Innrissede hieroglyfer.

Corel. Begrenset gjenbruk

Hieroglyfer (av gresk hierós - 'hellig' og glýpho - 'risse inn'), billedskrifttegn brukt i Det gamle Egypt. Hieroglyfene ble brukt til å skrive egyptisk (gammelegyptisk) språk i over 3000 år.

De gamle egypterne mente selv at den hieroglyfiske skriften var skapt av gudene. Hieroglyf er en oversettelse til gresk av det gammelegyptiske medu-netjer - 'gudenes ord'.

De første hieroglyfene kan spores tilbake til sen pre-dynastisk tid, ca. 3200-tallet fvt. I starten ble hieroglyfene brukt til svært enkle og korte inskripsjoner på paletter, segl eller steler, gjerne bestående av navnet på en konge.

Med framveksten og konsolideringen av statsmakten, vokste også behovet for et skriftspråk. Bruken av hieroglyfer økte dermed mot slutten av tidlig dynastisk tid (ca. 2900-2545 fvt.).

Fra det gamle riket (ca. 2543-2120 fvt.) skrev egypterne språket sitt både med hieroglyfer og såkalt hieratisk skrift, som bestod av forenklede, kursiverte hieroglyfer. Disse to skrifttypene ble brukt samtidig. Hieroglyfene ble først og fremst brukt på monumenter, mens hieratisk skrift ble brukt til mer dagligdagse formål.

I tiden ca. 600 fvt.–ca. 400 evt. ble det i tillegg brukt en forenklet form av hieratisk skrift, såkalt demotisk skrift.

De siste hieroglyfene vi kjenner ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt og dateres til 394 evt. Etter dette ble den hieroglyfiske skriften glemt.

Hvert enkelte hieroglyfisk tegn kaltes tit på egyptisk - 'tegn, bilde, form'.

Hieroglyfene kan klassifiseres i tegn som gir mening, og tegn som representerer språklyder. Skriften inneholder dermed:

  1. Billedtegn eller piktogrammer hvor hvert bilde betegnet en ting
  2. Lydtegn eller fonogrammer som uttrykte én, to, tre eller flere konsonanter, og som ble brukt som bokstaver for å stave ord eller deler av ord.
  3. Determinativer eller tegn som uttrykker begreper. Determinativene ble føyd til på slutten av ordene og hjalp til å skille ordene fra hverandre samt understreke hva et ord betydde.

Hieroglyfene fremstilte vesener og ting som omgav de gamle egypterne i deres hverdag: mennesker, dyr, planter, redskaper og andre gjenstander.

Den hieroglyfiske skriften bestod opprinnelig av 764 tegn. I senere perioder ble det utviklet opptil 6000 tegn. Men ikke alle tegnene var i bruk samtidig i de ulike historiske periodene.

Hieroglyfer ble malt eller risset inn på vegger, papyrus, statuer og diverse monumenter. Inskripsjonene ble skrevet horisontalt eller vertikalt. De leses fra høyre til venstre eller omvendt. Det er tegnene som fremstiller dyr, fugler eller mennesker som viser leseretningen, da man skal lese slik at man ikke nærmer seg disse bakfra.

Estetiske betraktninger spilte en betydelig rolle i den interne utformingen av inskripsjonene. Tegnene ble derfor gruppert i usynlige firkanter som sikret et harmonisk resultat.

Det var franskmannen Jean-François Champollion som i 1822 fant nøkkelen til tydningen av hieroglyfene da han dechiffrerte Rosetta-steinen. Rosetta-steinen består av en trespråklig tekst, hvor den ene versjonen av teksten er skrevet på gresk, mens en annen versjon er skrevet på egyptisk med hieroglyfer.

Champollion oppdaget at kongelige navn ble skrevet i en oval kartusj i den hieroglyfiske teksten. Ved å sammenligne med den greske teksten, klarte han å lese de kongelige navnene Ptolemaios og Kleopatra. Champollion forstod på denne måten bruken av fonogrammer i den hieroglyfiske skriften.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.