I senbronsealderen (cirka 1540–1200 fvt.) var Sidon en av de mange mektige kanaaneiske bystatene, som omfattet både Byblos, Tyros/Tyr og Berytos/Beirut), som alle drev handel med nær og fjern. Sidon hadde områdets beste naturlige havn, og innbyggernes velstand var knyttet til havet. Sidon lå midt mellom egyptisk, hettittisk, assyrisk og babylonsk innflytelse og erobringslyst, og byen ble plyndret flere ganger. Området var i mange århundrer under sterkt egyptisk innflytelse. Det bodde mange ulike kanaaneiske folkegrupper i disse byene.
Fra 1400–tallet fvt. ble innbyggerne i kystbyene gjerne omtalt med fellesbetegnelsen fønikere, men ordene «føniker» og «sidoner» ble også ofte brukt om hverandre. Moderne DNA-forskning har bekreftet at fønikerne hadde overveiende kanaaneisk opphav og praktiserte en kanaaneisk kultur. På 1200-tallet fvt. fikk innbyggerne også kontakt med de innvandrende havfolkene, og utover på 1000–tallet fvt. hadde innbyggerne i Fønikias kystbyer også kontakt med israelittene i sør.
Flere av de gamle bystatene langs kysten, som Ugarit, ble ødelagt tidlig på 1100–tallet, og mange reiste seg aldri igjen. Men byene i dagens Libanon ser etter hvert ut til å ha kommet på fote igjen. Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh var disse bystatene store eksportører av sypresser og sedertre, noe kong Salomo skal ha benyttet seg av i forbindelse med byggingen av tempelet i Jerusalem på 900–tallet fvt. (1. Kongebok 5, 6–11). Sidon var også kjent for sin produksjon og eksport av vakkert glass og av fargen purpur. Korn ble i stor grad importert fra andre land, som Judea.
Kontakten mellom bystatene og det fremvoksende israelittiske samfunnet lenger syd var øyensynlig godt i tidlig tid. Begge var interesserte i å samarbeide for å beskytte seg mot assyrerne. På 800–tallet fvt. giftet den sidonske prinsessen Jesabel seg med kong Akab i Samaria i Nordriket Israel, der hun skal ha fortsatt å spre sin religion og kultur blant israelittene (1. Kongebok 11,33). Flere bibeltekster forteller om hvordan Israels gud derfor ville ødelegge de fønikiske byene (Jesaja 23).
I 677 fvt. ble Sidon ødelagt av assyrerne, men gjenoppbygget. I 586 ble den erobret av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 (hersket cirka 605–562 fvt.). Fra 538 fvt. kom området under perserne, og Sidon fikk en ny storhetstid. I 348 fvt., under perserkongen Artaxerxes Ochus, ble den igjen ødelagt, og flere titalls tusen mennesker ble drept.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.