jihad

Det er flere referanser til jihad i Koranen. Ofte handler disse referansene ikke om krigføring, men om å streve for Gud og hans bud. Arabiske ord formet fra roten j-h-d, som betegner innsats, forekommer 41 ganger i Koranen, inkludert to forekomster av ordet jihad. I alle disse tilfellene oppfordrer Koran til hengivenhet til Gud, dydig oppførsel og selvoppofrelse.

Kamp og krigføring er fortsatt et viktig tema i Koranen. Likevel, når krig og kamp nevnes, brukes et annet vokabular enn jihad. Ofte stammer ordene om kamp og krigføring fra de arabiske røttene q-t-l (som omhandler det å kjempe, å drepe) eller h-r-b (som omhandler det å krige). Disse passasjene fra Koranen formaner å gripe til våpen, bud om å krige eller å la være, muslimenes militære plikter, utdeling av krigsbytte og behandling av krigsfanger.

Islamsk religiøst lærde har forsøkt å forstå og forklare betydninger og uklarheter i Koranen ved å koble visse vers til spesifikke hendelser i profeten Muhammads liv. Mens Koranen proklamerer et evig budskap for menneskeheten, reflekterer boken også utviklinger i Profetens liv. Da Muhammad begynte å forkynne islams budskap i Mekka, møtte han og hans følgesvenner motstand og også fysisk angrep. Først tillater Gud de troende muslimene til å kjempe i selvforsvar, men de får ikke sette i gang militære konflikter.

Etter Muhammads utvikling fra ren forkynner til også politisk leder og krigsherre etter utvandringen til Medina, blir tonen mer aggressiv; de troende blir beordret til å drepe avgudsdyrkere hvis de ikke underkaster seg islam. Slik gjenspeiler Koranen og dens budskap om jihad, krig og kamp de omskiftningene Muhammad og hans følgesvenner opplevde.

Hadith, fortellingene om profeten Muhammads ord og handlinger, er nært knyttet til Koranen, og jihad er et sentralt tema. Et sentralt tema for jihad i hadith er utbredelsen av den islamske troen til resten av verden gjennom sverdet. Samtidig legger hadith grunnlag for senere islamske juridiske krigsdoktriner med en diskusjon av rettferdig krig, hvilke ledere som rettmessig kan erklære jihad, samt martyrdom og Guds belønninger til de som gjennomfører jihad.

Etter Muhammads død i 632 forlot de beduinske arabiske troppene Den arabiske halvøy i stort antall for første gang i historien med flere militære kampanjer mot bysantinerne og sasanidene. Fra 732 kontrollerte de arabiske styrkene et imperium som strakte seg fra det nordlige Spania til det nordlige India og grensene til Kina.

Etableringen av et islamsk imperium skapte nye spørsmål. Ett spørsmål handlet om det islamske imperiet og omverden, og islamske jurister begynte å presentere en todeling av verden, islams land og krigens land, som var i permanent konflikt. Ettersom Gud er den eneste legitime hersker og den eneste legitime styreformen var islam, hadde ikke de ulike herskerne og statene i krigens land noen form for legitimitet, og deres styre var en form for tyranni.

Jihad utviklet med andre ord en territoriell karakter med framveksten av de islamske dynastiene omayyadene og abbasidene. Denne formen for jihad-doktrine krevde krigføring for å forsvare land under islamsk kontroll og oppmuntret til erobring av nye landområder. De muslimske statene eksisterte imidlertid i lange perioder i fredelig sameksistens med sine ikke-muslimske naboer.

De tidligste juridiske verkene som diskuterer jihad og regler for krig, ble produsert av islamske skriftlærde på 700-tallet. Yaqub ibn Ibrahim al-Ansari (Abu Yusuf ) skrev en samling om jihad og jizya (skatt ilagt ikke-muslimer), mens Abd al-Rahman al-Awza’i argumenterte for at frafalne fra islam ikke skulle henrettes med mindre de konspirerte mot staten. En annen er Muhammad ibn al-Hassan al-Shaybani som skrev Krigslovens bok (kitab al-siyar) på slutten av 700-tallet hvor han diskuterte islams land og krigens land. Al-Shaybani argumenterte for at krigens land, under visse forutsetninger, var et mål for erobring og spredning av islam.

Al-Shaybani diskuterte også reglene for rettferdig krig: Må man gi befolkningen i krigens land sjansen til å underkaste seg islam for å unngå krig? Skal man drepe krigsfanger, eller skal de fraktes til islams land? Kan muslimske tropper benytte seg av taktikker som innebærer drap av kvinner og barn?

Irakiske skriftlærde i de tidlige islamske imperiene kodifiserte også hvem som måtte slutte seg til jihad. Dette ble løst med doktrinen om «kollektiv forpliktelse» (fard ala al-kifaya) som erklærte at forpliktelsen var oppfylt hvis et tilstrekkelig antall muslimske frivillige ble med i krig. Med andre ord måtte ikke samtlige muslimer delta i jihad. Hvis islamsk territorium var under angrep, ble jihad derimot en «individuell forpliktelse» (jihad ala al-ayn). Dette gjaldt særlig for alle de som levde i grensedistriktet under angrep. Særlig al-Shafi‘i hadde en nøkkelrolle i diskusjonen av dette spørsmålet og skal ha vært den første som definerte «kollektiv forpliktelse».

Med andre ord var kodifiseringen av jihad ikke utelukkende fokusert på spredningen av islam. Den tidlige juridiske diskusjonen av jihad handlet i større grad om praktiske spørsmål som å sikre at det muslimske imperiets tropper ikke begikk krigsforbrytelser etter datidens standarder. Som sådan ble kodifiseringen av jihad i stor grad overbygningen til de første islamske imperiene ved å legge retningslinjer til grunn for krigføring samt å legitimere imperiets ekspansjonisme.

Den tidlige kodifiseringen av jihad handlet om å bevare og ekspandere de tidlige islamske imperiene samt utvikle regler for krig. Over tid ble imperiemodellen til abbasidene svekket, først av framveksten av mindre muslimske herskere som svekket sentralmakten, og senere også korstogene og de mongolske invasjonene som krevde svar på nye militære og politiske utfordringer.

Et av de viktigste verkene om jihad ble produsert på denne tiden, Boken om jihad (kitab al-jihad), skrevet av Ali ibn Tahir al-Sulami fra nåtidens Syria. Mens al-Sulami knytter korstogenes framvekst til en generell religiøs svekkelse hos muslimene som kun kan reverseres gjennom spirituell gjenoppvåkning, er problemet han diskuterer politisk: et islamsk lederskap som er splittet, og som ikke erklærer jihad for å forsvare islamsk territorium.

Al-Sulamis respons var å tilpasse doktrinen om individuell forpliktelse til også å inkludere muslimske herskere som ikke var direkte berørt av korstogene. Mens den tidlige kodifiseringen av jihad utformet reglene og forholdene for rettmessig krig under islamsk herredømme, begynte skriftlærde med andre ord gradvis å diskutere hva som var riktig når dette herredømmet var truet eller overvunnet av fremmede makter.

Mongolens erobring av Baghdad og videre invasjon av Levanten spilte også en viktig rolle for utviklingen av jihad. Mens Taqi al-Din Ahmad Ibn Taymiyya erklærte at en måtte tolerere muslimske ledere til tross for et dårlig styre, måtte styresettet bekjempes hvis det hindret praktiseringen av islam. Som sådan anerkjente han aldri de mongolske herskerne som på slutten av 1200-tallet konverterte til islam. For Ibn Taymiyya var mongolene fortsatt hedensk som fulgte ikke-islamske skikker, og det var derfor en plikt å gå til krig mot dem.

Ibn Taymiyya beskrev og kodifiserte jihad i stor grad som en praksis som innebar en undertrykkelse av kjettere (og særlig sjiaene), en begrensning av uortodokse skikker som gravbesøk og å holde ikke-muslimer på plass. Mens Ibn Taymiyyas forståelse av jihad var sterkt formet av den mongolske invasjonen og dens politiske ettervirkninger, har hans skrifter om ikke-muslimske herskere vært en viktig inspirasjonskilde for jihadister i moderne tid.

Det er flere tenkere som har hatt stor betydning for den teoretiske utviklingen av jihad. Disse har i stor grad vært påvirket av Det osmanske rikets fall og dens oppdeling i mindre arabiske stater, vestlig kolonialisme og det de oppfatter som en svekkelse av religiøs bevissthet i muslimske samfunn generelt.

Abul A‘la Mawdudi var en av dem som ble sterkt påvirket av Mughal-rikets oppløsning med en følelse av at muslimene først hadde blitt isolert under britisk kolonialisme og så som underklasse under Indias hindu-majoritet. Mawdudi brukte liten tid på å utvikle jihad som en teori om rettferdig krig slik islamske skriftlærde før ham gjorde. I stedet definerte han jihad som en gradvis sosial og politisk prosess med mål om politisk makt og etableringen av et islamsk styresett, og hans ideer om en islamsk stat og grunnlov som et imperativ for troende muslimer har hatt stor påvirkning, særlig i Pakistan, ved å danne en teologisk grunnmur for islamsk politisk påvirkning.

Med den egyptiske intellektuelle Sayyid Qutb tok konseptualiseringen av jihad en ny retning. Ifølge Qutb hadde det ekte islamske samfunnet som eksisterte på profeten Muhammads tid, forsvunnet. Istedenfor å etablere Guds styre var det nå mennesket som hadde kontroll.

Med referanser til Ibn Taymiyya slo Qutb fast at troende muslimer måtte avvise vantro herskere, om det var mongolene på 1300-tallet eller den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser på midten av 1900-tallet. Samfunn som aksepterte slike herskere, var i en tilstand av ignoranse (jahiliyya), det koranske begrepet som blir brukt om før-islamske Arabia.

Trofaste muslimer levde dermed ifølge Qutb i kontinuerlig motstandskamp. Jihad i bred forstand innebar for ham å bringe seg selv og resten av verden i konformitet med Guds bud, og kampen burde konsentrere seg om å bygge små samfunn av rettroende muslimer. Dette ville utgjøre frøet som ville vokse til en muslimsk bevegelse i stand til å endre verden.

Vold kunne sannsynligvis spille en rolle i denne endringen, men Qutb var en intellektuell som først og fremst fokuserte på rettroenhet. Som han poengterte, tyranner kunne styrtes, men dette ville være til liten nytte om ingen kunne skape en ekte islamsk orden i deres sted.

Qutb var en svært viktig overgangsfigur for diskusjonen av jihad, og hans verk har vært utgangspunkt for senere drøfting av islamsk motstandskamp.

Ett eksempel er Muhammad Abd al-Salam Farajs innflytelsesrike bok Den forsømte plikten (al-farida al-ghaiba). I boka videreutviklet Faraj teoriene til Ibn Taymiyya og Qutb. Målet må være å etablere en islamsk stat med et islamsk lovverk. I likhet med Qutb slo Faraj fast at dette ikke var tilfellet i Egypt. Slik de mongolske herskerne som hadde konvertert til islam, ikke var ekte muslimer, erklærte Faraj at egyptiske styresmakter var vantro. Ergo måtte den egyptiske presidenten henrettes.

Islamske skriftlærde diskuterte spørsmål om hvem som kunne erklære jihad, og hvem som var pålagt å delta. Faraj erklærer at det opprinnelig kun er Gud som har makten til å straffe, men Gud gir dette ansvaret til det muslimske trossamfunnet. Hvis lederen for muslimene ikke utfører sine religiøse plikter, tilfaller denne retten det muslimske trossamfunnet som helhet. Jihad blir dermed en individuell forpliktelse for alle muslimer, og de som ikke yter motstand mot den vantro herskeren, er medskyldige.

En annen som diskuterte spørsmålet om jihad som individuell eller kollektiv forpliktelse, var den palestinske ideologen Abdullah Azzam som organiserte de arabiske fremmedkrigerne under den afghansk-sovjetiske krigen. Mens islamske teoretikere som Mawdudi og Qutb hadde vært mindre eksplisitte, gjorde Azzam det klart at jihad var synonymt med krigføring.

Azzams videreutvikling av jihad som doktrine var radikalt for sin tid. På 1900-tallet så islamske skriftlærde i stor grad på jihad som en individuell forpliktelse utelukkende for den muslimske befolkningen under angrep eller okkupasjon. Azzam visket ut dette skillet mellom individuell og kollektiv forpliktelse. Hvis muslimsk land var okkupert, var det bevis på at den lokale befolkningen ikke var sterk nok. Dermed erklærte han at alle verdens muslimer måtte dra til Afghanistan for å krige mot Sovjetunionen ettersom dette var en individuell forpliktelse, og de måtte trosse sine egne myndigheter om de ble forsøkt stoppet.

Mens Qutb sin videreutvikling av jihad-doktrinen innebar en radikalisering ved å åpne opp for en revolusjonær jihadisme, åpnet Azzams tese om individuell forpliktelse opp for en internasjonalisering av jihad. Azzam argumenterte for eksempel for at jihad ikke kjente noen geografisk grense, og så lenge en del av muslimsk land var okkupert, var det en individuell forpliktelse for alle muslimer å kjempe der.

Moderne jihadisme har forgrenet seg, og utallige væpnede grupper beskriver sin vold som en form for jihad. Selv om disse gruppene ofte forklarer og legitimerer sin vold ved å referere til Koranen, hadith, de juridiske verkene til tidligere islamske skriftlærde og moderne islamistiske ideologer, er de svært ulike fordi de tolker jihad og relaterer til islamske konsepter ulikt.

Noen grupper er nasjonalt forankret og angriper ikke mål i vesten som for eksempel Hamas eller Palestinsk islamsk jihad. Andre deltar i borgerkriger og konflikter som i Bosnia, Algerie og Tsjetsjenia, mens andre, som de egyptiske terrorgruppene, har gjennomført terrorkampanjer mot styresmakter og utenlandske turister. Andre grupper er internasjonalt orientert. En av de mest kjente gruppene er al-Qaida.

• jihadisme
• islam
• islamisme
• al-Qaida

• Bonner, Michael (2006): Jihad in Islamic History: Doctrines and Practice. Princeton University Press.
• Kelsay, John (2007): Arguing the Just War in Islam. Harvard University Press.