Claudius (romersk keiser)

Claudius ble født i år 10 fvt. i Lugdunum i Gallia da Drusus var stasjonert der, men faren døde som følge av komplikasjoner etter en rideulykke året etter. Hans familie inkluderte noen av Romas mest berømte personligheter og selv var han barnebarn av både Augustus' kone Livia og søster Octavia foruten triumviren Marcus Antonius. Likevel ble ikke Claudius' bane- og ungdomsår noen dans på roser. Han var fra barnsben av mye syk og hadde store fysiske utfordringer (muligens som følge av polio, cerebral parese eller dystoni). Han hadde talevansker og led antagelig også av epilepsi. Ingen i familien mente han var egnet til offentlige sysler; Claudius ble stort sett uglesett og holdt unna offentligheten. Fordelen var at han dermed også unngikk en del hoffintriger og maktkamper, og kunne beskjeftige seg med studier i språk og historie, hvor han hadde Livius som lærer. Claudius skrev blant annet en etruskisk grammatikk og flere historieverk, men intet er bevart.

Etter å ha levd et langt liv i skyggen, ble han løftet frem innledningsvis under Caligula og ble utnevnt til konsul, men ble videre behandlet som en hoffnarr. Han hadde vært gift to ganger tidligere da han i 39 (eller 40) inngikk ekteskap med Valeria Messalina. Sammen fikk de to barn, Octavia og Britannicus.

Da Caligulas regime utartet og han til slutt ble drept i 41, var tronfølgen på ingen måte avklart. Ifølge Sveton ble Claudius funnet ved en tilfeldighet av pretorianerne da de søkte palasset for Caligulas banemenn, og utropt av dem som ny keiser. Senatet hadde helt andre planer, men mot en klekkelig belønning sikret pretorianerne at Claudius ble hyllet av folket og inntok tronen.

Claudius viste seg som en overraskende dyktig regent. Etter problemene under Tiberius og Caligula, innebar Claudius en klar forbedring for samarbeidet mellom keisermakten og senatet. Claudius var imidlertid i overkant opptatt av å detaljstyre, og stolte i liten grad på senatseliten som han hadde sett på nært hold i flere tiår. Han bygde derfor ut den keiserlige forvaltningen med kansellier ledet av hans frigivne (blant andre Pallas og Narcissus). Det at disse fikk for stor innflytelse på politikken, ble ikke godt mottatt av aristokratiet. Claudius forbedret også rettspleien og reviderte lovene på flere områder; på den negative siden skal han ha insistert på å dømme selv i en del saker, latt rettssaker gå bak lukkede dører og åpnet for mange maiestas -prosesser.

Claudius ivret for flere store byggeprosjekter til borgernes beste. Blant annet anla han en ny havn ved Ostia og lot bygge den store claudiske akvedukten inn til Roma. Hans forsøk på å drenere Fucinosjøen var imidlertid mislykket og svært kostbart. Claudius gav romersk borgerrett til byer utenfor Italia og bidro på andre måter til integrering av provinsene. Vi har bevart en innskrift av en tale han holdt i senatet (også gjengitt av Tacitus) for å få tilslutning til at galliske aristokrater skulle få borgerrett og anledning til å ansøke embeter i Roma. Claudius var en kunnskapsrik mann med mange ambisjoner for seg selv og Roma på ulike områder. Til det siste hørte det kuriøse, men mislykkede forsøket på å introdusere tre nye bokstaver i det latinske alfabetet: Ↄ, Ⅎ, Ⱶ.

Mauretania kom i hans tid under romersk herredømme, etter å ha vært en klientstat en stund. Det mest spektakulære som skjedde i Claudius' regjeringstid var imidlertid erobringen av Britannia i 43 evt. Med fire legioner og nesten 40 000 menn under våpen ble øya invadert med Aulus Plautius som feltherre. Claudius ankom i tide til å stå i spissen for den siste militære aktiviteten da de britiske kongene i samlet tropp kapitulerte. Provinsen Britannia ble etablert i dagens Sørøst-England.

Hans kone Messalina er portrettert som en renkesmed, og dessuten notorisk og ganske åpenlyst utro med keiseren. Til slutt ble hun anklaget for forræderi og henrettet. Da giftet Claudius seg med sin niese, Agrippina. Hun var en dominerende kvinne, som allerede hadde vært gift flere ganger og hadde sønnen Nero. Hun sørget for at Nero, da han fylte 16 år, ble utnevnt til caesar og gift med Claudius' datter Octavia, noe som satte ham foran den flere år yngre Britannicus i kampen om arvefølgen, før Claudius på mystisk vis døde etter å ha spist en sopp. Mye tydet på forgiftning og at Agrippina stod bak.

Claudius ble guddommeliggjort (Divus Claudius) etter et senatsvedtak og et tempel, som man stadig kan se restene av, ble bygget til ham på Caelius. Seneca holdt liktalen, og spottet ham og hans apoteose siden i satireverket Apocolocyntosis. Senatsopposisjonen har for alltid preget tradisjonen om Claudius negativt, som for eksempel hos Tacitus og i Svetons biografi. Dette skyldes i hovedsak at de følte seg holdt unna makten til fordel for slaver og frigivne, at Claudius tillot sine hustruers intriger og lot henrette en del aristokrater etter ganske løse anklager om forræderi. Flere historikere har forsøkt å rehabilitere ham, og de populære romanene til Robert Graves gir et helt annet bilde av Claudius. Claudius framstår som en dugelig keiser og langt bedre enn flere av keiserne både før og etter ham, men må finne seg i å bli målt opp mot Augustus, hvor hans begrensninger også tydeliggjøres. Beskyldningene om at han urettmessig henrettet mange aristokrater henger ved ham.

• Romerriket
• Romerrikets historie
• Romerske keisere