Israel har hatt et konfliktfylt forhold både til landets palestinske innbyggere og til nabostatene. Voldsaksjoner og kriger har vært tilbakevendende innslag i området. Omkring 1980 hadde PLO sine hovedbaser i Libanon, og i 1982 invaderte Israel landet. Bildet viser Vest-Beirut under bombardement fra israelske fly og artilleristillinger i august dette året. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Jan Egeland, Mona Juul og Terje Rød-Larsen var sentrale tiltretteleggere i forhandlingene mellom Israel og PLO som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993. Her er hovedaktørene bak Oslo-avtalen samlet ved den hemmelige signeringen i Parkveien 45 i Oslo. I midten ved bordet sitter daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Ahmed Qurie.
Av /NTB Scanpix.

Konflikten mellom Israel og palestinerne ble trappet opp i årene etter 2000. De mange palestinske aksjonene fra selvmordsbombere førte til israelske militære aksjoner i Gaza og en reokkupasjon av deler av Vestbredden. Bildet viser israelske hjelpearbeidere som samler døde etter en palestinsk selvmordsaksjon. Den fant sted i utkanten av Jerusalem i juni 2002. 19 israelere ble drept, de fleste skoleelever. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I september 2000 besøkte opposisjonsleder Ariel Sharon den for jødene hellige tempelhøyden i hjertet av Jerusalem – hvor blant annet muslimenes hellige al-Aqsa-moské står. På tross av advarsler gjennomførte Sharon besøket, som ble den utløsende årsaken til den nye intifadaen blant palestinerne høsten 2000. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Midtøsten-konflikten er betegnelsen som oftest blir brukt for å omtale striden om det tidligere mandatområdet Palestina, som i 1948 ble delt som følge av opprettelsen av staten Israel. Selv om kjernen av konflikten er mellom Israel og palestinerne fikk den raskt regionale rammifikasjoner.

En rekke konfliktlinjer finnes i Midtøsten som region, og konflikten har lokale, regionale og globale dimensjoner. Konflikten ble en av de største utfordringene for det nyetablerte FN. Konflikten har fortsatt stor politisk sprengkraft som truer med nye kriger i regionen.

Den lokale dimensjonen

Utviklingen av området som utgjør det moderne Israel. Til venstre: Palestinamandatet fra 1948 (grønt) og de områder som Israel sikret seg etter krigen. – Neste kart: Israel etter 1949. – Kart nr. 3: Situasjonen etter Yom Kippur-krigen 1973. De okkuperte områdene er markert med gult. – Til høyre: Situasjonen etter at Oslo-avtalen trådte i kraft. De rosa områdene utgjorde de foreløpige delene av det palestinske selvstyreområdet fra 1993. – Se også kart under Palestina.

Av /Store norske leksikon ※.

Den lokale dimensjonen (Palestina-spørsmålet) er kjernen i Midtøsten-konflikten. Den består av den vedvarende striden omkring territoriet Palestina og de moralske, historiske og folkerettslige krav på å bosette seg og etablere statsdannelser i det som inntil 1947 var et britisk mandatområde.

Allerede før Israel ble opprettet 14. mai 1948 var det militære konfrontasjoner i området, mellom jøder og palestine, jøder og briter, samt mellom palestinere og briter.

Den lokale konfliktdimensjonen har med årene endret karakter. I utgangspunktet dreide den seg mest om hvorvidt en jødisk stat overhodet skulle ha rett til å eksistere i området, i betydelig grad til fortrengsel for palestinerne.

Etter hvert som Israels eksistens ble realpolitisk akseptert, gradvis også på arabisk og palestinsk hold, er konflikten på det lokale plan mest blitt et spørsmål om det palestinske folkets likeverdige rett til en selvstendig stat. Denne løsningen, tostatsløsningen, innebærer én jødisk og én palestinsk stat side om side slik FNs delingsplan forutsatte, men med andre grenser.

Blant annet som følge av Oslo-avtalen er løsningen akseptert, også av Israel, men videre forhandlinger har ikke ført fram. Palestinernes fremste representanter, først Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), deretter De palestinske selvstyremyndighetene, har stilt seg bak tostatsløsningen. Andre grupper, som Hamas, har avvist den. Det samme har militante motstandere i Israel, som ikke vil oppgi kontrollen særlig med Vestbredden.

Fra Israels side er kravet om sikkerhet et kjerneanliggende. Et annet er å opprettholde bosettingene på Vestbredden. Disse er etablert i strid med folkeretten, og reduserer – og stykker opp – territoriet til en palestinsk stat ytterligere. Fra palestinsk hold er særlig flyktningenes rett til å vende tilbake og spørsmålet om Jerusalems status sentrale.

Den regionale dimensjon

Undertegnelsen av fredsavtalen mellom Egypt og Israel i Camp David, USA, i 1979. Sittende fra venstre: Egypts president Anwar al-Sadat, USAs president Jimmy Carter og Israels statsminister Menachem Begin.

Den regionale dimensjonen, det vil si den arabisk-israelske konflikten, er også en direkte følge av FNs delingsplan fra 1947, med etableringen av staten Israel i 1948. De arabiske nabolandene motsatte seg planen. Derved oppsto en militær og politisk konfrontasjonslinje mellom Israel og de arabiske nabostatene. Dette førte til utstrakt spenning og til fire arabisk-israelske kriger – 1948-9, 1956, 1967 og 1973 – samt Israels krigføring i Libanon og til terrorisme fra flere av partene.

Selv om Israel hele tiden har vært tallmessig underlegent, har landet vært militært overlegent, og vunnet de fire arabisk-israelske krigene (1948, 1956, 1967, 1973).

I den regionale militære konflikten har særlig Israel og dets naboland Egypt, Jordan og Syria, vært delaktige. Også Irak og Libanon har deltatt, men i mindre grad. Andre land har bidratt mer symbolsk, samt mest økonomisk, med støtte til statene som har gått til militær kamp mot Israel.

Flere stater har støttet den palestinske frigjøringsbevegelsen – politisk, økonomisk og militært – fra den startet sin motstandskamp i 1960-årene. Palestinske grupper i flere land, samt ikke-statlige aktører, særlig i Libanon, er den andre kategorien aktører i den regionale konflikten.

Etter den første arabisk-israelske krigen i 1948 ble det i 1949 inngått våpenstillstandsavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria. Etter Oktoberkrigen i 1973 slo Egypt inn på en ny politisk linje, og ble i 1979 den første arabiske stat som inngikk en fredsavtale med Israel; fulgt av Jordan i 1994. Fredsforhandlinger ble også ført med Syria, uten å nå fram til en avtale.

Den globale dimensjonen

Den globale dimensjonen ved Midtøsten-konflikten ble skapt allerede gjennom FNs behandling av Palestinas framtid, og beslutningen om en deling av mandatområdet i én arabisk og én jødisk stat i 1947. Dernest ble spørsmålet internasjonalisert gjennom ulike lands engasjement – politisk og militært, direkte og indirekte – i konflikten som sådan og i krigene den medførte.

FN har vært en sentral premisslevrandør for konflikten, både ved flere prinsipielt viktige resolusjoner, spesielt resolusjon 242, samt ved å etablere flere fredsoperasjoner i regionen, hvorav fem med utspring i Palestina-spørsmålet. FN opprettet allerede i 1948 observatørkorpset UNTSO, deretter blant annet fredsstyrkene UNEF (Gaza, Sinai, 1956), UNEF II (Sinai, 1973), UNDOF (Golan, 1974). FN har også vært engasjert på andre områder, blant annet gjennom en egen hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA).

Fra 1948 har Midtøsten-konflikten utviklet seg til en av de mest kompliserte og lengst bestående i verdenssamfunnet. Den er ytterligere vanskeliggjort ved flere storpolitiske dimensjoner. Midtøsten-konflikten har i alle år medført utstrakt internasjonalt diplomati, og ved siden av FN har en rekke land og enkeltpersoner forsøkt å bidra til en løsning.

USA har, både som supermakt og Israels nærmeste allierte, vært den tyngste part i en rekke forsøk på å finne en politisk løsning. Fram til begynnelsen av 1990-årene dreide disse forsøkene seg hovedsaklig om å løse konfliktene mellom Israel og araberstatene, men fra omkring 1990 kom Israel-Palestina spørsmålet også opp i forhandlingene.

I 1993 klarte norsk diplomati å bringe partene sammen i forhandlinger som førte til de første formelle avtaler mellom Israel og PLO, understøttet av USA. Disse førte til at det ble etablert palestinsk selvstyre i Gaza og på Vestbredden, som utgangspunkt for en palestinsk stat. Oslo-avtalene var grunnlag for en videre fredsprosess, som imidlertid stanset opp. Flere sentrale spørsmål forble uavklart, og avtalene møtte betydelig motstand både i Israel, blant palestinerne og i resten av den arabiske verden. Spenning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene førte, særlig fra utgangen av 1990-årene, til et fornyet høyt konfliktnivå.

Med global avspenning som følge av den kalde krigens slutt, med bilateral tilnærming mellom enkelte arabiske stater og Israel, samt etablering av det palestinske selvstyret, er den regionale dimensjon ved konflikten fra 1990-årene blitt mindre, og den lokale dimensjonen desto mer framtredende.

Historisk bakgrunn

Midtøsten-konfliktens hovedårsak ligger i Palestina. Sionistbevegelsen gjorde fra slutten av 1800-tallet krav på en stat i Palestina. Det hadde ikke minst bakgrunn i den østerrikske jøden Theodor Herzls bok Der Judenstaat (1896), som inspirerte til målrettet arbeid for etableringen av en jødisk stat. Gjennom World Zionist Organization, etablert i 1897, ble en organisert jødisk innvandring til Palestina finansiert, blant annet ved oppkjøp av jord, som grunnlag for jødisk bosetting.

En viktig politisk og moralsk støtte til kravet om et jødisk nasjonalhjem var Balfour-deklarasjonen fra 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur Balfour i et brev til sionistlederen lord Rothschild slo fast at den britiske regjering støttet etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina – uten nærmere spesifikasjon av grensene.

Dette tilsagnet ble lagt til grunn for jødenes kampanje for en egen stat etter første verdenskrig, da Storbritannia kom i en sentral posisjon for å påvirke en slik etablering; Storbritannia fikk fra 1922 ansvaret for Palestina som mandatområde under Folkeforbundet.

For å sette makt bak det politiske kravet ble den organiserte – og dels illegale – jødiske innvandring fra Europa til Palestina trappet opp mot andre verdenskrig, gjennom fem aliyah (innvandringsbølger). Den første fant sted allerede i 1882. Mens innvandringen tidlig på 1900-tallet var særlig stor fra Øst-Europa, medførte jødeforfølgelsen i Sentral-Europa en særlig sterk innvandring utover i 1930-årene. For å opprettholde et nært forhold til arabiske ledere begrenset britene tidvis den jødiske innvandringen til Palestina. Denne politikken bidro til at jødiske flyktninger fra det nazifiserte Europa ble nektet å søke tilflukt i Palestina.

Fundamentet i den sionistiske strategien for å etablere en egen jødisk stat var en kolonisering av så store deler av Palestina som mulig: Det skjedde først (før andre verdenskrig) gjennom oppkjøp av jord, deretter fra 1947 ved okkupasjon og fordrivelse av palestinere for å bosette jødiske innvandrere.

Andre verdenskrig og jødeforfølgelsen, med folkemordet under holocaust, forsterket jødenes krav om en egen stat hvor de kunne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Den sionistiske ideen, og dermed staten Israel, fikk derfor mye sympati og støtte internasjonalt. En annen faktor som spilte inn i støtten til Israel var den kalde krigen, og Vestens bestrebelser på å begrense Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten.

Lokal konflikt

Fremveksten av en stadig voksende jødisk settlerbefolkning førte allerede før staten Israel ble opprettet til gnisninger med deler av den palestinske befolkningen. Motsetningene førte til voldsbruk, som de britiske mandatmyndighetene i Palestina bare i begrenset utstrekning klarte å tøyle.

Omfattende sammenstøt mellom jøder og palestinere fant særlig sted i 1920–1921 og i 1929. Dette førte til at sionistene dannet den paramilitære strukturen Haganah (1920), for å forsvare jødiske bosettinger. Etter det arabiske opprøret i 1929 ble Haganah utviklet til en mer robust militær organisasjon, som i 1930-årene samarbeidet med britene for å slå ned arabisk motstand.

Et arabisk opprør startet med en generalstreik i 1936, i protest mot det arabiske ledere betraktet som en for liberal britisk politikk overfor jødisk innvandring. Rundt 6000 mennesker, langt de fleste arabiske, var drept da opprøret ble slått ned i 1939.

Etter andre verdenskrig startet sionistene en motstandskamp for å drive britene ut av Palestina, da spesielt gjennom de ytterliggående gruppene Irgun Zvai Leumi og Lehi.

Krigen i 1948

Storbritannia besluttet å trekke seg ut av Palestina, og la i 1947 Palestina-spørsmålet fram for FN. I november samme år ble FNs delingsplan vedtatt. Den gikk inn for en deling av Palestina i én jødisk og én palestinsk stat – og med området rundt Jerusalem under internasjonal kontroll.

43 prosent av landarealet skulle gå til palestinerne, som utgjorde rundt 70 prosent av det samlede folketallet, og 56 prosent til jødene, som da utgjorde rundt 30 prosent av befolkningen. Planen ble akseptert av sionistbevegelsen, men ble avvist i den arabiske verden.

Arabisk milits – palestinske grupper og en frivillig styrke med soldater fra flere land – gikk til væpnet motstand mot planen og rettet angrep mot jødiske mål. Dette innledet, allerede 30. november 1947, den første arabisk-israelske krigen: Palestina-krigen. De jødiske geriljagruppene trappet også opp sin virksomhet, med en mer offensiv og aggressiv praksis, blant annet illustrert ved angrepet på den palestinske landsbyen Deir Yassin i april 1948. Slike aksjoner bidro til at om lag 300 000 palestinere flyktet fra områdene som FN-planen forutsatte skulle inngå i den jødiske staten. Terror, med fysiske angrep og psykologisk krigføring, var en del av sionistenes strategi for å ta over en så stor del av Palestina som mulig – i det som i ettertid er betegnet som etnisk rensing.

Israel erklærte seg som selvstendig stat 14. mai 1948 – og konflikten ble regional, med militært angrep fra fem arabiske stater. Egypt, Irak, Jordan (Transjordan), Libanon og Syria gikk umiddelbart til angrep. Det var den første av flere arabisk-israelske kriger, og den militære spenningen og konfrontasjonen var lenge det dominerende forhold i det regionale konfliktbildet.

Palestina-krigen i 1948 endte med israelsk seier over de arabiske styrkene, og etter våpenstillstandsavtale framforhandlet av FN, inngått mellom januar og juni 1949, satt Israel igjen med 77 prosent av Palestina. Noen arabisk stat i resten av mandatområdet ble ikke etablert; i stedet okkuperte Egypt Gazastripen mens Jordan annekterte Vestbredden. Heller ikke FNs plan for Jerusalem som internasjonalt kontrollert område ble realisert. Tvert imot ble byen delt; den vestlige delen kontrollert av Israel, den østlige av Jordan. Spørsmålet om Jerusalems status har siden vært et av de mest sentrale og vanskelige i Midtøsten-konflikten.

I tilknytning til Israels etablering og krigen i 1948 flyktet rundt 750 000 palestinere. Ved siden av store flyktninggrupper i Gaza og på Vestbredden, er det flest palestinske flyktninger i Jordan, Libanon og Syria. Politisk og sosialt er deres situasjon dermed også et regionalt problem.

Mens alle jøder i henhold til israelsk lov har rett til å ta statsborgerskap og slå seg ned i Israel, har Israel avvist krav om palestinernes rett til å vende tilbake.

Krigene i 1956, 1967 og 1973

Etter krigen i 1948 og revolusjonen i Egypt i 1952 rustet både Israel og de toneangivende arabiske stater opp, og det kom til nye kriger: I 1956 (Suezkrigen), 1967 (Seksdagerskrigen) og 1973 (Oktoberkrigen/Yom Kippur-krigen).

Av disse fikk Seksdagerskrigen størst regional betydning, idet den endte med at israelske styrker okkuperte Gazastripen og Sinai (fra Egypt), Golanhøydene (fra Syria) og Vestbredden med Øst-Jerusalem (fra Jordan). Forsøket på å ta tilbake de okkuperte områdene under Oktoberkrigen mislykkes, og Israel befestet sin stilling; Golan ble deretter annektert.

Den symbolsk viktigste og politisk vanskeligste følgen av den israelske erobringen i 1967 var at Jerusalem ble forent under israelsk kontroll. Et ufravikelig israelsk krav har siden vært at byen, som Israels evige hovedstad, aldri skal deles. Samtidig gjør palestinerne krav på den som hovedstad i sin framtidige palestinske stat. Israelsk bosetting i Øst-Jerusalem har derfor vært spesielt kontroversielt.

Etter Egypt og Syrias nederlag i Oktoberkrigen i 1973 har ingen arabisk stat utfordret Israel militært, selv om det i 1982 var kamper mellom Israel og Syria over Libanon. Nederlaget i 1973 førte etter hvert til en politisk kursendring fra Egypt, og senere andre arabiske land, med tilnærming til Israel – og en politisk heller enn militær løsning på Palestina-spørsmålet.

Den arabiske fronten mot Israel sprakk i 1977 da Egypts president Anwar al-Sadat besøkte Israel. Han åpnet for fredsforhandlinger som i 1979 førte til at Egypt, som første arabiske stat, inngikk en fredsavtale med Israel. Fordi Egypt inngikk en bilateral fredsavtale som dertil ikke omhandlet Palestina-spørsmålet, ble avtalen regnet som et svik mot den felles arabiske og palestinske sak, og landet ble i mange år isolert i den arabiske verden. I 1982 invaderte Israel Libanon for å bekjempe PLO der. Selv om PLO ble bekjempet allerede det året forble israelske styrker i Libanon fram til 2000.

Først i 1993 tegnet PLO en avtale med Israel, og deretter i 1994 fulgte et nytt arabisk land – Jordan – etter, og inngikk en fredsavtale. Forhandlingene med Syria førte derimot ikke fram.

Forholdet mellom Israel og den arabiske verden for øvrig ble bedret i 1990-årene, blant annet takket være større vilje til en fredelig løsning på Palestina-spørsmålet.

I 2000 trakk Israel seg ut av Libanon, men situasjonen ved grensen forble spent. I 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen, men det kom de følgende år til flere militære konfrontasjoner, blant annet Operation Cast Lead (2008), Operation Pillar of Cloud (2012), Operation Protective Edge (2014) og nye kamper over grensen i 2018.

Internasjonal konflikt

Under den kalde krigen stod supermaktene på hver sin side i den arabisk-israelske konflikten, der Sovjetunionen støttet (politisk, økonomisk og militært) de mer radikale arabiske stater, framfor alt Egypt og Syria, mens USA var Israels fremste støttespiller. Egypt besluttet i 1972 å sende hjem de sovjetiske militære ekspertene, og vendte seg etter krigen i 1973 gradvis mot USA, som deretter ble landets viktigste økonomiske og militære partner.

Regionens oljeforekomster har vært av stor strategiske interesse for stormaktene helt siden første verdenskrig; for supermaktene særlig etter andre verdenskrig. Betydningen av energiforsyningen ble forsterket i 1970-årene, da de ble brukt som et politisk maktmiddel. Under Oktoberkrigen besluttet de oljeproduserende land ved Persiabukta å redusere sin produksjon og eksport til Israel-vennlige stater, til israelske styrker var trukket ut fra alle arabiske territorier okkupert under Seksdagerskrigen.

Fredsprosesser

På 1980-tallet fant det sted en dreining i retning av større vilje til å finne en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Det ble allerede i 1970- og 1980-årene tatt diplomatiske initiativ for å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, og det har vært flere fredsprosesser i Midtøsten, dels flernasjonale, dels bilaterale.

Sentralt i dette arbeidet står FNs resolusjon 242 fra 1967 som krever en varig fred der enhver stat i området skal kunne leve i fred, en israelsk tilbaketrekking fra territorier okkupert under Seksdagerskrigen, samt en løsning på flyktningspørsmålet. Israel avviste ikke resolusjonen, men fastholdt kravet om direkte, bilaterale fredsforhandlinger med sine naboland.

USAs president Jimmy Carter signaliserte i 1977 amerikansk vilje til å akseptere et palestinsk «hjemland» i Palestina. USA og Sovjetunionen la fram en felles uttalelse der de oppfordret til en løsning på konflikten som sikret «palestinernes legitime rettigheter». Dette innebar en dreining av USAs politikk, men førte ikke fram da Likud vant det israelske valget i 1977, og statsminister Menachem Begin avviste enhver dialog med PLO eller tanke om en palestinsk stat.

Ikke desto mindre var det Begin som gikk i dialog med Egypts president Anwar al-Sadat. Med Carter som mellommann ble det første skritt mot fred, gjennom Camp David-avtalen, tatt: Fredsavtalen mellom Israel og Egypt, den første mellom en arabisk stat og Israel ble inngått i 1979.

I 1982 la USAs president Ronald Reagan fram en plan som gikk inn for å overgi de okkuperte arabiske områdene – uten å etablere en egen palestinsk stat. Forslaget var en jordansk-palestinsk føderasjon. Samme år la arabiske stater fram en plan som gikk inn for dannelse av en palestinsk stat i de okkuperte områdene og som samtidig implisitt anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før 1967. I 1985 undertegnet Jordans kong Hussein og PLOs leder Yasir Arafat en avtale som skulle sikre palestinsk selvstyre innenfor en jordansk-palestinsk føderasjon. De diplomatiske framstøtene på slutten av 1980-tallet førte ikke fram.

To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ tidlig i 1990-årene: Slutten på den kalde krigen og Golfkrigen. Dette førte til nye allianser i Midtøsten-konflikten. USA utnyttet de nye politiske forutsetningene etter Golfkrigen til å gripe initiativet i fredsprosessen. Initiativet ble støttet av Sovjetunionen, som imidlertid hadde mistet sin reelle innflytelse i Midtøsten.

30. oktober 1991 åpnet den første fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med deltakelse fra Israel og de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Konferansen var starten på en lengre prosess, hvor den mest sentrale del besto av bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria.

Israel aksepterte ikke å forhandle med PLO direkte, men såkalt uavhengige palestinske representanter deltok i den jordanske delegasjonen. Det var betydelig politisk strid om deltakelsen innad i PLO, men organisasjonens svekkede posisjon resulterte i tilslutning til forhandlingene selv om PLO var utestengt.

Madrid-prosessen lyktes i å bringe representanter for partene sammen, men møtene mellom israelere og palestinere førte ikke langt. I stedet startet Israel og PLO parallelle drøftelser, som for første gang brakte offisielle representanter sammen. Fra januar 1993 ble det avholdt en rekke hemmelige møter i Norge. Oslo-kanalen førte til en prinsipperklæring som ble undertegnet i Washington 13. september 1993.

Erklæringen var ikke en fredsavtale, men et første skritt mot fredsavtalen det skulle forhandles videre om. Oslo-avtalen inneholdt blant annet prinsipper knyttet til delvis palestinsk selvstyre, som av PLO ble ansett som et første skritt på veien mot en palestinsk stat. Nye forhandlinger førte til at partene 28. september 1995 inngikk en endelig avtale (kjent som «Oslo 2») om begrenset palestinsk selvstyre, innført til mai 1999.

Sentralt i planen var en gradvis tilbaketrekking av israelske styrker fra okkuperte områder, og en samtidig overføring av kontroll til de palestinske myndighetene.

Under det arabiske toppmøtet i Beirut i 2002 la Saudi-Arabia fram et fredsforslag som gikk ut på at arabiske stater ville anerkjenne Israel mot at israelerne trakk seg ut av okkuperte arabiske områder. Dette ble avvist av Israel.

Selv om det har vært gjentatte forsøk på fredsforhandlinger siden da har konlfikten i realiteten gått i stå. Israel har befestet sin kontroll over Vestbredden og palestinerne har blitt dypt splittet mellom Fatah og Hamas.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Terje Berentsen

Hei, jeg ønsker ikke å være pirkete, men betegnelsen palestiner om araberne i dette området ble først tatt i bruk av PLO på 1960 tallet. Det virker derfor misvisende å bruke denne betegnelsen om arabere allerede i 1948. Det vi idag kaller palestinaaraberne var tidligere benevnt som arabere og det er det de egentlig er, mht språk, kultur og religion.

svarte Stig Arild Pettersen

Hei! Dette spørsmålet er besvart av fagansvarlig under artikkelen Palestinas historie. Mvh, redaktør Stig Arild Pettersen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg