Abu Bakr al-Siddiq, den første av “de fire rettledede kalifer” i sunniislam (r.632-634). Ifølge tradisjonen ble Abu Bakr valgt som kalif umiddelbart etter profetens død i 632. Velgerne, som alle var menn fra profetens innerste krets, hevdet at religiøst og politisk lederskap ikke var knyttet til profetens familie, men forbeholdt hans nærmeste medarbeidere fra Qureish-stammen.

Abu Bakr første oppgave ble å slå ned opprør flere steder på Den arabiske halvøy. Beduinstammene, som hadde sverget troskap til profeten, aksepterte ikke den nye herskeren i Medina. Blant beduinene fantes dessuten ledere som selv hevdet å være profeter. Disse stammene unnlot å betale zakat, det rituelle bidraget, en av islams fem søyler. Kildene omtaler opprøret som ridda, apostasi eller frafall (fra islam), og det ble nedkjempet i løpet av ett år under det som senere ble kalt ridda-krigene. Etter dette lå forholdene til rette for nye erobringer, og de første militære seirene i Irak innledet den store arabiske ekspansjonen (futuhat).

Abu Bakrs offisielle tittel var “stedfortreder eller etterfølger av Guds profet” (khalifat rasul allah), og han fikk tilnavnet “den sannferdige”, al-Siddiq. Tidlige arabiske historikere forteller at han opprinnelig var en velstående kjøpmann som etter omvendelsen til islam ga bort mesteparten av sin formue til beste for islamske saker. Han skal ha vært blant de aller første som ble muslim, og han fulgte profeten på hans utvandring (hijra) fra Mekka til Medina i 622 - året som senere ble utgangspunkt for islamsk tidsregning.

Abu Bakr var profetens svigerfar og datteren Aisha ble profetens favoritthustru. I 634 ble Abu Bakr syk og døde, på dødsleiet pekte han selv ut sin etterfølger, Umar ibn al-Khattab

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.