Sidon
Borgen Sidon som korsfarerne bygde på 1200-tallet i forgrunnen, den moderne byen Saida i bakgrunnen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sidon er et gammelt navn på en oldtidsby i Kanaan. Byen heter i dag Saida og ligger i Libanon, cirka 40 kilometer sør for Beirut. Saida er Libanons tredje største by med sine litt over 163 000 innbyggere (2023) og er en viktig havneby. På 1900–tallet var Sidon i en periode også en viktig oljehavn og endestasjon for den viktige Trans-Arabian Pipeline. Denne ble åpnet i 1950 og endelig stengt i 1990.

Faktaboks

Uttale
sˈidon
Etymologi
av fønikisk sidun, ‘fiskeri, fiskerby’
Også kjent som

Saïda, Sayda, Saiyda

Sidon (Saida) har en historie som strekker seg over mange tusen år. Oldtidsbyen Sidon omtales både i kileskrifttekster, på sylindersegl, papyrus og i gamle greske tekster (Homer). Den omtales også 38 ganger i Det gamle testamentet og Tanakh, og også flere ganger i Det nye testamentet. Men den var også en viktig by i flere senere perioder, både da den var underlagt bysantinerne, korsfarerne og osmanerne.

Utgravinger

Sylindersegl og avtrykk fra 1200–tallet fvt.
Tilhørte Annipi, konge av Sidon, sønn av Adamu. Bildet viser gudene Reshef, Horus og Seth.
Sylindersegl og avtrykk fra 1200–tallet fvt.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Det er foretatt flere utgravninger nær byen. Allerede i siste halvdel av 1800–tallet ble det oppdaget en stor nekropol med blant annet sarkofagene til to konger fra den tiden Sidon lå under de persiske akamenidene. Sidon er også byen der man i 1887 fant den berømte Aleksander-sarkofagen. Systematiske utgravninger, under fransk ledelse, begynte i 1914 og ble gjenopptatt i 1969. Siden store deler av den gamle byen ligger begravet under den moderne, noe som gjorde utgravninger vanskelig, ble tre områder ekspropriert av libanesiske myndigheter allerede i 1960. I 1998 begynte nye utgravninger under ledelse av arkeologer fra British Museum. De ble gjenopptatt i 2010 og får nå også bidrag fra private libanesiske givere. Utgravningene har frembrakt rester etter bebyggelse her helt fra slutten av 3000–tallet fvt. og frem til i dag. Foruten rester etter templer, borger og palasser og graver fra ulike tider, fant arkeologene også offentlige bad og teatre fra romertiden. I tillegg er det funnet store mengder vakre glass og andre bruksgjenstander fra mange perioder.

Bronsealder og jernalder

Baal
Statue fra Ugarit (Ras Shamra) som viser guden Baal. Den er laget av bronse og gull og er datert til det 14. århundre før vår tidsregning. Statuen befinner seg i Musée du Louvre i Paris.
Av /Shutterstock editorial/NTB.

I senbronsealderen (cirka 1540–1200 fvt.) var Sidon en av de mange mektige kanaaneiske bystatene, som omfattet både Byblos, Tyros/Tyr og Berytos/Beirut), som alle drev handel med nær og fjern. Sidon hadde områdets beste naturlige havn, og innbyggernes velstand var knyttet til havet. Sidon lå midt mellom egyptisk, hettittisk, assyrisk og babylonsk innflytelse og erobringslyst, og byen ble plyndret flere ganger. Området var i mange århundrer under sterkt egyptisk innflytelse. Det bodde mange ulike kanaaneiske folkegrupper i disse byene.

Fra 1400–tallet fvt. ble innbyggerne i kystbyene gjerne omtalt med fellesbetegnelsen fønikere, men ordene «føniker» og «sidoner» ble også ofte brukt om hverandre. Moderne DNA-forskning har bekreftet at fønikerne hadde overveiende kanaaneisk opphav og praktiserte en kanaaneisk kultur. På 1200-tallet fvt. fikk innbyggerne også kontakt med de innvandrende havfolkene, og utover på 1000–tallet fvt. hadde innbyggerne i Fønikias kystbyer også kontakt med israelittene i sør.

Flere av de gamle bystatene langs kysten, som Ugarit, ble ødelagt tidlig på 1100–tallet, og mange reiste seg aldri igjen. Men byene i dagens Libanon ser etter hvert ut til å ha kommet på fote igjen. Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh var disse bystatene store eksportører av sypresser og sedertre, noe kong Salomo skal ha benyttet seg av i forbindelse med byggingen av tempelet i Jerusalem på 900–tallet fvt. (1. Kongebok 5, 6–11). Sidon var også kjent for sin produksjon og eksport av vakkert glass og av fargen purpur. Korn ble i stor grad importert fra andre land, som Judea.

Kontakten mellom bystatene og det fremvoksende israelittiske samfunnet lenger syd var øyensynlig godt i tidlig tid. Begge var interesserte i å samarbeide for å beskytte seg mot assyrerne. På 800–tallet fvt. giftet den sidonske prinsessen Jesabel seg med kong Akab i Samaria i Nordriket Israel, der hun skal ha fortsatt å spre sin religion og kultur blant israelittene (1. Kongebok 11,33). Flere bibeltekster forteller om hvordan Israels gud derfor ville ødelegge de fønikiske byene (Jesaja 23).

I 677 fvt. ble Sidon ødelagt av assyrerne, men gjenoppbygget. I 586 ble den erobret av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 (hersket cirka 605–562 fvt.). Fra 538 fvt. kom området under perserne, og Sidon fikk en ny storhetstid. I 348 fvt., under perserkongen Artaxerxes Ochus, ble den igjen ødelagt, og flere titalls tusen mennesker ble drept.

Kultur

Vi vet mye om Sidons handel og næringsliv, men ikke mye om dagliglivet. Fønikerne etterlot seg ingen egen religiøs eller skjønnlitterær litteratur. Men de formidlet det «vestsemittiske» alfabetet til grekerne, og dette dannet grunnlaget for den greske skriften, som igjen ble opphav til de europeiske alfabetene. Det fønikiske språket ser ut til å være nær beslektet med kanaaneisk og hebraisk.

Det er funnet rester etter flere templer i Sidon, men vi vet ikke mye om selve kulten. Gjenstander viser at det dreiede seg om en form for kanaaneisk religion. Både de fønikiske gudene Melkart og Eshmun, samt kanaaneiske guder som Baal, Reshef, Astarte, Ashera og Anat hadde sin plass i kulten. Astarte omtales også som «sidonernes gudinne» i 1. Kongebok 11,33. Den religiøse kunsten viser mange likheter med gjenstander som også er funnet på israelittisk område.

Hellenistisk og romersk tid

Aleksander-sarkofagen
Aleksander-sarkofagen, detalj fra relieff; Aleksander den store (antatt slaget ved Issos i 333 fvt.)
Av .
Gravhule fra Sidon

Vakkert dekorert fellesgrav fra 200–tallet.

Gravhule fra Sidon
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Byen ga seg frivillig under Aleksander den store i 333–332 fvt. Etter hans død ble det store riket delt, og både ptolemeerne, som styrte Egypt, og de gresk-syriske selevkidene ønsket å beherske byene langs Middelhavet. Sidon lå midt i stridsområdet og skiftet «eier» flere ganger. I lange perioder var byen en del av Selevkideriket. Byen ble nå nærmest en internasjonal hellenistisk by, med sterk innflytelse fra gresk kultur og språk. Det som var igjen av den gamle fønikiske byen ble ødelagt av selevkidene i 142 fvt.

Den romerske generalen Pompeius Gnaeus erobret området i 64 fvt. og Sidon og de andre byene langs kysten ble innlemmet i den romerske provinsen Syria. Sidon fikk nå også mange romerske innbyggere, og romersk kultur og språk preget byen. Byene langs havet hadde fortsatt stor handelsmessig betydning, og eksporten av varer fortsatte.

Herodes den store, som var utnevnt til romersk lydkonge over Judea, og hersket der fra 37 til 4 fvt., var opptatt av både arkitektur og av å pleie sine kontakter blant romerne. Foruten å bygge en lang rekke praktfulle offentlige bygninger i Judea (tempelet, byen Caesarea, Masada, Herodium) sto han også for byggingen av ulike offentlige institusjoner i flere andre land som nå var underlagt romerne. I Sidon lot han bygge et romersk amfiteater. Hans etterkommere, Herodes Agrippa 1 og Herodes Agrippa 2, videreførte denne tradisjonen.

På 300-tallet evt., da Romerriket ble delt i to, og kristendommen etter hvert overtok som rikets offisielle religion, ble Sidon en del av Det østromerske( bysantinske) riket. Rundt 395 ble byen rammet av pest og mistet mye av sin betydning. I 551 rystet et jordskjelv hele området, og dette gikk hardt utover Sidon. Mellom 637 og 639 ble byen så erobret av arabiske muslimer.

Senere historie

I korstogstiden (cirka 1096–1244) ble Sidon angrepet gjentatte ganger. Da den norske kongen Sigurd Jorsalfare (1090–1130) var på korstog erobret han Sidon i 1111, sammen med Balduin 1, kongen av Jerusalem. Sidon var snart på kristne, snart på muslimske hender. I 1258–1260 ble området angrepet og erobret av mongolene. I 1291 ble Sidon igjen muslimsk.

Under sultan Selim 1 (regjerte 1512–1520) ble Syria (og dagens Libanon) og Palestina underlagt Det osmanske riket, men kristne, muslimer og jøder styrte seg selv i indre anliggender. Sidon fikk en ny blomstringstid på 1600-tallet, da handelen ble oppmuntret og beskyttet. På 1700–tallet fikk Sidon et økonomisk oppsving. På 1800–tallet begynte europeiske interesser å gjøre seg gjeldende. Men Sidon var nå kun en mindre kystby og hadde ikke den samme betydningen som i tidligere tider.

Det osmanske riket ble oppløst i 1914, i forbindelse med første verdenskrig. Etter krigen ble Syria, inkludert den senere staten Libanon, lagt under fransk administrasjon. Libanon ble selvstendig i 1943.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg