Claudius – romersk keiser

Claudius var en romersk keiser i perioden 41–54. Han var født i Lugdunum (dagens Lyon), og var sønn av Drusus.

Han hadde et handikap (muligens epilepsi eller stamming) og ble regnet som ubegavet av Augustus og Tiberius. Han fikk først embeter under Caligula. Etter mordet på ham ble Claudius i 41 utropt til keiser av pretorianerne, som forlangte klekkelig belønning til gjengjeld.

Claudius hadde beskjeftiget seg mest med lærde studier (etruskisk kultur og romersk historie), men han viste seg som en dyktig regent. Han forbedret rettspleien og reviderte lovene på flere områder, anla ny havn ved Ostia og lot bygge den store claudiske vannledning. Han gav romersk borgerrett til byer utenfor Italia og bidrog på andre måter til romanisering av provinsene. Britannia og Mauretania kom i hans tid under romersk herredømme. Han bygde ut den keiserlige forvaltningen med kansellier ledet av frigivne, som i enkelte tilfeller hadde stor innflytelse på politikken (blant annet Pallas og Narcissus).

Claudius skal ha vært under sterk påvirkning av sine hustruer, særlig den tredje, Messalina. Den fjerde, Agrippina, fikk ham forgiftet for å sikre sin sønn Nero tronen. Seneca holdt liktalen, og spottet ham siden i satireverket Apocolocyntosis. Senatsopposisjonen har for alltid preget tradisjonen om Claudius negativt, som for eksempel i Svetons biografi. Et annet bilde gir R. Graves i sine populære romaner om Claudius.