abbasidene

Abbasidene var en islamsk herskerfamilie som var etterkommere av profeten Muhammeds eldste onkel Abbas (566–652). De etablerte det tredje islamske kalifatet i 750, da de tok makten fra ummayadene. De flyttet først det islamske rikets hovedstad fra Damaskus til Kufa, i dagens Irak. I 762 grunnla de Bagdad, som ble hovedstaden i riket. Riket ble dermed mer østlig orientert. Under abbasidenes storhetstid var Bagdad et sentrum for vitenskap og perioden beskrives som islams gullalder. Abbasidekalifatet varte i over fem hundre år, fra 750 og fram til 1258. Den mest berømte abbasidekalifen var Harun al-Rashid, kjent fra Tusen og én natt.

Selv om dette ble regnet som en gullalder krympet kalifatet ettersom andre dynastier brøt ut med territoriell kontroll over store deler av det tidligere abbasidekalifatet. Allerede i 756 tapte de de spanske områdene, andalucia, til ummayadene, og fatamidene tok over store deler av Nord-Afrika på 900-tallet.

Det store abbasidekalifatet tok slutt da mongolen Hulagu i 1258 tilintetgjorde kalifatet i Bagdad. Abbasidene flyktet deretter til Egypt, med Kairo som hovedsete. Herfra fortsatte de å holde på kalifverdigheten, inntil landet ble erobret av de osmanske tyrkerne under Selim 1. Han førte den siste kalif av abbasidenes ætt som fange til Konstantinopel. Selim 1 overtok deretter selv kalifverdigheten 1517.