Hafez al-Assad, syrisk offiser og politiker og Syrias statssjef 1971-2000. al-Assad var den mest markante og innflytelsesrike politiker i det moderne Syria; en markant forkjemper for pan-arabisk enhet, og gjennom 1970- og 1980-årene den fremste talsmann for militær kamp mot Israel, før han i 1990-årene slo inn på en mer moderat linje - både innen- og utenrikspolitisk. al-Assad tilhørte den religiøse minoriteten alawitter, og bidro til å styrke dennes rolle i det syriske samfunnet, hvilket hadde betydning for det senere opprøret (2011-12) mot Baath-partiet, da ledet av hans sønn og etterfølger, Bashar al-Assad.

Hafez al-Assad ble født i landsbyen Kurdaha (Qardaha), nær Latakia i det vestlige Syria. Hans far deltok i en kampanje for fransk beskyttelse av alawittene, og tok etternavnet Assad (løve). Familien var ikke i stand til å bekoste en sivil akademisk utdanning, men Hafez fikk videregående utdanning i Latakia, og kom inn på militærakademiet i Homs 1952 og startet utdanning som flyver. al-Assad engasjerte seg i politikk allerede som student, både før og ved krigsskolen, sluttet seg til Baath-partiet 1946, og ble leder for den syriske studentunionen.

Han var utdannet jagerflypilot 1955, og løytnant i det syriske luftforsvaret. Under videreutdanning i Egypt samme år ble han ytterligere påvirket av Gamal Abd al-Nasser og hans panarabisme. Som skvadronleder ble han 1957 sendt til Sovjetunionen for opplæring på MiG-17 jagerfly. Som følge av unionsinngåelsen mellom Egypt og Syria (Den forente arabiske republikk, UAR) ble al-Assad overført til Egypt. Da unionen gikk i oppløsning ble al-Assad med i en krets yngre offiserer - alawitter og drusere - som ønsket å videreføre UAR: Militærkomiteen, som ved kuppet 1963 spilte en vesentlig rolle. Som følge av motstanden mot unionsoppløsningen ble al-Assad 1961 for en tid fjernet fra forsvaret, og gitt en stilling i samferdselsdepartementet.

Hafez al-Assad ble engasjert i maktkampen i Syria, og var involvert i det mislykkede militærkuppet 1962, hvorpå han ble arrestert. Han spilte en større rolle i kuppet 1963, og fikk ansvar for det syriske luftforsvaret, som han 1964 ble øverstkommenderende over, med generalmajors rang. Dermed fikk al-Assad en maktbase som han brukte til å styrke sin posisjon, blant annet ved å innsette lojale offiserer, mange av dem alawitter. Han bygde også opp en etterretningstjeneste han selv hadde kontroll over. al-Assad hadde også en sentral rolle i kuppet som 1966 fjernet den sivile Baath-ledelsen, og som ga rom for et mer radikalt regime. Etter kuppet ble al-Assad Syrias forsvarsminister, en stilling han hadde da landet ble angrepet av Israel 1967 (Seksdagerskrigen); en krig de arabiske statene tapte. Syria mistet da Golan, noe som påvirket al-Assad som offiser og senere statssjef. Parallelt med sin militære karrière inntok han flere sentrale stillinger i partiet, fra 1971 som generalsekretær.

Etter fortsatt maktkamp grep al-Assad makten i et nytt kupp i november 1970. Etter først å ha vært statsminister 1970-71, ble han i mars 1971 valgt til Syrias president i en folkeavstemning, for så å bli gjenvalgt (utpekt av partiet og bekreftet gjennom folkeavstemning, uten motkandidat) 1978, 1985, 1991 og 1998. I den neste arabisk-israelske krigen, Oktoberkrigen 1973, led Syria igjen nederlag, men al-Assad styrket likevel sin stilling hjemme og i araberverdenen for sin vilje til å slåss. Posisjonen ble ytterligere forsterket etter at Egypts president Anwar al-Sadat inngikk en separat fredsavtale med Israel 1979, en bilateral avtale al-Assad anså som et forræderi mot den arabiske sak.

På 1980-tallet ble intern opposisjon mot presidenten ledet av hans bror, Rifat al-Assad, som 1984 truet med militær konfrontasjon. Konflikten endte med at sistnevnte dro i eksil 1985. Presidenten viste også sin vilje til å slå ned motstand gjennom militære angrep mot Det muslimske brorskap på 1970- og 80-tallet, blant annet ved å angripe opprørere i Hama 1982 - med store sivile tap. Også en utstrakt bruk av hemmelige tjenester og overvåking av motstandere bidro til bildet av al-Assad som en sterk leder. Det samme gjorde hans evner som forhandler; Syria inngikk i 1980- og 90-årene i forhandlinger både om fred i Midtøsten og en fredsavtale med Israel, ofte med amerikanske ledere som mellommenn og med al-Assad som direkte deltaker. I de senere år av hans styretid ble det utviklet en utstrakt personlighetskult rundt al-Assad, som etter oppgjøret med sin bror forble en ubestridt leder, til sin død 2000.

Hafez al-Assad hadde som president stor innflytelse på både syrisk og arabisk politikk. Han anså seg selv som arvtager etter Egypts president Nasser i rollen som den arabiske verdens samlende leder, etter dennes død 1970 - samme år som al-Assad grep makten. Han oppnådde anerkjennelse, ikke minst i folkemassene, for sin lenge kompromissløse holdning til Israel og støtte for den palestinske saken. al-Assad blandet seg inn i palestinske anliggender ved å støtte radikale grupperinger som var i opposisjon til PLO-lederen Yasir Arafat. Dette viste han allerede 1970, da han som luftforsvarssjef nektet å støtte den syriske intervensjonen i Jordan, for sammen med PLO å styrte kongen. Selv overlevde han minst ett attentatforsøk, 1980.

I innenrikspolitikken førte al-Assad en politikk først og fremst egnet for å skape stabilitet - og for å beholde sin egen makt. Dette ble gjort ved politisk kontroll gjennom Baath-partiet og statlige institusjoner, framfor alt den politistat han var instrumental i å utvikle. Han førte også en sekulær politikk. Han sto dertil for, og gjennomførte, en mer moderat økonomisk politikk enn andre retninger i Baath-partiet, som han overvant. Selv var han kjent for en mer nøktern stil enn de fleste av sine kolleger i den arabiske verden.

al-Assad var primært opptatt av utenrikspolitikk, særlig Syrias rolle i regionen, og framfor alt forholdet til Israel generelt og spørsmålet om Golan spesielt. Han støttet sin egyptiske kollega Anwar al-Sadat i angrepet på Israel 1973, men mistrodde hans intensjoner, og ble den hardeste kritiker av Sadats reise til Jerusalem 1977 og den påfølgende Camp David-avtalen. al-Assad søkte ennå konfrontasjon med Israel. Rivaliseringen med Iraks president Saddam Hussein om lederposisjonen i den arabiske verden medførte at al-Assad valgte Irans side i den irakisk-iranske krigen (den første Golfkrigen), 1980-88, og senere støttet seg på Iran. al-Assad var opptatt av den historiske koloniale delingen av Midtøsten etter første verdenskrig, og av historiske årsaker var forholdet til Libanon en hovedsak, der Syria var en aktør i lokale konflikter, så vel som i stridigheter innen den palestinske bevegelsen der. Under den kalde krigen allierte han Syria med Sovjetunionen, til denne gikk i oppløsning. Med Golfkrigen 1990-91 fikk al-Assad en mulighet til å forbedre forholdet til Vesten, og han stilte styrker til den USA-ledede koalisjonen som 1991 invaderte Irak og frigjorde Kuwait. President al-Assad søkte å forbedre forholdet til EU, og gikk inn i den internasjonale fredsprosessen for Midtøsten - og i bilaterale, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. Han fikk renommé som en maktpolitiker og slu forhandler, med taktisk og strategisk kløkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.