenter i Amman i 1997, hvoretter Hamas i 1999 ble forbudt i Jordan.

Dette har ført til at den militære virksomheten til Hamas fra 2000-årene mest har bestått av rakettbeskytning fra Gazastripen mot Israel. Målene har vært i den sørlige del av landet, men også områder ved storbyene Tel Aviv og Jerusalem har blitt rammet.

For å bryte blokaden, som ble iverksatt både av Israel og Egypt, ble det opprettet et nettverk av tunneller; først inn i Egypt for å sikre ulike typer forsyninger, deretter inn i Israel med tanke på militære operasjoner. En slik tunnell førte i 2006 til at Hamas tok den israelske soldaten Gilad Shalit til fange, og holdt ham til han ble løslatt i en fangeutveksling. Deretter bygde Hamas ut sitt underjordiske anlegg for produksjon, oppbevaring, forflytting og utskyting av raketter mot Israel; et omfattende system som også strakte seg inn under den israelske grensen.

De viktigste militære midlene er raketter. I starten var disse hjemmelagede, de såkalte Qassem-raketter med liten rekkevidde (10 kilometer) og lav effekt. I 2007 ble Grad-raketter med en rekkevidde på 20 kilometer tatt i bruk, mens iransk-produserte Fajr–3 og Fajr–5, med henholdsvis 45 og 75 kilometers rekkevidde, ble introdusert under krigen i 2012.

Under krigen i 2014  tok Hamas også i bruk raketten Khaibar-1, som kan rekke 160 kilometer, så vel som styrte missiler for bruk mot de israelske panserstyrkene. Under krigen i 2014 uttalte Iran at landet ville trappe opp våpenstøtten til Hamas. Også den libanesiske Hizbollah-bevegelsen uttrykte sin støtte etter at forbindelsene mellom de to var blitt svekket som følge av borgerkrigen i Syria fra 2012.

Rakettbeskytningen mot sivile mål i Israel er bakgrunnen for flere israelske militære aksjoner mot Gazastripen, hvorav de største har vært Operation Warm Winter og Operation Cast Lead (2008);  Operation Pillar of Defence (2012); Operation Protective Edge (2014). .

Forut for disse militære operasjonene, som kom etter at Israel hadde trukket seg ut av Gazastripen i 2005, hadde det vært en rekke konfrontasjoner mellom Hamas og det israelske forsvaret, og Israel hadde blant annet deportert Hamas-aktivister til Libanon.

Hamas har også kjempet militært mot andre palestinske grupper, særlig al-Fatah i den såkalte krigen om Gaza i 2007. På 1990-tallet henrettet Hamas palestinske ledere for å ha samarbeidet med den israelske okkupasjonsmakten.

Hamas har invitert til en langvarig våpenhvile med Israel, med krav blant annet om israelsk tilbaketrekking fra alle okkuperte områder og etableringen av en palestinsk stat, samt – senere – opphevelse av blokade av Gazastripen. Hamas har også stilt krav om palestinske flyktningers rett til å vendte tilbake til Palestina. En våpenhvile mellom Hamas og Israel, framforhandlet av Egypt, var i kraft fra juni til desember 2008.

  • Tuastad, Dar H. (2014). Palestinske utfordringer. Cappelen Damm.
  • Schanzer, Jonathan (2008). Hamas vs. Fatah. Palgrave MacMillan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.