Midtøsten-konflikten, betegnelse som oftest blir brukt for å omtale striden om det tidligere mandatområdet Palestina, som i 1948 ble delt som følge av opprettelsen av staten Israel.

Midtøsten-konflikten fikk raskt flere politiske dimensjoner – lokale, regionale og globale – og ble en av det internasjonale samfunns mest omfattende og risikofylte konflikter.

Den lokale dimensjonen (Palestina-spørsmålet) er kjernen i Midtøsten-konflikten, det vil si striden omkring territoriet Palestina, og de moralske, historiske og folkerettslige krav på å bosette seg og etablere statsdannelser der.

Allerede før Israel ble opprettet, var det militære konfrontasjoner i området, særlig mellom jøder og arabere, og mellom jøder og briter.

Den lokale konfliktdimensjonen endret med årene karakter. I utgangspunktet dreide den seg mest om hvorvidt en jødisk stat overhodet skulle ha rett til å eksistere i området, til dels til fortrengsel for de arabiske (palestinske) innbyggerne.

Etter hvert som Israels eksistens ble mer realpolitisk akseptert, med bred internasjonal aksept for statsdannelsen, er konflikten på det lokale plan mest blitt et spørsmål om det palestinske folkets likeverdige rett til selvstyre i en egen, selvstendig stat, innenfor deler av det gamle mandatområdet – ved en såkalt tostatsløsning, det vil si én jødisk og én palestinsk stat side om side.

Blant annet som følge av Oslo-avtalen er dette kravet gradvis blitt akseptert, også av Israel. Samtidig har militante motstandere i Israel kjempet mot å oppgi kontrollen særlig med Vestbredden til palestinerne – også ved hjelp av terror, som Hebron-massakren i 1994. Stridsspørsmålet har i nyere tid vesentlig bestått i hvordan en tostatsløsning skal anordnes, ikke minst sett opp mot Israels krav om sikkerhet.

Den regionale dimensjonen, det vil si den arabisk-israelske konflikten, er den direkte følge av FNs delingsplan fra 1947 og etableringen av staten Israel i 1948, som de arabiske nabolandene motsatte seg.

Derved oppstod en militær konfrontasjonslinje mellom Israel og de arabiske nabostatene som førte til utstrakt spenning og til fire arabisk-israelske kriger, samt Israels krigføring i Libanon og til terrorisme fra flere av partene.

Selv om Israel hele tiden har vært tallmessig underlegent, har landet vist seg militært overlegent, og klarte å vinne de fire krigene (1948, 1956, 1967, 1973), men tapte i realiteten krigen med den libanesiske motstandsbevegelsen.

I den regionale militære konflikten har særlig Egypt, Jordan og Syria, i tillegg til Israel, vært delaktige. Også Irak og Libanon, og indirekte Iran, har i mindre grad deltatt.

De arabiske stater har i tillegg støttet den palestinske frigjøringsbevegelsen politisk, økonomisk og militært, fra den startet sin motstandskamp i 1960-årene. Palestinske grupper i flere land, samt ikke-statlige aktører, særlig i Libanon, er den andre kategorien aktører i den regionale konflikten.

Den globale dimensjonen, Midtøsten-konflikten, ble skapt allerede ved FNs behandling av Palestinas fremtid og beslutningen om en deling av mandatområdet i én arabisk og én jødisk stat. Dernest ble spørsmålet internasjonalisert gjennom ulike lands engasjement, politisk og militært, direkte og indirekte, i konflikten og i krigene som fulgte.

FN har vært en hovedaktør i konflikten hele tiden, både ved flere prinsipielt viktige resolusjoner – og kamp om disse i Sikkerhetsrådet – samt ved å etablere seks fredsoperasjoner i regionen, hvorav fem med utspring i Palestina-spørsmålet.

I tillegg er to andre flernasjonale fredsbevarende styrker satt inn i regionen, også som følge av striden om Palestina: i Sinai og Beirut, samt en internasjonal observatørstyrke i Hebron.

Fra 1948 har Midtøsten-konflikten utviklet seg til en av de mest kompliserte og lengst bestående i verdenssamfunnet. Den er ytterligere vanskeliggjort ved flere storpolitiske dimensjoner. Midtøsten er spesielt relevant som: 

  • arena for supermaktsrivalisering under den Den kalde krigen,
  • verdens ledende produksjons- og eksportområde av energi,
  • påstått kjerneområde for internasjonal terror,

I tillegg har USA ambisjoner om å være pådriver i en demokratisk utvikling i regionen.

Midtøsten-konflikten har i alle år medført utstrakt internasjonalt diplomati, og ved siden av FN har en rekke land og enkeltpersoner forsøkt å bidra til en løsning.

USA har, både som supermakt og Israels nærmeste allierte, vært den tyngste part i en rekke forsøk på å finne en politisk løsning. Fram til begynnelsen av 1990-årene ble det imidlertid ikke oppnådd nevneverdige resultater.

En ny vilje fra begge hovedparter – israelere og palestinere – som førte til direkte forhandlinger om en felles løsning, fant sted i 1993. Da klarte norsk diplomati å bringe partene sammen i forhandlinger som førte til de første formelle avtaler mellom Israel og PLO, understøttet av USA.

Disse førte til at det ble etablert et palestinsk selvstyre i Gaza og på Vestbredden, som utgangspunkt for en palestinsk stat. Oslo-avtalene var grunnlag for en videre fredsprosess, som imidlertid stanset opp. Flere sentrale spørsmål forble uavklart, og avtalene møtte betydelig motstand både i Israel, blant palestinerne og i resten av den arabiske verden.

Spenningene mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene førte, særlig fra utgangen av 1990-årene, til en krigstilstand, og Israel reokkuperte blant annet store deler av Vestbredden.

Med global avspenning som følge av den kalde krigens slutt, med bilateral tilnærming mellom enkelte arabiske stater og Israel, samt etablering av det palestinske selvstyret, er den regionale dimensjon ved konflikten fra 1990-årene blitt relativt mindre, og den lokale dimensjonen desto mer fremtredende. Samtidig har utviklingen i Golfen, samt USAs ambisjoner i Midtøsten, bidratt til at den globale dimensjonen er blitt tyngre og mer sammensatt.

Midtøsten-konfliktens hovedårsak ligger i to folkegruppers til dels motstridende krav og ønsker – først og fremst om retten til landområdet Palestina: den arabiske (palestinske) folkegruppen og det jødiske folket.

Jødene hadde gjennom mange hundre år i diaspora (landflyktighet) holdt ved like drømmen om å vende tilbake til Jerusalem og det lovede land Israel, for der å danne et jødisk nasjonalhjem. Ideen ble konkretisert og forsterket fra slutten av 1800-tallet, da sionismen som politisk bevegelse ble etablert.

Det skjedde ikke minst med bakgrunn i den østerrikske jøden Theodor Herzls bok Der Judenstaat (1896), som inspirerte til målrettet arbeid for etableringen av en jødisk stat – basert på politisk støtte fra stormaktene og økonomisk støtte fra velstående europeiske jøder.

Gjennom World Zionist Organization, som ble etablert i 1897, ble en organisert jødisk innvandring til Palestina finansiert, blant annet ved oppkjøp av jord, som grunnlag for jødisk bosetting.

En viktig politisk og moralsk støtte til kravet om et jødisk nasjonalhjem var den såkalte Balfour-deklarasjonen fra 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur Balfour i et brev til sionistlederen lord Rothschild slo fast at den britiske regjering støttet etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina – uten nærmere spesifikasjon av grensene.

Dette tilsagnet ble lagt til grunn for jødenes kampanje for en egen stat etter første verdenskrig, da Storbritannia kom i en sentral posisjon for å påvirke en slik etablering; Storbritannia sikret seg fra 1922 kontrollen med Palestina som mandatområde under Folkeforbundet.

For å sette makt bak det politiske kravet ble den organiserte – og til dels illegale – jødiske innvandringen fra Europa til Palestina trappet opp frem mot andre verdenskrig, gjennom fem såkalte aliyah (innvandringsbølger). Den første fant sted allerede i 1882.

Mens innvandringen tidlig på 1900-tallet var særlig stor fra Øst-Europa, medførte jødeforfølgelsen i Sentral-Europa en særlig sterk innvandring utover i 1930-årene. I 1950- og 1960-årene var det stor innvandring av jøder fra arabiske land og Iran, og en massiv innvandring fant sted etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1990-årene.

Kolonisering av så store deler av Palestina som mulig var fra begynnelsen et fundament i den sionistiske strategien, og er forblitt det gjennom utstrakt bosetting særlig på den okkuperte Vestbredden. Spørsmålet om retten til jord og vann har i alle år stått sentralt i konflikten.

Etter første verdenskrig fikk britene kontroll også over andre områder i Midtøsten, ikke minst de nye statsdannelsene Irak og Jordan. For å opprettholde et nært forhold til arabiske ledere begrenset Storbritannia den jødiske innvandringen til Palestina. Denne politikken bidrog til at jødiske flyktninger fra det nazifiserte Europa ble nektet å søke tilflukt i Palestina.

Krigen og jødeforfølgelsen forsterket jødenes krav om en egen stat, hvor de kunne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Den sionistiske ideen, og dermed staten Israel, fikk mye sympati og støtte, blant annet fra skandinaviske sosialdemokrater.

Det sionistiske prosjektet var forankret i jødenes historie, religion og kultur, men var vesentlig ideologisk, og antok i stor grad karakteren av et politisk og sosialt eksperiment, både forut for og etter statsopprettelsen. Samtidig var det i Europa, både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, betydelig støtte til arabiske land og ledere.

Fremveksten av en stadig voksende jødisk settler-befolkning førte allerede før staten Israel ble opprettet til gnisninger med deler av den palestinske befolkningen. Motsetningene førte til voldsbruk, som de britiske mandatmyndigheter i Palestina bare i begrenset utstrekning klarte å tøyle.

Omfattende voldelige sammenstøt mellom jøder og palestinere fant særlig sted i 1920–21 og 1929. Dette førte til at sionistene dannet den paramilitære strukturen Haganah (1920), vesentlig for å forsvare jødiske bosettinger. Etter det arabiske opprøret i 1929 ble Haganah utviklet til en mer robust militær organisasjon, som i 1930-årene samarbeidet med britene for å slå ned arabisk motstand.

Et arabisk opprør startet med en generalstreik i 1936, i protest mot det arabiske ledere betraktet som en for liberal britisk politikk overfor jødisk innvandring. Omtrent 6000 mennesker, langt de fleste arabiske, var drept da opprøret ble slått ned i 1939.

Parallelt med konfrontasjoner med den arabiske befolkningen startet sionistene etter andre verdenskrig en motstandskamp for å drive britene ut av Palestina. Med utspring i Haganah ble kampen først og fremst ledet av de to gruppene Irgun Zvai Leumi og Lehi (bedre kjent som Stern-gruppen).

Sterkt presset la britene Palestina-spørsmålet fram for FN i 1947, og i november samme år ble FNs delingsplan vedtatt. Denne gikk inn for en deling av Palestina i én jødisk og én palestinsk stat – og med et område (med blant annet Betlehem og Jerusalem) under internasjonal kontroll.

45 prosent av landarealet skulle gå til palestinerne, som utgjorde rundt 70 prosent av det samlede folketallet, og 54 prosent til jødene, som da utgjorde rundt 30 prosent av befolkningen. Planen ble hilst velkommen av jødene, men avvist i den arabiske verden.

Arabisk milits – palestinske grupper og en frivillig styrke med soldater fra flere land – gikk til væpnet motstand mot planen, og rettet angrep mot jødiske mål. Denne innledet, 30. november 1947, den første arabisk-israelske krigen: Palestina-krigen. De jødiske geriljagruppene trappet opp sin virksomhet fra først å anlegge en defensiv strategi og utførte flere aksjoner mot palestinske mål, blant annet mot landsbyen Deir Yassin i april 1948, der rundt hundre innbyggere ble myrdet. Slike aksjoner bidro til at om lag 300 000 palestinere flyktet fra områdene som FN-planen forutsatte skulle inngå i den jødiske staten.

Terror, med både fysiske angrep og psykologisk krigføring, var en del av sionistenes strategi for å ta over en så stor del av Palestina som mulig – i det som i ettertid er betegnet som etnisk rensing. Israel erklærte seg som selvstendig stat 14. mai 1948 – og konflikten ble regional, med militært angrep fra fem arabiske stater. Deretter har det kommet til flere kriger mellom Israel og arabiske stater, og med palestinsk motstandsbevegelse og militante grupper i Libanon (Hizbollah) og på Gazastripen (Hamas).

Med eksistensen av den jødiske staten Israel, og dens internasjonale anerkjennelse, fra 1948, har det viktigste elementet i den lokale konfliktdimensjonen blitt spørsmålet om en palestinsk statsdannelse, slik også FN forutsatte.

Opprinnelig var den arabiske og palestinske holdning, som nedfelt i PLOs charter fra 1968, at «den sionistiske staten Israel» skulle utslettes, og en «sekulær og demokratisk palestinsk stat» etableres i hele det gamle Palestina.

Under sin kongress i 1988 tok Det palestinske nasjonalrådet (PNC), palestinernes nasjonalforsamling i eksil, det avgjørende skritt å anerkjenne Israels rett til å eksistere – innenfor grensene fra før krigen i 1967. Når rådet samtidig utropte den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden, aksepterte det også den geografiske tostatsløsningen som det senere er gjort flere bestrebelser på å komme frem til.

Anerkjennelsen av Israel medførte et diplomatisk gjennombrudd for PLO, større internasjonal støtte til palestinernes krav om egen stat – og økt press på Israel om å akseptere en slik løsning. En israelsk holdning hadde til da vært at den palestinske staten kunne dannes i Jordan, hvor befolkningsflertallet allerede var palestinsk.

En sentral del av den lokale konfliktdimensjon er den palestinske motstanden mot israelsk okkupasjon og kampen for selvstyre. Den ble tidlig en væpnet konflikt. Den sterke israelske kontrollen over Gaza og Vestbredden tillot ikke en væpnet frigjøringskamp å bli ført derfra; den ble rettet mot israelske mål fra baser i Jordan og Libanon.

Først fra 1987 kom det til utstrakt, sivil motstand i de okkuperte områdene, gjennom det palestinske opprøret, intifada, som varte til 1993, da Oslo-avtalen ble undertegnet.

Den mye kritiserte Oslo-avtalen bidrog for første gang til å føre partene sammen i formelle og forpliktende forhandlinger – og til at et første skritt mot en palestinsk stat ble tatt, i form av at et palestinsk selvstyre i Gaza og på Vestbredden ble innført.

Parallelt med den israelske tilbaketrekningen fra Gaza og deler av Vestbredden, 1995–96, ble deler av den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene overdratt de palestinske myndighetene, Palestinian National Authority (PNA), ledet av PLOs formann Yasir Arafat.

PNA fungerte som midlertidig styringsorgan til Palestinian Legislative Council, et nytt folkevalgt organ, ble innsatt 1996, med Arafat som valgt leder. Arafat og PLO dannet så en palestinsk selvstyreregjering med sete i Gaza, og som videreførte forhandlinger med Israel.

Fredsprosessen møtte imidlertid motstand på flere hold, og tidsplanen fra Oslo-avtalen kunne ikke overholdes. Til slutt gikk hele avtalen og fredsprosessen i stå.

En ny intifada brøt ut i 2000, etter det som av palestinerne ble ansett som en provokasjon av den israelske opposisjonsleder, og senere statsminister, Ariel Sharon.

Mens den første intifadaen var et folkelig opprør, som PLO først senere fikk en viss kontroll over, tok den palestinske ledelsen raskt styring med den andre. Med omfattende israelske represalier mot ytterliggående grupperinger og sivile gikk den andre intifadaen over i en krigstilstand mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.

Særlig gjennomførte Israel i første halvdel av 2000-årene en rekke aksjoner mot Gaza, inkludert målrettet likvidering av palestinske ledere, blant annet etter selvmordsangrep rettet mot sivile mål i Israel.

Etter en opptrapping av palestinske angrep i 2002 reokkuperte Israel deler av Vestbredden. Arafats hovedkvarter i Gaza ble ødelagt, hans hovedkvarterkompleks i Ramallah på Vestbredden beleiret, og etter hvert ødelagt – med palestinernes president i realiteten fanget der.

Særlig harde var kampene om byen og flyktningleiren Jenin, som israelske myndigheter hevdet var et av de viktigste sentra for palestinsk terror.

Et tilbakevendende israelsk krav, og en forklaring på stadige forsinkelser i forhold til de inngåtte avtaler, var at den palestinske voldsutøvelsen skulle opphøre, og at de palestinske selvstyremyndighetene – og Arafat personlig – måtte ta kontroll med elementer som stod bak voldelige aksjoner, blant annet Hamas, Islamsk Jihad og al-Aqsa martyrenes brigade.

Dette var tilfellet i andre halvdel av 1990-årene, og fortsatte inn på 2000-tallet, da palestinske selvmordsangrep mot sivile mål i Israel ble vanlig. Statsminister Sharon nektet å møte den palestinske ledelsen, og først etter Arafats død i november 2004 ble det mulig å gjenoppta dialogen mellom den israelske regjering og en ny palestinsk ledelse.

Med utbruddet av den andre intifada var det alminnelig ansett at Oslo-avtalen var død, og med Sharons isolasjon av Arafat var også fredsprosessen i realiteten over.

Israel ble i første halvdel av 2000-årene internasjonalt fordømt særlig for to tiltak som ytterligere reverserte mye av fremskrittet i fredsprosessen: oppbyggingen av en sikkerhetsmur mot Vestbredden og fortsatt oppføring av jødiske bosettinger på det okkuperte området.

I 2005 trakk Israel tilbake de 21 bosettingene på Gazastripen og fire på Vestbredden. Uttrekkingen var ikke resultat av forhandlinger med palestinerne, men et ensidig israelsk tiltak, hvor størst vekt ble lagt på kostnadene ved å opprettholde bosettingen, dernest hensynet til den for Israel langt viktigere Vestbredden, samt Jerusalem.

Mens formell kontroll i Gaza ble overdratt palestinske myndigheter, beholdt Israel imidlertid de facto kontroll, gjennom å kontrollere områdets grenser og ved å opprette en sikkerhetssone nord i Gaza.

Etableringen av staten Israel førte til at seks arabiske land – Egypt, Irak, Jordan (Transjordan), Libanon og Syria samt Saudi-Arabia – umiddelbart gikk til angrep. Det var den første av flere arabisk-israelske kriger, og den militære spenningen og konfrontasjonen var lenge det dominerende forhold i det regionale konfliktbildet.

Palestina-krigen i 1948 endte med israelsk seier over lite koordinerte arabiske styrker, og etter en FN-forhandlet våpenstillstandsavtale i januar 1949 satt Israel igjen med 21 prosent større landområde enn hva FNs delingsplan hadde foreslått.

Noen arabisk statsdannelse i resten av mandatområdet, slik FN hadde forutsatt, ble ikke etablert; i stedet okkuperte Egypt Gazastripen og Jordan annekterte Vestbredden.

Heller ikke FNs plan for Jerusalem under internasjonalt kontrollert område ble realisert. Tvert imot ble byen delt; den vestlige delen kontrollert av Israel, den østlige av Jordan – og spørsmålet om Jerusalems status og framtid har siden vært et av de mest sentrale og vanskelige i Midtøsten-konflikten. Under fredsforhandlingene i 1990-årene ble derfor Jerusalem-spørsmålet stilt i bero. Det samme gjaldt en annen ømtålig problemstilling som har sin opprinnelse fra krigen 1948: det palestinske flyktningspørsmålet.

I tilknytning til statsdannelsen 1948 flyktet rundt 750–800 000 palestinere fra Palestina, og i under Seksdagerskrigen i 1967 flyktet om lag 380 000 fra de okkuperte områdene. Ved siden av store flyktninggrupper i Gaza og på Vestbredden, er det flest palestinske flyktninger i Jordan, Libanon og Syria. Politisk og sosialt er deres situasjon dermed også et regionalt problem. Ulike land har forskjellig praksis i forhold til flyktningene; fra Jordan hvor de har statsborgerlige rettigheter, til Libanon hvor de er uten borgerrettigheter.

Kravet om og forventningene til å vende tilbake til hjemlandet har vært en drivkraft i den palestinske motstandskampen, og for palestinske flyktninger som lever i til dels vanskelige kår i leirene. I lys av den politiske utviklingen i 1990-årene er det imidlertid lite sannsynlig at det vil være mulig for store deler av flyktningbefolkningen å kunne vende tilbake, uavhengig av folkerettslig status.

Palestina-spørsmålet i regional kontekst har flere sider: en politisk, en økonomisk, en militær og en psykologisk. I 1948 startet det som en militær kamp mot statsdannelsen Israel, fulgt av økonomiske sanksjoner, men etter hvert ble motstanden mot Israel og støtten til den palestinske frigjøringskampen en sentral og samlende politisk symbolsak for den arabiske verden – et av de få spørsmål der den stod noenlunde samlet.

Mens Egypt, Jordan, Libanon og Syria var frontlinjestatene i den militære kampen mot Israel, stilte de øvrige stater seg bak disse, først og fremst gjennom Den arabiske liga.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble etablert 1964. PLO ble av arabiske regjeringer gjort til den «eneste, rettmessige representant for det palestinske folk» i 1973. Israel fastholdt at PLO var en terroristorganisasjon.

De arabiske statene har støttet PLO og andre palestinske grupper på ulikt vis: golfstatene økonomisk, frontlinjestatene militært – dels gjennom egne militære konfrontasjoner, dels ved å tillate PLO å etablere militær tilstedeværelse, særlig i Jordan, Libanon og Syria.

Sterk palestinsk militær tilstedeværelse førte i 1970–71 til krig mellom PLO og den jordanske staten. Etter dette etablerte PLO seg i Libanon, og gjennom sin sterke stilling ble organisasjonen en part i borgerkrigen der i 1976. Palestinernes sterke militære stilling var også den direkte utløsende faktor bak Israels invasjoner av Libanon i 1978 og 1982 – og okkupasjonen av Sør-Libanon til 2000.

Den palestinske tilstedeværelse, den libanesiske borgerkrigen og den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon førte til et annet utslag i den regionale konfliktdimensjonen: direkte inngripen fra Syria, indirekte fra Iran.

Syria intervenerte i borgerkrigen i 1976 og søkte også med sin posisjon i Libanon å splitte og kontrollere den palestinske motstandsbevegelsen. Syria støttet videre en rekke libanesiske grupperinger, derunder sjiia-militsene Amal og Hizbollah, hvorav sistnevnte ble den toneangivende del av den libanesiske motstanden mot den israelske okkupasjonen.

Hizbollah ble støttet av Iran, som etter revolusjonen i 1979 søkte å spre sin innflytelse i regionen og bekjempe Israel. Hizbollah har som mål å bidra til å frigjøre Jerusalem og antas å ha støttet den palestinske grupperingen Hamas, som på 1990-tallet vokste seg sterk særlig i Gaza, deretter også på Vestbredden.

Samtidig som den prinsipielle støtten til den palestinske kampen samlet de arabiske statene, pågikk det en kamp i regionen om lederskapet i den arabiske verden, hvor særlig Egypt, Syria og Irak var aktive. Disse aktørene brukte også det palestinske kortet i sin kamp om lederskap, og de arabiske statene var delt i forhold til hvilke deler av den splittende palestinske frigjøringsbevegelsen de støttet og i kampen mot Israel.

De mest ytterliggående palestinske gruppene fikk støtte fra blant annet radikale arabiske stater som Libya, Syria og Jemen, som gikk i bresjen for den såkalte avvisningsfronten – som avviste alle andre løsninger på Palestina-spørsmålet enn militær kamp og seier, og utslettelse av staten Israel.

Etter krigen i 1948 og revolusjonen i Egypt 1952 rustet begge sider opp, og det kom til nye kriger: 1956 (Suezkrigen), 1967 (Seksdagerskrigen) og 1973 (Oktoberkrigen/Yom Kippur-krigen) – alle med mål å nedkjempe Israel.

Den arabiske verden, og særlig de to toneangivende statene Egypt og Syria, ble påført et både militært og psykologisk nederlag i de to første. Også Oktoberkrigen tapte de, etter å ha påførte Israel nederlag i den innledende fasen.

Seksdagerskrigen, innledet av Israel mot Egypt, Jordan og Syria, fikk størst regionale konsekvenser. Israelske styrker hærtok Gazastripen og Sinai (fra Egypt), Golanhøydene (fra Syria) og Vestbredden med Øst-Jerusalem (fra Jordan).

Den symbolsk viktigste og politisk vanskeligste følgen av denne israelske erobringen var at Jerusalem ble gjenforent under israelsk kontroll. Et ufravikelig israelsk krav har siden vært at byen aldri på ny skal deles, at den er Israels evige hovedstad. Samtidig gjør palestinerne krav på den som hovedstad i sin fremtidige palestinske stat.

I tillegg har byen en spesiell status fordi den inneholder noen av de viktigste helligdommene for de tre religionene jødedom, kristendom og islam – med de følelsesmessige følger det har i et allerede komplisert konfliktbilde.

Det arabiske nederlaget var nærmest totalt i 1967, men Egypt og Syria ga ikke opp å bekjempe Israel militært. Etter krigen i 1967 fortsatte ildutveksling mellom Egypt og Israel, og mellom Jordan og Israel. Israel gjennomførte bombeangrep fra luften mot egyptiske mål i 1970. De to landene rustet opp, samtidig som den væpnede palestinske frigjøringskampen tok til, først fra Østbredden (Jordan), så fra Sør-Libanon. Egypts og Syrias koordinerte angrep på to fronter – Sinai og Golan – oktober 1973 kom overraskende på Israel, men ble slått tilbake.

Siden har ingen arabisk stat utfordret Israel militært, selv om det i 1982 var kamper mellom Israel og Syria over Libanon. Nederlaget i 1973 førte etter hvert også til en politisk kursendring fra Egypt, som var forløperen for en ny epoke, med tilnærming til Israel – og en politisk løsning på Palestina-spørsmålet.

Den samlede arabiske fronten overfor Israel sprakk definitivt i 1977 da Egypts president Anwar al-Sadat besøkte Israel og blant annet talte i nasjonalforsamlingen Knesset.

Etter påfølgende fredsforhandlinger inngikk Egypt, som første arabiske stat, en fredsavtale med Israel i 1979, kalt Camp David-avtalen. Denne ble inngått med den nye, konservative israelske statsminister fra Likud, Menachem Begin.

Samtidig med at Begin viste vilje til fredssamtaler med Egypt, var han kompromissløs overfor PLO – og satte fredsprosessen med Egypt i fare ved å invadere Libanon i 1978 for å drive de palestinske soldatene der vekk fra grensen.

Fordi Egypt inngikk en bilateral fredsavtale, som dertil ikke omhandlet Palestina-spørsmålet, ble handlingen regnet som et svik mot den felles arabiske og palestinske sak, og landet ble i mange år isolert i den arabiske verden.

Først i 1994 fulgte et nytt arabisk land etter – Jordan – og undertegnet en fredsavtale med Israel. Forhandlingene med Syria førte derimot ikke frem, selv om en var kommet langt i retning israelsk vilje til tilbaketrekking fra det annekterte Golan da statsminister Yitzhak Rabin ble drept i et attentat i 1995.

Forholdet mellom Israel og den arabiske verden for øvrig ble vesentlig bedret i 1990-årene, blant annet takket være større vilje til en fredelig løsning på Palestina-spørsmålet. I 2000 trakk Israel seg helt ut av Libanon, men situasjonen ved grensen forble spent, med sporadisk beskytning mellom Hizbollah og israelske styrker. I 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen, men det kom de følgende år til flere militære konfrontasjoner, blant annet Operation Cast Lead (2008), Operation Pillar of Cloud (2012) og Operation Protective Edge (2014).

Forholdet mellom Israel og flere arabiske land ble svekket i første halvdel av 2000-årene som følge av Israels avvisning av videre kontakt med palestinske myndigheter.

Midtøsten-konflikten har vært en av de mest internasjonaliserte konflikter i verden. Flere aktører også utenfor regionen har deltatt, til dels direkte. Stormaktene Frankrike og Storbritannia engasjerte seg i krigen i 1956 ved å sette inn tropper ved Suezkanalen. Supermaktene Sovjetunionen og USA grep da inn politisk for å hindre ytterligere opptrapping av konflikten.

Supermaktene sto ellers på hver sin side i den arabisk-israelske konflikten, der Sovjetunionen støttet (politisk, økonomisk, militært) de mer radikale arabiske stater, ikke minst Egypt og Syria, mens USA likeledes var Israels fremste støttespiller. Begge supermaktene bidrog i sterk grad til opprustningen i regionen.

Egypt besluttet i 1972 å sende hjem de sovjetiske militære ekspertene og vendte seg etter krigen i 1973 gradvis mot USA, som deretter ble landets viktigste økonomiske og militære partner. Midtøstens strategiske betydning er en hovedårsak til stormaktenes interesse; både Suezkanalen og Golfens oljeforekomster er av stor betydning i internasjonal økonomi.

Frankrike og Storbritannia har hatt direkte interesse, som mandatmakter, i Midtøsten siden første verdenskrig; supermaktenes interesse vokste med tilspissingen av den arabisk-israelske konflikten, særlig etter krigen i 1956.

Betydningen av områdets oljeforekomster ble forsterket i 1970-årene, da de ble et nytt element i den globale dimensjonen ved Midtøsten-konflikten. Under Oktoberkrigen besluttet de oljeproduserende land ved Golfen å redusere sin produksjon og sin eksport til Israel-vennlige stater, til israelske styrker var trukket ut fra alle arabiske territorier okkupert i Seksdagerskrigen.

Denne boikotten bidrog til at EF vedtok en resolusjon som oppfordret til israelsk tilbaketrekking fra okkupert arabisk territorium. Kampen om de rike oljeforekomstene ved Golfen har bidratt til flere konflikter, blant annet Iraks invasjon av Kuwait i 1990, og den påfølgende, USA-ledede Golfkrigen i 1991.

Krigen fikk stor betydning og bidro blant annet til endrede relasjoner innad i den arabiske verden så vel som mellom arabiske stater og Vesten.

Invasjonen ble fordømt av de fleste stater i regionen; fremfor alt av nabolandene i Golfen, som selv følte seg truet av Irak, men også av toneangivende land som Egypt og Syria. Andre land, som Jordan og Jemen, forsøkte å stille seg mer nøytrale, men ble av Golfstatene fordømt for ikke å ta stilling for den allierte krigsinnsatsen mot Irak. PLO og Yasir Arafat ble stående på irakisk side og stod svekket etter Golfkrigen.

Av større politisk betydning var at Egypt og Syria deltok i de USA-ledede styrkene. Det gav en åpning for å styrke forholdet mellom USA og Syria etter krigen, og til å trekke landet direkte med i den kommende fredsprosessen. Syria styrket etter Golfkrigen sin regionale politiske stilling på bekostning av rivalen Irak, som i hovedsak ble isolert.

Krigen førte også til at de konservative Golfstatene ble stående på samme side som USA og Israel. Etter press fra USA holdt Israel seg ute av Golfkrigen og styrket slik sin internasjonale politiske posisjon.

Det irakiske regimet ble militært slått under Golfkrigen 1991, men president Saddam Hussein ble sittende ved makten, men sterkt svekket. Da al-Qaida gikk til angrep på mål i USA i 2001, fikk president George W. Bush et påskudd til å søke direkte konfrontasjon med Hussein – ved å knytte hans regime til al-Qaida og hevde at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen.

Med det siste som begrunnelse fikk USA med seg særlig Storbritannia i et angrep på Irak, i mars 2003. I motsetning til under krigen 1991 var støtten i den arabiske verden – og i Europa – begrenset. Med okkupasjonen av Irak gjorde Bush seg til talsmann for at en demokratisk utvikling i hele Midtøsten var nødvendig for å løse regionens konflikter. Irak skulle gjøres til modell for denne politikken.

Selv om planen for demokratiske valg i Irak ble gjennomført, ble landet åsted for opprør mot okkupasjonen, som snarere styrket enn svekket terrorismen i regionen. En særlig bekymring for utviklingen i Midtøsten per 2006 var Irans motvilje mot å underkaste seg internasjonale kontrollregimer knyttet til utvikling og utnytting av kjernefysisk teknologi, og et konservativt regime som fortsatt anser Israel som en fiende og ønsker å spre en radikal form for islam i regionen.

Midtøsten-konflikten har vært et hovedanliggende for FN siden organisasjonen ble grunnlagt, dels i form av diplomatisk arbeid i Sikkerhetsrådet, med utforming av en rekke resolusjoner, dels gjennom fredsbevarende innsats i regionen. FN opprettet allerede i 1948 observatørkorpset UNTSO, som fortsatt er i virksomhet, deretter fredsstyrkene UNEF (Gaza, Sinai, 1956), UNEF II (Sinai, 1973), UNDOF (Golan, 1974) og UNIFIL (Libanon, 1978) – samt UNIIMOG (Iran og Irak, 1988), UNIKOM (Irak og Kuwait, 1991), så vel som UNYOM (Jemen, 1963) og UNOGIL (Libanon, 1958).

FN har også vært engasjert på andre områder, blant annet gjennom våpeninspektørprogrammet i Irak (UNSCOM) og en egen hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA).

Mens konflikt lenge dominerte i Midtøsten, skjedde det i 1980-årene en dreining mot større vilje til å finne en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Dette hadde blant annet bakgrunn i de arabiske lands gjentatte militære nederlag.

Ved siden av at Palestina-spørsmålet var en gjenganger i FN, ble det allerede i 1970- og 1980-årene tatt diplomatiske initiativ for å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, og det har vært flere fredsprosesser i Midtøsten, dels flernasjonale, dels bilaterale.

Sentralt i diplomatiske og politiske framstøt sto FNs resolusjon 242 fra 1967, som krevde en varig fred der enhver stat i området kunne leve i fred, israelsk tilbaketrekking fra territorier okkupert i Seksdagerskrigen, samt en løsning på flyktningspørsmålet.

Israel avviste ikke resolusjonen, med fastholdt sin posisjon om direkte, bilaterale fredsforhandlinger med sine naboland, og fremmet i 1968 en fredsplan basert på grenseavklaringer, men uten israelsk tilbaketrekking. Dette, koblet med en påbegynt jødisk bosetting i Øst-Jerusalem og på Vestbredden, førte til frykt for at Israel hadde til hensikt å annektere de okkuperte områdene.

USAs president Jimmy Carter signaliserte i 1977 amerikansk vilje til å akseptere et palestinsk «hjemland» i Palestina, men PLO indikerte vilje til å gå med på en palestinsk statsdannelse i en hvilken som helst del av Palestina som Israel var villig til å evakuere.

Sovjetunionen og USA la frem en felles uttalelse der de oppfordret til en løsning på Midtøsten-konflikten som sikret «palestinernes legitime rettigheter». Dette innebar en dreining av USAs politikk, men førte ikke frem, idet Likud vant det israelske valget 1977, og statsminister Menachem Begin avviste enhver dialog med PLO eller tanke om palestinsk selvstyre.

Ikke desto mindre var det Begin som gikk i dialog med Sadat, og med Carter som mellommann sikret det første skritt mot varig fred, gjennom Camp David-avtalen, fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Den førte til Israels første tilbaketrekking, fra Sinai i 1982.

Forhandlingene omfattet også Palestina-spørsmålet, men førte ikke til noen forpliktelser fra Israel, som i 1979 tvert imot la frem nye planer for jødisk bosetting i Gaza og på Vestbredden. Dette førte blant annet til at EF forsterket sin allerede betydelige kritikk mot Israel; de europeiske land hadde allerede gått lenger i å støtte det palestinske synet enn USA.

Valget av Ronald Reagan som president reverserte i noen grad USAs politikk, idet han ikke anså bosettingene som illegale. I 1982 la Reagan frem en plan som gikk inn for å gi de okkuperte arabiske områdene tilbake uten å etablere en egen palestinsk stat. Planen gikk derimot inn for en jordansk-palestinsk føderasjon; i tråd med hva krefter i Israel arbeidet for.

Samme år la de arabiske stater frem en plan som gikk inn for dannelsen av en palestinsk stat i de okkuperte områdene og som samtidig implisitt anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før 1967.

Jordans kong Hussein var i 1980-årene delaktig i fredsprosessen; det samme var Egypts president Hosni Mubarak, etter hvert som landets isolasjon i den arabiske verden avtok.

I 1985 undertegnet kong Hussein og PLO-lederen Yasir Arafat en avtale som skulle sikre palestinsk selvstyre innenfor en jordansk-palestinsk føderasjon. Samme år gjennomførte Israel et bombeangrep mot PLOs hovedkvarter i Tunis, noe som ytterligere skjerpet fronten mellom Israel og PLO.

De diplomatiske fremstøtene i slutten av 1980-årene førte ikke frem. I stedet ble motsetningene skjerpet, blant annet som følge av en storstilt jødisk innvandring til Israel fra Sovjetunionen rundt 1990, som økte presset for jødisk bosetting i de okkuperte palestinske områdene.

To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ i begynnelsen av 1990-årene: slutten på den kalde krigen og Golfkrigen. Begge begivenheter førte til nye allianser i Midtøsten-konflikten.

USA utnyttet de nye politiske forutsetningene etter Golfkrigen til å gripe initiativet i fredsprosessen, med støtte av Sovjetunionen, som imidlertid hadde mistet sin reelle innflytelse i Midtøsten.

Sovjetunionens svekkede stilling innebar at landets tidligere allierte i regionen, deriblant Syria, stod uten en storpolitisk alliansepartner. Dette bidrog til at Syria nærmet seg USA, og ved splittelsen mellom Irak og Syria ble også den arabiske avvisningsfronten svekket, og Syria støttet en internasjonal fredskonferanse med israelsk deltakelse.

30. oktober 1991 åpnet den første internasjonale fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med deltakelse fra Israel og de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Konferansen var starten på en lengre prosess, hvor den mest sentrale del bestod av en serie bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria.

Israel aksepterte ikke å forhandle med PLO, men såkalt uavhengige palestinske representanter deltok i den jordanske delegasjonen. Det var betydelig politisk strid innad i PLO, men organisasjonens svekkede posisjon førte til oppslutning om fredsforhandlingene, til tross for at PLO selv var utestengt.

USA var pådriver for prosessen og hadde støtte fra størstedelen av de arabiske statene. President George Bush den eldre, blant annet med støtte fra Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov, lyktes i å bringe partene sammen, men serien av møter mellom Israel og palestinerne innen rammen av Madrid-prosessen førte ikke langt.

I stedet startet Israel og PLO parallelle drøftelser. Fra januar 1993 ble det avholdt en rekke hemmelige møter i Norge – på norsk initiativ og med støtte fra den norske regjering. Denne såkalte «Oslo-kanalen» resulterte i den prinsipperklæring som 13. september 1993 ble undertegnet i Washington.

Denne erklæringen var ikke selv en fredsavtale, men et første skritt mot den fredsavtalen som det skulle forhandles om, og den inneholdt blant annet prinsipper knyttet til et delvis palestinsk selvstyre, som fra PLOs side ble ansett som et første skritt på veien mot en egen palestinsk stat. I mai 1994 ble Kairo-avtalen, om palestinsk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden, undertegnet, og i mai hadde Israel fullført første fase: tilbaketrekning fra Gaza og Jeriko.

Nye forhandlinger mellom Israel og palestinske representanter førte til at de to parter 28. september 1995 inngikk en endelig avtale (også kjent som «Oslo 2») om begrenset palestinsk selvstyre frem til mai 1999.

Allerede i 1993 ble det fastslått at Gaza og Jeriko-området på Vestbredden skulle overdras palestinsk kontroll etter israelsk tilbaketrekking, og at det skulle avholdes valg til et palestinsk selvstyreråd. Avtalen gikk ikke like langt med hensyn til palestinsk selvstyre som den palestinske part i Oslo-forhandlingene hadde håpet på. Det mest konkrete resultat var etablering av en palestinsk selvstyremyndighet, ledet av en hjemvendt Arafat.

I deler av den palestinske befolkningen, både i Palestina og i eksil, ble fredsprosessen og dens avtaler sett på som en kapitulasjon, et svik, hvor Israel i praksis fikk gjennomslag for alle sine hovedanliggender, mens palestinerne er avspist med et begrenset selvstyre i begrensede områder.

Også den selvstendighetserklæring det palestinske eksilparlamentet vedtok i 1988, ble derved annullert, og kravet om en palestinsk stat er ikke oppfylt, selv om selvstyreområdene ansees som et første skritt i retning av en statsdannelse. Ifølge Oslo-avtalen skulle en palestinsk stat vært opprettet 4. mai 1999.

Sentralt i fredsplanen var en gradvis tilbaketrekking av israelske styrker fra okkupert område, og en samtidig overføring av kontroll til de palestinske myndighetene, dels i fellesskap med Israel. Mordet på statsminister Yitzhak Rabin i 1995 bidrog til å forsinke prosessen, det samme gjorde regjeringsskiftet i Israel i 1996, da Likuds leder Benjamin Netanyahu dannet regjering.

Denne var mer avvisende til gjennomføringen av Oslo-avtalen, og møtte tiltagende internasjonal kritikk, ikke minst fra Israels fremste allierte, USA og EU. Prosessen ble gjenopptatt i 1997, men skjøt ikke fart før president Bill Clinton brakte partene sammen i USA høsten 1998. Her ble et memorandum utarbeidet (Wye-avtalen), som la en tidsplan for den endelige gjennomføring av tidligere inngåtte avtaler, blant annet videre tilbaketrekking fra Vestbredden.

Etter først å ha ratifisert avtalen ble den suspendert av den israelske nasjonalforsamlingen i desember 1998, og andre del av tilbaketrekkingen – med overføring av kontroll fra israelske til palestinske myndigheter – ble innstilt. Statsminister Ehud Barak, som etterfulgte Netanyahu etter valget i 1999, gjenopptok forhandlingene med palestinerne og møtte første gang Arafat i juli 1999.

I september ble Sharm el-Sheikh-avtalen undertegnet, med en revidert tidsplan for Wye-avtalen. Møtet la grunnen for kommende drøftinger om en «endelig status» mellom Israel og et fremtidig Palestina.

Baraks politikk i Palestina-spørsmålet skilte seg ikke vesentlig fra hans forgjengers, og han proklamerte at et samlet Jerusalem skulle forbli under full israelsk kontroll, at det ikke var aktuelt å gå tilbake til grensene forut for krigen 1967 og at de fleste jødiske bosettingene skulle forbli under israelsk kontroll.

I strid både med fredsprosessens ånd og internasjonale konvensjoner fortsatte den jødiske bosettingen på okkupert område. Ved årsskiftet 1999/2000 var det om lag 350 000 jødiske bosettere i de okkuperte områdene, hvorav om lag 180 000 i Øst-Jerusalem, innenfor illegalt utvidede bygrenser.

I juli 2000 møttes partene til en ny runde forhandlinger for en endelig avtale, i Camp David, USA. Etter to uker gikk partene fra hverandre uten å ha oppnådd enighet.

I desember samme år la president Clinton frem en plan med en ikke-militarisert palestinsk stat på hele Gazastripen og 95 prosent av Vestbredden; de resterende 5 prosent skulle annekteres av Israel, mens den palestinske staten skulle tilføres land fra Israels territorium før 1967 – og med ansvar for respektive deler av Jerusalem.

Clinton foreslo at flyktningene skulle ha rett til å vende tilbake til den palestinske statsdannelsen, ikke til det nåværende Israel. Palestinsk motstand mot forslaget gikk særlig på en oppstykking av Vestbredden, samt kravet om at flyktningene skulle frasi seg retten til å vende hjem.

I 2001 la en gruppe, ledet av tidligere senator George Mitchell og med deltakelse blant annet av utenriksminister Thorbjørn Jagland, frem en ny rapport. Gruppen tok til orde for umiddelbar våpenhvile og slutt på terror og voldsutøvelse, samt en stans i jødisk bosetting på okkupert land.

Under det arabiske toppmøtet i Beirut 2002 la Saudi-Arabia frem et fredsforslag, som gikk ut på at arabiske stater ville anerkjenne Israel mot at israelerne trakk seg ut av okkuperte arabiske områder, noe som ble avvist av Israel.

Etter krigen som avsatte Baath-regime i Irak, la president Bush 2003 frem en ny fredsplan utarbeidet året før, det såkalte Veikartet for fred. Det er et rammeverk for løsning av Midtøsten-konflikten som bygger på Oslo-avtalene, og legger opp til en trinnvis utvikling frem til en palestinsk statsdannelse som grunnlag for varig fred i regionen.

Bak planen stod FN, EU, Russland og USA («Kvartetten»), og den amerikanske presidenten knyttet en fredelig løsning av Palestina-spørsmålet til USAs ønske om å finne en politisk løsning i Irak.

Veikartet er delt inn i tre faser, fra mai 2003 til 2005. Første fase forutsatte slutt på terrorisme, politisk reform og normalisering av forholdene i de palestinske områdene, derunder israelsk tilbaketrekking og opphør av nye bosettinger.

Fase to, juni til desember 2003, skulle innebære etableringen av en selvstendig palestinsk stat og internasjonale drøftinger av prosessen. Fase tre, 2004–05, skulle sikre endelige overenskomster blant annet når det gjelder grenser, flyktninger, bosettinger og Jerusalem-spørsmålet, men iverksettingen stanset som følge av den fastlåste situasjonen mellom de israelske og palestinske ledere og myndigheter.

Kritikken mot veikartet bestod blant annet i at dets tilnærming er for lik Oslo-avtalenes, hvor en rekke av de vanskeligste spørsmålene skal løses til slutt – etter at sikkerhetsforutsetninger er lagt, og statsdannelser er på plass.

Til de vanskeligste spørsmålene, som heller ikke var avklart i Oslo-avtalene, hører de palestinske flyktningenes rett til tidligere eiendom i det nåværende Israel og kontrollen over Jerusalem, samt de jødiske bosettingene på palestinsk territorium.

Israel holder fast på at de palestinske flyktningene ikke kan ha rett til å slå seg ned i Israel, og insisterer på å beholde Jerusalem som landets hovedstad. Parallelt med utarbeidelsen av veikartet førte uavhengige grupper fra Israel og Palestina drøftinger i Sveits, som førte frem til en ny avtale 2003. Den ble øyeblikkelig avvist av Israel og Hamas, men ønsket velkommen som et positivt bidrag av USA og FN.

Planen foreslo en løsning med to selvstendige stater, basert på israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza, delt kontroll over Jerusalem – og at palestinske flyktninger ikke har rett til å bosette seg i Israel.

Se også historieavsnittene under de enkelte land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.