Egypts president (1970–1981) Anwar al-Sadat fotografert i 1973; året da han gikk til krig mot Israel.

President Sadat. av Ukjent fotograf. US Library of Congress

Muhammad Anwar al-Sadat var en egyptisk offiser og politiker som var president i Egypt i 1970–1981, til han ble drept i et attentat. Sadat kom tidlig med i bevegelsen De frie offiserer, og deltok i revolusjonen i 1952, som avsatte kong Farouk.

Sadat framstår en av de mest sentrale politikere i Egypts nyere historie, men er omstridt både hjemme og i den arabiske verden, mest på grunn av at han i 1978–1979, gjennom fredsprosessen med Israel, inngikk en tosidig fredsavtale med landet som var araberlandenes felles fiende. Også på andre områder brøt han med politikken som ble ført etter revolusjonen, under ledelse av hans forgjenger Gamal Abdel Nasser. Sadat liberaliserte økonomien og gjeninnførte flerpartisystem, om enn ikke fullt demokrati. Utenrikspolitisk brøt han det militære samarbeidet med Sovjetunionen forut for Oktoberkrigen han i 1973 startet mot Israel. Deretter orienterte han Egypt mot USA.

Sadat var en praktiserende muslim som i ungdommen hadde kontakt med islamistiske miljøer. Når det var islamister som i 1981 myrdet ham, var fredsavtalen med Israel, og det sviket denne ble opplevd å være mot den palestinske frigjøringskampen, en hovedårsak.

Anwar al-Sadat ble født i landsbyen Mit Abu al-Kol i Nildeltaet i den nordlige delen av Egypt. Han vokste opp i fattige kår i en nubisk familie, som i 1925 flyttet til Kairo. Etter grunnutdanning, med koranskole i landsbyen, grunnskole og realskole i hovedstaden, kom han inn på det egyptiske militærakademiet, og ble uteksaminert derfra i 1938. Han ble deretter tatt opp i hærens sambandskorps.

Sadat studerte som kadett den tyrkiske revolusjonen, og nasjonalisten Kemal Atatürk var et politisk forbilde. Han engasjerte seg tidlig mot den fortsatte britiske tilstedeværelsen i Egypt. Søken etter forbundsfeller førte ham inn i flere politiske miljøer, inklusive Det muslimske brorskap (som han etter revolusjonen i 1952 var med på å forby) og dets leder Hasan al-Banna.

Sadat knyttet kontakter med andre nasjonalistiske offiserer, og begynte allerede i 1939 å organisere slike med sikte på motstand mot britene og de som ble ansette for å være deres egyptiske forbundsfeller. Det er noe uklart om Sadat med dette faktisk grunnla De frie offiserers bevegelse, eller om det var Gamal Abdel Nasser som gjorde det i 1942, etter sin tjeneste i Sudan. Nasser og Sadat hadde før dette truffet hverandre i Sudan, som da var underlagt Egypt. Nasser tok definitivt over lederskapet av gruppen i 1942. Sadat var i 1942–1944 fengslet etter å ha søkt samarbeid med representanter for Tyskland, som da kjempet mot Storbritannia i Nord-Afrika under andre verdenskrig. Sadat så det som sannsynlig at tyskerne ville slå britene i Libya, og deretter innta Egypt. For Sadat var britene fienden, ikke tyskerne. Sadat ble på ny fengslet i 1946–1948 for delaktighet i et attentat mot et britiskvennlig regjeringsmedlem. Han ble frikjent av retten, men la senere ikke skjul på å ha vært sentral i komplottet.

Spenningsromanen The Key to Rebecca (utgitt 1980) av Ken Follett er basert på historien med de tyske spionene og kontakten med egyptiske nasjonalister, derunder Sadat.

Etter å ha livnært seg med ulike strøjobber etter fengselsoppholdet ble han i 1950 gjenopptatt i hæren, og fortsatte sin offiserskarriere – og sin deltakelse i De frie offiserers bevegelse. Kaptein Sadat var i kretsen som planla kuppet (revolusjonen) 23. juli 1952, men ikke blant de mest sentrale. Han ble så medlem av revolusjonsrådet som reelt sett styrte Egypt. Sadat var den som fikk i oppgave å besørge forvisningen av kong Farouk, og som skrev erklæringen der kongen abdiserte, og overdro tronen til sin sønn Fuad.

En av Sadats hovedoppgaver etter revolusjonen var å starte avisen al-Jumhuriyya («Republikken»), som han ble sjefredaktør for. Han hadde flere politiske posisjoner under Nasser, både i nasjonaforsamling og regjering, så vel som i det revolusjonære styringsrådet og det nye statsbærende partiet. Han var blant annet parlamentspresident i 1960–1968. Viktigst var posisjonen som Egypts visepresident (1964–1966 og 1969–1970). Det var fra denne funksjonen han 28. september 1970 overtok som Egypts tredje president, ved Nassers død. Sadat ble selv valgt til president i 1971.

Anwar al-Sadat var ved Nassers død ansett som en etterfølger med svak maktbasis, som neppe ville bli sittende lenge. Etter en maktkamp der han nøytraliserte mange av Nassers støttespillere, sikret Sadat seg et grunnlag for å utforme og føre sin egen politikk. Selv om han hadde sittet i sentrale stillinger under Nasser, gjorde Sadat det til en poeng å bryte med denne politikken. Fra å ha stått bak Nasser ble han etter hvert en mer og mer tydelig kritiker av sin forgjenger.

Sadat liberaliserte den sterkt statsdominerte egyptiske økonomien, i en politikk kjent som infitah («åpning»), med større rom for private aktører og utenlandske investeringer. Han oppmuntret også til framvekst av en islamistisk bevegelse, som en motvekt mot de mer radikale politiske strømninger etter revolusjonen. Gradvis ble politisk aktivitet utenfor det eneste tillatte, statsbærende partiet, mulig.

Størst endring under Sadats styre skjedde i utenrikspolitikken. Han opprettholdt Egypts nære forbindelser med Sovjetunionen, men brøt disse i 1972 etter at sovjeterne ikke ville levere de våpnene Egypt trengte, og var blitt lovt. Sadat forlangte også egyptisk kontroll over sovjetisk personell og materiell stasjoner i Egypt, noe han ikke fikk innfridd. Samtidig forberedte han et militært angrep mot Israel, for å ta tilbake Sinai, som israelske styrker okkuperte under Seksdagerskrigen i 1967. Oktoberkrigen i 1973 ble innledet med militære seire for Egypt og dets allierte Syria, før de egyptiske styrkene ble slått tilbake. Viljen – og evnen – til å utfordre Israel styrket Sadats stilling både i Egypt og i den arabiske verden.

Før Oktoberkrigen hadde Sadat i 1971 stilt seg positiv til et forslag fra den svenske FN-utsendingen Gunnar Jarring om en fredelig løsningMidtøsten-konflikten, men dette førte ikke fram. Etter krigen i 1973 vendte Sadat tilbake til tanken om en politisk løsning på konflikten, og om fred mellom Egypt og Israel. 19. november 1977 ble Sadat den første arabiske statsleder som avla Israel et offisielt besøk, da han møtte den israelske statsminister Menachem Begin, og talte i parlamentet Knesset. Der erklærte han sin tilslutning til FN-resolusjon nr. 242, og dermed Israels rett til å eksistere. Deretter fulgte Camp David-avtalen om en midlertidig fredsavtale i september 1978, noe som førte til at Sadat og Begin ble tildelt Nobels fredspris for 1978. Camp David-avtalen førte så til fredsavtalen mellom Egypt og Israel som ble inngått i mars 1979; den første mellom en arabisk stat og Israel. Avtalen innebar innsetting av en flernasjonal fredsbevarende styrke, Multinational Force and Observers (MFO) i Sinai, under norsk ledelse. Senere fulgte Jordan sammen spor, med en bilateral fredsavtale i 1994.

Fredsavtalen førte til at Sadat ble ansett som en forræder i den arabiske verden, for å ha fraveket den felles fronten mot Israel, og forutsetningen om en samlet avtale som sikret opprettelsen av et selvstendig Palestina. Egypt ble utestengt fra Den arabiske liga, men styrket båndene til Vesten, og særlig til USA. Når Sadats popularitet sank i Egypt, hadde det også mye å gjøre med forverrede økonomiske forhold, ikke minst økte matvarepriser – og hans bruk av voldsmakt for å møte protestene, senest etter et mislykket militærkupp i juni 1981.

Anwar al-Sadat ble myrdet i et attentat utført av radikale islamister fra Egyptian Islamic Jihad, under en militærparade i Kairo, 6. oktober 1981.

  • Tignor, Robert L. (2015). Anwar al-Sadat. Transforming the Middle East. Oxford University Press.
  • Carpoxi, George jr. (1979). Anwar Sadat. A Man of Peace. Manor Books.
  • Al-Sadat, Anwar. (1978). På jakt etter identitet. En selvbiografi. H. Aschehoug & Co.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.