abbasidene

Abbasidene var en islamsk herskerfamilie som var etterkommere av profeten Muhammeds eldste onkel Abbas (566–652). De etablerte det tredje islamske kalifatet i 750, da de tok makten fra ummayadene. De flyttet først det islamske rikets hovedstad fra Damaskus til Kufa, i dagens Irak. I 762 grunnla de Bagdad, som ble hovedstaden i riket. Riket ble dermed mer østlig orientert. Under abbasidenes storhetstid var Bagdad et sentrum for vitenskap og perioden beskrives som islams gullalder. Abbasidekalifatet varte i over fem hundre år, fra 750 og fram til 1258. Den mest berømte abbasidekalifen var Harun al-Rashid, kjent fra Tusen og én natt.

Faktaboks

uttale:
abbasˈidene

Selv om dette ble regnet som en gullalder krympet kalifatet ettersom andre dynastier brøt ut med territoriell kontroll over store deler av det tidligere abbasidekalifatet. Allerede i 756 tapte de de spanske områdene, andalucia, til ummayadene, og fatamidene tok over store deler av Nord-Afrika på 900-tallet.

Det store abbasidekalifatet tok slutt da mongolen Hulagu i 1258 tilintetgjorde kalifatet i Bagdad. Abbasidene flyktet deretter til Egypt, med Kairo som hovedsete. Herfra fortsatte de å holde på kalifverdigheten, inntil landet ble erobret av de osmanske tyrkerne under Selim 1. Han førte den siste kalif av abbasidenes ætt som fange til Konstantinopel. Selim 1 overtok deretter selv kalifverdigheten 1517.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg