Beirut, hovedstad i Libanon. Det bor anslagsvis 1,7 millioner mennesker i byområdet; offisielle tall foreligger ikke. Beirut har naturlig kystlinje til det østlige Middelhavet og har vært et naturlig handelssentrum gjennom historien, befolket siden det 15. århundret f.Kr.

Beirut nevnes i egyptiske innskrifter på 1400-tallet f.Kr. Byen var en stor handelsby i romertiden og romersk koloni (Berytus) fra 14 f.Kr. Byen var kjent som et kunnskapssenter, men ble ødelagt av jordskjelv i 551. I 635 ble Beirut inntatt av araberne, av korsfarerne 1110 og 1197. Beirut tilhørte så kongeriket Jerusalem til 1291, senere egypterne, druserne og tyrkerne. I perioden 1831–40 var byen besatt av Muhammed Ali, som måtte oppgi Beirut etter at den var blitt bombardert av en britisk-østerriksk-tyrkisk flåte.

Fra 1920 var Beirut hovedstad i den franske mandatstat, fra 1941 offisiell hovedstad i republikken Libanon. Byen ble sterkt ødelagt i forbindelse med borgerkrigen fra 1975–1990, og det var omfattende kamphandlinger og store tap av menneskeliv under den israelske okkupasjon 1982–85.

På sensommeren 2006 ble byen rammet av israelske bomber i forbindelse med Israels krigføring mot Hizbollah og ble påført store skader, særlig i de sørlige bydeler.

Offentlig transport er dårlig og privatbilisme utbredt. Jernbaneforbindelsen med resten av Libanon og med Syria ble ødelagt under borgerkrigen og er ikke gjenoppbygget; trikkelinjen ble satt ut av drift før borgerkrigens utbrudd i 1975. Den internasjonale lufthavnen fikk i 2005 navnet Rafiq Hariri International Airport til ære for landets statsminister Rafiq al- Hariri, som ble drept av en bilbombe tidligere samme år.

Beirut var inntil borgerkrigen det ledende bank- og finanssenter i Midtøsten, og et viktig senter for kulturliv, handel, samferdsel og turisme. De politiske urolighetene med omfattende kamphandlinger virket sterkt ødeleggende på økonomien. Børsen var stengt 1983–1995. 

Byen har flere universiteter, det eldste grunnlagt i 1866. Sete for den maronittiske erkebiskop og for flere andre religionssamfunns biskoper. 

Beirut har vokst til omkring to høyder: al-Ashrafiyeh i Øst-Beirut, og al-Musaytibah i Vest-Beirut som strekker seg ut i Middelhavet som en halvøy. Som følge av en rask og planløs utvikling finnes få rester av gammel bebyggelse, mye ble ødelagt under borgerkrigen midt i 1970-årene og i de påfølgende stridigheter.

Den såkalte «grønne linje» delte Beirut i to: Øst-Beirut med tilnærmet ren kristen befolkning, kontrollert av den kristne milits og Vest-Beirut med en overveiende muslimsk befolkning. Sunnittene har tradisjonelt vært den dominerende muslimske gruppen, men etter 1970 flyttet et økende antall sjiamuslimer til byen fra de sørlige deler av Libanon. De mange palestinske flyktningene, som etter 1948 slo seg ned i flyktningleire i de sørlige utkanter av byen, bidro til å forsterke de etniske og religiøse motsetningene.

I løpet av borgerkrigen falt den sentrale delen av byen stort sett i ruiner, og dannet et ingenmannsland mellom de ulike stridende parter. Mesteparten av forretningslivet flyttet ut av denne bydelen til andre områder. Først etter at alle militser og militære grupperinger var ute av Beirut i 1991 startet oppryddingen av indre by. Betydelige utbyggingsarbeider fant deretter sted i løpet av hele 1990-tallet.

Beirut er nå kjent for sitt yrende natteliv, og til tross for politisk ustabilitet er byen gjentatte ganger blitt kåret til verdens beste sted for besøkende, blant annet av New York Times i 2009. Turisme er en sentral del av landets økonomi; årlig legger besøkende igjen 6,5 milliarder dollar i Beirut (2011).

Med det pågående opprøret i Syria har sikkerhetssituasjonen i Beirut kommet i fokus, og turisttilstrømmingen er ventet å påvirkes av dette.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.