Hafez al-Assad, syrisk offiser og politiker og Syrias statssjef 1971-2000. al-Assad var den mest markante og innflytelsesrike politiker i det moderne Syria; en markant forkjemper for pan-arabisk enhet, og gjennom 1970- og 1980-årene den fremste talsmann for militær kamp mot Israel, før han i 1990-årene slo inn på en mer moderat linje - både innen- og utenrikspolitisk. al-Assad tilhørte den religiøse minoriteten alawitter, og bidro til å styrke dennes rolle i det syriske samfunnet, hvilket hadde betydning for det senere opprøret (2011-12) mot Baath-partiet, da ledet av hans sønn og etterfølger, Bashar al-Assad.

Hafez al-Assad ble født i landsbyen Kurdaha (Qardaha), nær Latakia i det vestlige Syria. Hans far deltok i en kampanje for fransk beskyttelse av alawittene, og tok etternavnet Assad (løve). Familien var ikke i stand til å bekoste en sivil akademisk utdanning, men Hafez fikk videregående utdanning i Latakia, og kom inn på militærakademiet i Homs 1952 og startet utdanning som flyver. al-Assad engasjerte seg i politikk allerede som student, både før og ved krigsskolen, sluttet seg til Baath-partiet 1946, og ble leder for den syriske studentunionen.

Han var utdannet jagerflypilot 1955, og løytnant i det syriske luftforsvaret. Under videreutdanning i Egypt samme år ble han ytterligere påvirket av Gamal Abd al-Nasser og hans panarabisme. Som skvadronleder ble han 1957 sendt til Sovjetunionen for opplæring på MiG-17 jagerfly. Som følge av unionsinngåelsen mellom Egypt og Syria (Den forente arabiske republikk, UAR) ble al-Assad overført til Egypt. Da unionen gikk i oppløsning ble al-Assad med i en krets yngre offiserer - alawitter og drusere - som ønsket å videreføre UAR: Militærkomiteen, som ved kuppet 1963 spilte en vesentlig rolle. Som følge av motstanden mot unionsoppløsningen ble al-Assad 1961 for en tid fjernet fra forsvaret, og gitt en stilling i samferdselsdepartementet.

Hafez al-Assad ble engasjert i maktkampen i Syria, og var involvert i det mislykkede militærkuppet 1962, hvorpå han ble arrestert. Han spilte en større rolle i kuppet 1963, og fikk ansvar for det syriske luftforsvaret, som han 1964 ble øverstkommenderende over, med generalmajors rang. Dermed fikk al-Assad en maktbase som han brukte til å styrke sin posisjon, blant annet ved å innsette lojale offiserer, mange av dem alawitter. Han bygde også opp en etterretningstjeneste han selv hadde kontroll over. al-Assad hadde også en sentral rolle i kuppet som 1966 fjernet den sivile Baath-ledelsen, og som ga rom for et mer radikalt regime. Etter kuppet ble al-Assad Syrias forsvarsminister, en stilling han hadde da landet ble angrepet av Israel 1967 (Seksdagerskrigen); en krig de arabiske statene tapte. Syria mistet da Golan, noe som påvirket al-Assad som offiser og senere statssjef. Parallelt med sin militære karrière inntok han flere sentrale stillinger i partiet, fra 1971 som generalsekretær.

Etter fortsatt maktkamp grep al-Assad makten i et nytt kupp i november 1970. Etter først å ha vært statsminister 1970-71, ble han i mars 1971 valgt til Syrias president i en folkeavstemning, for så å bli gjenvalgt (utpekt av partiet og bekreftet gjennom folkeavstemning, uten motkandidat) 1978, 1985, 1991 og 1998. I den neste arabisk-israelske krigen, Oktoberkrigen 1973, led Syria igjen nederlag, men al-Assad styrket likevel sin stilling hjemme og i araberverdenen for sin vilje til å slåss. Posisjonen ble ytterligere forsterket etter at Egypts president Anwar al-Sadat inngikk en separat fredsavtale med Israel 1979, en bilateral avtale al-Assad anså som et forræderi mot den arabiske sak.

På 1980-tallet ble intern opposisjon mot presidenten ledet av hans bror, Rifat al-Assad, som 1984 truet med militær konfrontasjon. Konflikten endte med at sistnevnte dro i eksil 1985. Presidenten viste også sin vilje til å slå ned motstand gjennom militære angrep mot Det muslimske brorskap på 1970- og 80-tallet, blant annet ved å angripe opprørere i Hama 1982 - med store sivile tap. Også en utstrakt bruk av hemmelige tjenester og overvåking av motstandere bidro til bildet av al-Assad som en sterk leder. Det samme gjorde hans evner som forhandler; Syria inngikk i 1980- og 90-årene i forhandlinger både om fred i Midtøsten og en fredsavtale med Israel, ofte med amerikanske ledere som mellommenn og med al-Assad som direkte deltaker. I de senere år av hans styretid ble det utviklet en utstrakt personlighetskult rundt al-Assad, som etter oppgjøret med sin bror forble en ubestridt leder, til sin død 2000.

Hafez al-Assad hadde som president stor innflytelse på både syrisk og arabisk politikk. Han anså seg selv som arvtager etter Egypts president Nasser i rollen som den arabiske verdens samlende leder, etter dennes død 1970 - samme år som al-Assad grep makten. Han oppnådde anerkjennelse, ikke minst i folkemassene, for sin lenge kompromissløse holdning til Israel og støtte for den palestinske saken. al-Assad blandet seg inn i palestinske anliggender ved å støtte radikale grupperinger som var i opposisjon til PLO-lederen Yasir Arafat. Dette viste han allerede 1970, da han som luftforsvarssjef nektet å støtte den syriske intervensjonen i Jordan, for sammen med PLO å styrte kongen. Selv overlevde han minst ett attentatforsøk, 1980.

I innenrikspolitikken førte al-Assad en politikk først og fremst egnet for å skape stabilitet - og for å beholde sin egen makt. Dette ble gjort ved politisk kontroll gjennom Baath-partiet og statlige institusjoner, framfor alt den politistat han var instrumental i å utvikle. Han førte også en sekulær politikk. Han sto dertil for, og gjennomførte, en mer moderat økonomisk politikk enn andre retninger i Baath-partiet, som han overvant. Selv var han kjent for en mer nøktern stil enn de fleste av sine kolleger i den arabiske verden.

al-Assad var primært opptatt av utenrikspolitikk, særlig Syrias rolle i regionen, og framfor alt forholdet til Israel generelt og spørsmålet om Golan spesielt. Han støttet sin egyptiske kollega Anwar al-Sadat i angrepet på Israel 1973, men mistrodde hans intensjoner, og ble den hardeste kritiker av Sadats reise til Jerusalem 1977 og den påfølgende Camp David-avtalen. al-Assad søkte ennå konfrontasjon med Israel. Rivaliseringen med Iraks president Saddam Hussein om lederposisjonen i den arabiske verden medførte at al-Assad valgte Irans side i den irakisk-iranske krigen (den første Golfkrigen), 1980-88, og senere støttet seg på Iran. al-Assad var opptatt av den historiske koloniale delingen av Midtøsten etter første verdenskrig, og av historiske årsaker var forholdet til Libanon en hovedsak, der Syria var en aktør i lokale konflikter, så vel som i stridigheter innen den palestinske bevegelsen der. Under den kalde krigen allierte han Syria med Sovjetunionen, til denne gikk i oppløsning. Med Golfkrigen 1990-91 fikk al-Assad en mulighet til å forbedre forholdet til Vesten, og han stilte styrker til den USA-ledede koalisjonen som 1991 invaderte Irak og frigjorde Kuwait. President al-Assad søkte å forbedre forholdet til EU, og gikk inn i den internasjonale fredsprosessen for Midtøsten - og i bilaterale, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. Han fikk renommé som en maktpolitiker og slu forhandler, med taktisk og strategisk kløkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.