Midtøsten-konflikten er betegnelsen som oftest blir brukt for å omtale striden om det tidligere mandatområdet Palestina, som i 1948 ble delt som følge av opprettelsen av staten Israel, uten av det samtidig – eller senere – er opprettet en egen palestinsk stat som forutsatt i FNs delingsplan. Palestina-spørsmålet oppsto før 1948, med strid om områdets framtid, kamp mot det britiske mandatstyret og konflikt mellom jødiske innflyttere og arabisk befolkning.

Den palestinske frigjøringsbevegelsen iverksatte fra 1960-tallet militære aksjoner mot Israel uten å vinne fram. Med Oslo-avtalen fra 1993 er det etablert palestinsk selvstyre på deler av Vestbredden og i Gaza. Det er utstrakt internasjonal støtte til en tostatsløsning, men dette er ikke virkeliggjort. Et kjernespørsmål i konflikten er også statusen til Jerusalem, som både israelere og palestinere ønsker som sin hovedstad.

En rekke konfliktlinjer finnes i Midtøsten som region. Mange har vært uten forbindelse til Midtøsten-konflikten som sådan, selv om det er blitt vist til Palestina-spørsmålet som et aspekt, men da først og fremst for å kunne rette angrep mot Israel. Kjernespørsmålet i Midtøsten-konflikten (Palestinas framtid) fikk like fullt, og allerede fra 1948, flere politiske dimensjoner – lokale, regionale og globale. Konflikten ble en av de største utfordringene for det nyetablerte FN og i det internasjonale samfunn. Fortsatt er Israels eksistens et spørsmål med stor politisk sprengkraft som truer med nye kriger i regionen.

Den lokale dimensjonen (Palestina-spørsmålet) er kjernen i Midtøsten-konflikten. Den består av den vedvarende striden omkring territoriet Palestina og de moralske, historiske og folkerettslige krav på å bosette seg og etablere statsdannelser i det som inntil 1947 var et mandatområde under Folkeforbundet, styrt av Storbritannia.

Allerede før Israel ble opprettet i mai 1948 var det militære konfrontasjoner i området, særlig mellom jøder og arabere, så vel som mellom jøder og briter. Palestinske grupper agiterte også mot det britiske styret.

Den lokale konfliktdimensjonen har med årene endret karakter. I utgangspunktet dreide den seg mest om hvorvidt en jødisk stat overhodet skulle ha rett til å eksistere i området, i betydelig grad til fortrengsel for de arabiske (palestinske) innbyggerne.

Etter hvert som Israels eksistens ble realpolitisk akseptert, gradvis også på arabisk og palestinsk hold, er konflikten på det lokale plan mest blitt et spørsmål om det palestinske folkets likeverdige rett til selvstyre i en egen, selvstendig stat. Denne løsningen, en såkalt tostatsløsning, innebærer én jødisk og én palestinsk stat side om side slik FNs delingsplan forutsatte, men med andre grenser.

Blant annet som følge av Oslo-avtalen er løsningen akseptert, også av Israel, men videre forhandlinger har ikke ført fram. Palestinernes fremste representanter, først Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), deretter De palestinske selvstyremyndighetene, har stilt seg bak tostatsløsningen. Andre grupper, som Hamas, har avvist den. Det samme har militante motstandere i Israel, som ikke vil oppgi kontrollen særlig med Vestbredden. Begge sider i konflikten har tydd til terror; fra palestinsk side blant annet med angrep på sivile i Israel, fra israelsk side blant annet ved Hebron-massakren i 1994.

Fra Israels side er kravet om sikkerhet et kjerneanliggende. Et annet er å opprettholde bosettingene på Vestbredden. Disse er etablert i strid med folkeretten, og reduserer – og stykker opp – territoriet til en palestinsk stat ytterligere, sammenlignet med delingsplanen fra 1947. Fra palestinsk hold er særlig flyktningenes rett til å vende tilbake og spørsmålet om Jerusalems status sentrale. Dette ble aktualisert da USA i 2018 flyttet sin ambassade fra Tel Aviv, der andre land har sine ambassader, til Jerusalem for ikke å anerkjenne Israels ensidige krav på byen.

Den regionale dimensjonen, det vil si den arabisk-israelske konflikten, er også en direkte følge av FNs delingsplan fra 1947, med etableringen av staten Israel i 1948. De arabiske nabolandene motsatte seg planen. Derved oppsto en militær så vel som politisk konfrontasjonslinje mellom Israel og de arabiske nabostatene. Dette førte til utstrakt spenning og til fire arabisk-israelske kriger, samt Israels krigføring i Libanon og til terrorisme fra flere av partene.

Selv om Israel hele tiden har vært tallmessig underlegent, har landet vist seg militært overlegent, og klarte å vinne de fire arabisk-israelske krigene (1948, 1956, 1967, 1973), men tapte i realiteten krigen mot den libanesiske motstandsbevegelsen (2000, 2006).

I den regionale militære konflikten har særlig Israel og dets naboland Egypt, Jordan og Syria, vært delaktige. Også Irak og Libanon, og indirekte Iran, har deltatt, men i mindre grad. Andre land har bidratt mer symbolsk, samt mest økonomisk, med støtte til statene som har gått til militær kamp mot Israel.

Flere stater har støttet den palestinske frigjøringsbevegelsen – politisk, økonomisk og militært – fra den startet sin motstandskamp i 1960-årene. Palestinske grupper i flere land, samt ikke-statlige aktører, særlig i Libanon, er den andre kategorien aktører i den regionale konflikten.

Etter den første arabisk-israelske krigen i 1948 ble det i 1949 inngått våpenstillstandsavtaler mellom Israel og henholdsvis Egypt, Jordan, Libanon og Syria. Etter Oktoberkrigen i 1973 slo Egypt inn på en ny politisk linje, og ble i 1979 den første arabiske stat som inngikk en fredsavtale med Israel; fulgt av Jordan i 1994. Fredsforhandlinger ble også ført med Syria, uten å nå fram til en avtale.

Den globale dimensjonen ved Midtøsten-konflikten ble skapt allerede gjennom FNs behandling av Palestinas framtid, og beslutningen om en deling av mandatområdet i én arabisk og én jødisk stat i 1947. Dernest ble spørsmålet internasjonalisert gjennom ulike lands engasjement – politisk og militært, direkte og indirekte – i konflikten som sådan og i krigene den medførte.

FN har vært en hovedaktør i konflikten hele tiden, både ved flere prinsipielt viktige resolusjoner, inklusive ikke minst resolusjon nr. 242, og kamp om disse i FNs sikkerhetsråd – samt ved å etablere flere fredsoperasjoner i regionen, hvorav fem med utspring i Palestina-spørsmålet.

I tillegg er to andre flernasjonale fredsbevarende styrker satt inn i regionen, også som følge av striden om Palestina: i Sinai og Beirut, samt en internasjonal observatørstyrke i Hebron.

Fra 1948 har Midtøsten-konflikten utviklet seg til en av de mest kompliserte og lengst bestående i verdenssamfunnet. Den er ytterligere vanskeliggjort ved flere storpolitiske dimensjoner. I denne sammenhengen er Midtøsten spesielt relevant som:

  • arena for supermaktsrivalisering under den den kalde krigen
  • verdens ledende produksjons- og eksportområde av energi
  • tidligere påstått kjerneområde for internasjonal terror

I tillegg har USA hatt ambisjoner om å være pådriver i en demokratisk utvikling i regionen, blant annet gjennom invasjonen av Irak i 2003.

Midtøsten-konflikten har i alle år medført utstrakt internasjonalt diplomati, og ved siden av FN har en rekke land og enkeltpersoner forsøkt å bidra til en løsning.

USA har, både som supermakt og Israels nærmeste allierte, vært den tyngste part i en rekke forsøk på å finne en politisk løsning. Fram til begynnelsen av 1990-årene ble det imidlertid ikke oppnådd nevneverdige resultater.

En ny vilje fra begge hovedparter – israelere og palestinere – og som førte til direkte forhandlinger om en felles løsning, fant sted i 1993. Da klarte norsk diplomati å bringe partene sammen i forhandlinger som førte til de første formelle avtaler mellom Israel og PLO, understøttet av USA.

Disse førte til at det ble etablert palestinsk selvstyre i Gaza og på Vestbredden, som utgangspunkt for en palestinsk stat. Oslo-avtalene var grunnlag for en videre fredsprosess, som imidlertid stanset opp. Flere sentrale spørsmål forble uavklart, og avtalene møtte betydelig motstand både i Israel, blant palestinerne og i resten av den arabiske verden. Spenning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene førte, særlig fra utgangen av 1990-årene, til et fornyet høyt konfliktnivå.

Med global avspenning som følge av den kalde krigens slutt, med bilateral tilnærming mellom enkelte arabiske stater og Israel, samt etablering av det palestinske selvstyret, er den regionale dimensjon ved konflikten fra 1990-årene blitt relativt mindre, og den lokale dimensjonen desto mer framtredende.

Midtøsten-konfliktens hovedårsak ligger i to folkegruppers til dels motstridende krav og ønsker – først og fremst retten til landområdet Palestina: De to er den arabiske (palestinske) folkegruppen og det jødiske folket; begge med røtter i det samme området.

Jødene vedlikeholdt gjennom mange hundreår i diaspora (landflyktighet) drømmen om å vende tilbake til Jerusalem og det lovede land Israel. På slutten av 1800-tallet tok dette form av ideen om et jødisk nasjonalhjem i form av en egen stat. Konkretiseringen skjedde gjennom framveksten av sionismen som politisk bevegelse. Det hadde ikke minst bakgrunn i den østerrikske jøden Theodor Herzls bok Der Judenstaat (1896), som inspirerte til målrettet arbeid for etableringen av en jødisk stat – basert på politisk støtte fra stormaktene og økonomisk støtte fra velstående europeiske jøder.

Gjennom World Zionist Organization, etablert i 1897, ble en organisert jødisk innvandring til Palestina finansiert, blant annet ved oppkjøp av jord, som grunnlag for jødisk bosetting.

En viktig politisk og moralsk støtte til kravet om et jødisk nasjonalhjem var den såkalte Balfour-deklarasjonen fra 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur Balfour i et brev til sionistlederen lord Rothschild slo fast at den britiske regjering støttet etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i Palestina – uten nærmere spesifikasjon av grensene.

Dette tilsagnet ble lagt til grunn for jødenes kampanje for en egen stat etter første verdenskrig, da Storbritannia kom i en sentral posisjon for å påvirke en slik etablering; Storbritannia fikk fra 1922 ansvaret for Palestina som mandatområde under Folkeforbundet.

For å sette makt bak det politiske kravet ble den organiserte – og dels illegale – jødiske innvandring fra Europa til Palestina trappet opp mot andre verdenskrig, gjennom fem aliyah (innvandringsbølger). Den første fant sted allerede i 1882.

Mens innvandringen tidlig på 1900-tallet var særlig stor fra Øst-Europa, medførte jødeforfølgelsen i Sentral-Europa en særlig sterk innvandring utover i 1930-årene. I 1950- og 1960-årene var det stor tilflytting av jøder fra arabiske land og Iran, og en massiv innvandring fant sted i 1990-årene etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Fundamentet i den sionistiske strategien for å etablere en egen jødisk stat var en kolonisering av så store deler av Palestina som mulig: Det skjedde først (før andre verdenskrig) gjennom oppkjøp av jord, deretter (etter statsetableringen i 1948) ved okkupasjon og fordrivelse av arabiske innbyggere – for å bosette jødiske innvandrere. Dette ble forsterket etter at Vestbredden ble okkupert etter Seksdagerskrigen i 1967.

Spørsmålet om retten til jord og vann har i alle år stått sentralt i konflikten.

Etter første verdenskrig fikk britene kontroll også over andre områder i Midtøsten, med de nye statsdannelsene Irak og Jordan. For å opprettholde et nært forhold til arabiske ledere begrenset britene den jødiske innvandringen til Palestina. Denne politikken bidro til at jødiske flyktninger fra det nazifiserte Europa ble nektet å søke tilflukt i Palestina.

Krigen og jødeforfølgelsen, med folkemordet under holocaust, forsterket jødenes krav om en egen stat hvor de kunne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Den sionistiske ideen, og dermed staten Israel, fikk derfor mye sympati og støtte, blant annet fra skandinaviske sosialdemokrater. En annen faktor som spilte inn i støtten til Israel var den kalde krigen, og Vestens bestrebelser på å begrense Sovjetunionens innflytelse i Midtøsten.

Det sionistiske prosjektet var forankret i jødenes historie, religion og kultur, men var vesentlig ideologisk, og antok i stor grad karakteren av et politisk og sosialt eksperiment, både forut for og etter statsopprettelsen. Samtidig var det i Europa, både i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig, betydelig støtte til arabiske land og ledere.

Fremveksten av en stadig voksende jødisk settlerbefolkning førte allerede før staten Israel ble opprettet til gnisninger med deler av den palestinske befolkningen. Motsetningene førte til voldsbruk, som de britiske mandatmyndighetene i Palestina bare i begrenset utstrekning klarte å tøyle.

Omfattende sammenstøt mellom jøder og palestinere fant særlig sted i 1920–1921 og i 1929. Dette førte til at sionistene dannet den paramilitære strukturen Haganah (1920), vesentlig for å forsvare jødiske bosettinger. Etter det arabiske opprøret i 1929 ble Haganah utviklet til en mer robust militær organisasjon, som i 1930-årene samarbeidet med britene for å slå ned arabisk motstand.

Et arabisk opprør startet med en generalstreik i 1936, i protest mot det arabiske ledere betraktet som en for liberal britisk politikk overfor jødisk innvandring. Rundt 6000 mennesker, langt de fleste arabiske, var drept da opprøret ble slått ned i 1939.

Etter andre verdenskrig startet sionistene en motstandskamp for å drive britene ut av Palestina. Med utspring i Haganah ble kampen først og fremst ledet av de to gruppene Irgun Zvai Leumi og Lehi.

Storbritannia besluttet å trekke seg ut av Palestina, og la i 1947 Palestina-spørsmålet fram for FN. I november samme år ble FNs delingsplan vedtatt. Den gikk inn for en deling av Palestina i én jødisk og én palestinsk stat – og med et område (med blant annet Betlehem og Jerusalem) under internasjonal kontroll.

45 prosent av landarealet skulle gå til palestinerne, som utgjorde rundt 70 prosent av det samlede folketallet, og 54 prosent til jødene, som da utgjorde rundt 30 prosent av befolkningen. Planen ble hilst velkommen av jødene, men ble avvist i den arabiske verden.

Arabisk milits – palestinske grupper og en frivillig styrke med soldater fra flere land – gikk til væpnet motstand mot planen og rettet angrep mot jødiske mål. Dette innledet, allerede 30. november 1947, den første arabisk-israelske krigen: Palestina-krigen, som brøt ut for fullt da Israel ble opprettet i mai 1948. De jødiske geriljagruppene trappet også opp sin virksomhet, med en mer offensiv og aggressiv praksis, blant annet vist ved angrepet på den arabiske landsbyen Deir Yassin i april 1948. Slike aksjoner bidro til at om lag 300 000 palestinere flyktet fra områdene som FN-planen forutsatte skulle inngå i den jødiske staten. Terror, med fysiske angrep og psykologisk krigføring, var en del av sionistenes strategi for å ta over en så stor del av Palestina som mulig – i det som i ettertid er betegnet som etnisk rensing.

Israel erklærte seg som selvstendig stat 14. mai 1948 – og konflikten ble regional, med militært angrep fra fem arabiske stater. Deretter har det kommet til flere kriger mellom Israel og arabiske stater, og med palestinsk motstandsbevegelse og militante grupper i Libanon (Hizbollah) og på Gazastripen (Hamas).

Opprinnelig var den arabiske og palestinske holdning, som nedfelt i PLOs charter fra 1968, at «den sionistiske staten Israel» skulle utslettes, og en «sekulær og demokratisk palestinsk stat» etableres i det gamle mandatområdet.

I 1988 tok Det palestinske nasjonalrådet (PNC), palestinernes nasjonalforsamling i eksil, det avgjørende skritt å anerkjenne Israels rett til å eksistere – innenfor grensene fra før krigen i 1967. Når PNC samtidig utropte den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden, aksepterte det også den tostatsløsningen som det er gjort flere bestrebelser på å komme fram til.

PNCs anerkjennelse av Israel medførte et diplomatisk gjennombrudd for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), større internasjonal støtte til palestinernes krav om en egen stat – og økt politisk press på Israel om å akseptere en slik løsning. Den framtredende israelske holdningen hadde til da vært at den palestinske staten kunne dannes i Jordan, der befolkningsflertallet var palestinsk – og som opprinnelig var del av mandatområdet Palestina.

En sentral del av den lokale konfliktdimensjon er den palestinske motstanden mot israelsk okkupasjon og kampen for selvstyre. Motstanden ble tidlig en væpnet konflikt. Den sterke israelske kontrollen over Gaza og Vestbredden tillot ikke en væpnet frigjøringskamp å bli ført derfra; den ble rettet mot israelske mål fra baser i Jordan og Libanon.

Først fra 1987 kom det til utstrakt sivil motstand i de okkuperte områdene, gjennom det palestinske opprøret intifada, som varte til 1993 da Oslo-avtalen ble undertegnet.

Den mye kritiserte Oslo-avtalen bidro for første gang til å føre partene sammen i formelle og forpliktende forhandlinger – og til at et første skritt mot en palestinsk stat ble tatt, i form av at et palestinsk selvstyre ble innført i Gaza og på Vestbredden. Parallelt med en delvis israelsk tilbaketrekking fra Gaza og Vestbredden i 1995–1996, ble deler av den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene overdratt de palestinske myndighetene, Palestinian National Authority (PNA), ledet av PLOs formann Yasir Arafat.

PNA fungerte som midlertidig styringsorgan til Palestinian Legislative Council, et nytt folkevalgt organ som ble innsatt i 1996 med Arafat som leder. Arafat og PLO dannet så en palestinsk selvstyreregjering som videreførte forhandlinger med Israel.

Fredsprosessen møtte imidlertid motstand på flere hold, og tidsplanen fra Oslo-avtalen kunne ikke overholdes. Til slutt gikk hele avtalen og fredsprosessen i stå.

En ny intifada brøt ut i 2000. Mens den første var et folkelig opprør, som PLO først senere fikk en viss kontroll over, tok den palestinske ledelsen styring med den andre. Denne gikk raskt over i en krigstilstand mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.

Særlig gjennomførte Israel i første halvdel av 2000-årene en rekke aksjoner mot Gaza, inkludert målrettet likvidering av palestinske ledere, blant annet etter selvmordsangrep rettet mot sivile mål i Israel. Etter en opptrapping av palestinske angrep mot mål i Israel i 2002 reokkuperte Israel deler av Vestbredden. Arafats hovedkvarter i Gaza ble ødelagt, hans hovedkvarterkompleks i Ramallah på Vestbredden beleiret og etter hvert ødelagt. Særlig harde var kampene om byen og flyktningleiren Jenin, som israelske myndigheter hevdet var et av de viktigste sentra for palestinsk terror.

Israel ble tidlig på 2000-tallet fordømt særlig for to tiltak som reverserte framskritt i fredsprosessen: Byggingen av en sikkerhetsmur mot Vestbredden og fortsatt oppføring av jødiske bosettinger på det okkuperte området.

I 2005 trakk Israel derimot tilbake de 21 bosettingene på Gazastripen. Uttrekkingen var ikke resultat av forhandlinger med palestinerne, men et ensidig israelsk tiltak. Mens formell kontroll i Gaza ble overdratt palestinske myndigheter, beholdt Israel de facto kontroll over området, først og fremst gjennom å kontrollere grensene.

Etableringen av Israel i mai 1948 førte til at seks arabiske land – Egypt, Irak, Jordan (Transjordan), Libanon og Syria samt Saudi-Arabia – umiddelbart gikk til angrep. Det var den første av flere arabisk-israelske kriger, og den militære spenningen og konfrontasjonen var lenge det dominerende forhold i det regionale konfliktbildet.

Palestina-krigen i 1948 endte med israelsk seier over de arabiske styrkene, og etter våpenstillstandsavtale framforhandlet av FN, inngått i januar 1949, satt Israel igjen med et 21 prosent større landområde enn hva FNs delingsplan hadde foreslått. Noen arabisk stat i resten av mandatområdet ble ikke etablert; i stedet okkuperte Egypt Gazastripen mens Jordan annekterte Vestbredden. Heller ikke FNs plan for Jerusalem som internasjonalt kontrollert område ble realisert. Tvert imot ble byen delt; den vestlige delen kontrollert av Israel, den østlige av Jordan. Spørsmålet om Jerusalems status har siden vært et av de mest sentrale og vanskelige i Midtøsten-konflikten. Under fredsforhandlingene i 1990-årene ble derfor Jerusalem-spørsmålet stilt i bero. Det samme gjaldt det palestinske flyktningspørsmålet.

I tilknytning til Israels etablering og krigen i 1948 flyktet rundt 750 000–800 000 palestinere fra mandatområdet, og under Seksdagerskrigen i 1967 flyktet om lag 380 000 fra de områdene som da ble okkupert av Israel. Ved siden av store flyktninggrupper i Gaza og på Vestbredden, er det flest palestinske flyktninger i Jordan, Libanon og Syria. Politisk og sosialt er deres situasjon dermed også et regionalt problem.

Mens alle jøder i henhold til israelsk lov har rett til å ta statsborgerskap og slå seg ned i Israel, har Israel avvist krav om palestinernes rett til å vende tilbake.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble etablert av arabiske stater i 1964, og ble av disse i 1973 gjort til den «eneste, rettmessige representant for det palestinske folk». Israel fastholdt at PLO var en terroristorganisasjon. Sterk palestinsk militær tilstedeværelse i Jordan førte i 1970–1971 til krig mellom PLO og den jordanske staten. Etter dette ble PLO tvunget ut av Jordan, og styrket sitt nærvær i Libanon der palestinske grupper deltok i borgerkrigen. Palestinernes sterke militære stilling var den direkte utløsende faktor bak Israels invasjon av Libanon i 1978 og 1982 – og okkupasjonen av Sør-Libanon i 1982–2000.

Den palestinske tilstedeværelse og borgerkrigen førte til en direkte militær inngripen fra Syria, og indirekte fra Iran i Libanon. Syria grep inn i borgerkrigen i 1976, og støttet flere libanesiske grupperinger, derunder sjia-militsene Amal og Hizbollah. Syria ble tvunget ut av Libanon etter et folkelig opprør, Sederrevolusjonen, i 2005.

Hizbollah ble også støttet av Iran, som etter revolusjonen i 1979 søkte å styrke sin innflytelse i regionen og å bekjempe Israel. Som følge av krigen i Syria har Iran etter 2012 etablert en militær tilstedeværelse nær Israels grenser, og de første militære konfrontasjoner mellom Iran og Israel fant sted i Syria i 2018.

Etter krigen i 1948 og revolusjonen i Egypt i 1952 rustet både Israel og de toneangivende arabiske stater opp, og det kom til nye kriger: I 1956 (Suezkrigen), 1967 (Seksdagerskrigen) og 1973 (Oktoberkrigen/Yom Kippur-krigen). Fra arabiske side hadde de alle som mål å nedkjempe Israel; fra israelsk side var krigene en kamp for statens eksistens.

Av disse fikk Seksdagerskrigen størst regional betydning, idet den endte med at israelske styrker okkuperte Gazastripen og Sinai (fra Egypt), Golanhøydene (fra Syria) og Vestbredden med Øst-Jerusalem (fra Jordan). Forsøket på å ta tilbake de okkuperte områdene under Oktoberkrigen mislykkes, og Israel befestet sin stilling; Golan ble deretter annektert.

Den symbolsk viktigste og politisk vanskeligste følgen av den israelske erobringen i 1967 var at Jerusalem ble forent under israelsk kontroll. Et ufravikelig israelsk krav har siden vært at byen, som Israels evige hovedstad, aldri skal deles. Samtidig gjør palestinerne krav på den som hovedstad i sin framtidige palestinske stat. Israelsk bosetting i Øst-Jerusalem har derfor vært spesielt kontroversielt.

Etter Egypt og Syrias nederlag i Oktoberkrigen i 1973 har ingen arabisk stat utfordret Israel militært, selv om det i 1982 var kamper mellom Israel og Syria over Libanon. Nederlaget i 1973 førte etter hvert til en politisk kursendring fra Egypt, og senere andre arabiske land, med tilnærming til Israel – og en politisk heller enn militær løsning på Palestina-spørsmålet.

Den arabiske fronten mot Israel sprakk i 1977 da Egypts president Anwar al-Sadat besøkte Israel. Han åpnet for fredsforhandlinger som i 1979 førte til at Egypt, som første arabiske stat, inngikk en fredsavtale med Israel; Camp David-avtalen. Fordi Egypt inngikk en bilateral fredsavtale som dertil ikke omhandlet Palestina-spørsmålet, ble handlingen regnet som et svik mot den felles arabiske og palestinske sak, og landet ble i mange år isolert i den arabiske verden. Først i 1994 fulgte et nytt arabisk land – Jordan – etter, og inngikk en fredsavtale. Forhandlingene med Syria førte derimot ikke fram.

Forholdet mellom Israel og den arabiske verden for øvrig ble bedret i 1990-årene, blant annet takket være større vilje til en fredelig løsning på Palestina-spørsmålet. Relasjonen ble så svekket igjen først på 2000-tallet etter at Israel avviste kontakt med palestinske myndigheter.

I 2000 trakk Israel seg ut av Libanon, men situasjonen ved grensen forble spent. I 2005 trakk Israel seg ut av Gazastripen, men det kom de følgende år til flere militære konfrontasjoner, blant annet Operation Cast Lead (2008), Operation Pillar of Cloud (2012), Operation Protective Edge (2014) og nye kamper over grensen i 2018.

Midtøsten-konflikten er en av de mest internasjonaliserte konflikter i verden. Flere aktører utenfor regionen har også deltatt, både direkte og indirekte. Stormaktene Frankrike og Storbritannia engasjerte seg i krigen i 1956 ved å sette inn tropper ved Suezkanalen. Supermaktene Sovjetunionen og USA grep da inn politisk for å hindre ytterligere opptrapping av konflikten.

Supermaktene sto ellers på hver sin side i den arabisk-israelske konflikten, der Sovjetunionen støttet (politisk, økonomisk og militært) de mer radikale arabiske stater, framfor alt Egypt og Syria, mens USA var Israels fremste støttespiller. Egypt besluttet i 1972 å sende hjem de sovjetiske militære ekspertene, og vendte seg etter krigen i 1973 gradvis mot USA, som deretter ble landets viktigste økonomiske og militære partner.

Frankrike og Storbritannia har, som mandatmakter – og som stormakter – hatt regionale interesser i Midtøsten særlig siden første verdenskrig. De to supermaktenes interesse vokste med tilspissingen av den arabisk-israelske konflikten, særlig etter krigen i 1956, og med Midtøstens strategiske rolle under den kalde krigen.

Regionens oljeforekomster har vært av stor strategiske interesse for stormaktene helt siden første verdenskrig; for supermaktene særlig etter andre verdenskrig. Betydningen av energiforsyningen ble forsterket i 1970-årene, da de ble brukt som et politisk maktmiddel. Under Oktoberkrigen besluttet de oljeproduserende land ved Persiabukta å redusere sin produksjon og eksport til Israel-vennlige stater, til israelske styrker var trukket ut fra alle arabiske territorier okkupert under Seksdagerskrigen. Kampen om oljeforekomstene i Golfen har bidratt til flere konflikter, blant annet Iraks invasjon av Kuwait i 1990, og den påfølgende USA-ledede Golfkrigen i 1991.

Det irakiske regimet ble militært slått under Golfkrigen i 1991, men president Saddam Hussein ble sittende ved makten. Da al-Qaida angrep mål i USA i 2001 fikk president George W. Bush et påskudd til å søke direkte konfrontasjon med Hussein. Bush forsøkte å knytte Saddams regime til al-Qaida, og hevdet at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Med det siste som begrunnelse gikk USA i 2003 til angrep på Irak. Med okkupasjonen av Irak gjorde Bush seg til talsmann for at en demokratisk utvikling i Midtøsten var nødvendig for å løse regionens konflikter. Irak skulle gjøres til modell for denne politikken. Resultatet ble det motsatte, idet regime-endringen USA gjennomførte, skape en situasjon i Irak der staten gikk i oppløsning. Terrorgrupper etablerte seg og angrep både amerikanske okkupasjonsstyrker og den nye irakiske regjeringen, inklusive al-Qaida og – senere – Den islamske stat. Senere gjentok det samme seg etter den flernasjonale intervensjonen i Libya i 2011, som også førte til regimeskifte og statsoppløsning.

Midtøsten-konflikten har vært et hovedanliggende for FN siden organisasjonen ble grunnlagt; dels med diplomatisk arbeid i Sikkerhetsrådet, med utforming av en rekke resolusjoner, dels gjennom militær fredsbevarende innsats. FN opprettet allerede i 1948 observatørkorpset UNTSO, som fortsatt er i virksomhet; deretter fredsstyrkene UNEF (Gaza, Sinai, 1956), UNEF II (Sinai, 1973), UNDOF (Golan, 1974), samt andre som har vært satt inn i andre konflikter i regionen.

FN har også vært engasjert på andre områder, blant annet gjennom våpeninspektørprogrammet i Irak (UNSCOM) og en egen hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA).

På 1980-tallet fant det sted en dreining i retning av større vilje til å finne en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Det ble allerede i 1970- og 1980-årene tatt diplomatiske initiativ for å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, og det har vært flere fredsprosesser i Midtøsten, dels flernasjonale, dels bilaterale.

Sentralt i dette arbeidet står FNs resolusjon 242 fra 1967 som krever en varig fred der enhver stat i området skal kunne leve i fred, en israelsk tilbaketrekking fra territorier okkupert under Seksdagerskrigen, samt en løsning på flyktningspørsmålet. Israel avviste ikke resolusjonen, men fastholdt kravet om direkte, bilaterale fredsforhandlinger med sine naboland. Israel fremmet i 1968 en fredsplan med grenseavklaringer, men uten israelsk tilbaketrekking.

USAs president Jimmy Carter signaliserte i 1977 amerikansk vilje til å akseptere et palestinsk «hjemland» i Palestina. USA og Sovjetunionen la fram en felles uttalelse der de oppfordret til en løsning på konflikten som sikret «palestinernes legitime rettigheter». Dette innebar en dreining av USAs politikk, men førte ikke fram da Likud vant det israelske valget i 1977, og statsminister Menachem Begin avviste enhver dialog med PLO eller tanke om palestinsk selvstyre.

Ikke desto mindre var det Begin som gikk i dialog med Egypts president Anwar al-Sadat. Med Carter som mellommann ble det første skritt mot fred, gjennom Camp David-avtalen, tatt: Fredsavtalen mellom Israel og Egypt, den første mellom en arabisk stat og Israel ble inngått i 1979.

I 1982 la USAs president Ronald Reagan fram en plan som gikk inn for å overgi de okkuperte arabiske områdene – uten å etablere en egen palestinsk stat. Forslaget var en jordansk-palestinsk føderasjon. Samme år la arabiske stater fram en plan som gikk inn for dannelse av en palestinsk stat i de okkuperte områdene og som samtidig implisitt anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før 1967. I 1985 undertegnet Jordans kong Hussein og PLOs leder Yasir Arafat en avtale som skulle sikre palestinsk selvstyre innenfor en jordansk-palestinsk føderasjon.

De diplomatiske framstøtene på slutten av 1980-tallet førte ikke fram. I stedet ble motsetningene skjerpet, blant annet som følge av en omfattende jødisk innvandring til Israel fra Sovjetunionen rundt 1990, som økte presset for jødisk bosetting i de okkuperte palestinske områdene.

To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ tidlig i 1990-årene: Slutten på den kalde krigen og Golfkrigen. Dette førte til nye allianser i Midtøsten-konflikten. USA utnyttet de nye politiske forutsetningene etter Golfkrigen til å gripe initiativet i fredsprosessen. Initiativet ble støttet av Sovjetunionen, som imidlertid hadde mistet sin reelle innflytelse i Midtøsten.

30. oktober 1991 åpnet den første fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med deltakelse fra Israel og de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Konferansen var starten på en lengre prosess, hvor den mest sentrale del besto av bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria.

Israel aksepterte ikke å forhandle med PLO direkte, men såkalt uavhengige palestinske representanter deltok i den jordanske delegasjonen. Det var betydelig politisk strid om deltakelsen innad i PLO, men organisasjonens svekkede posisjon resulterte i tilslutning til forhandlingene selv om PLO var utestengt.

Madrid-prosessen lyktes i å bringe representanter for partene sammen, men møtene mellom israelere og palestinere førte ikke langt. I stedet startet Israel og PLO parallelle drøftelser, som for første gang brakte offisielle representanter sammen. Fra januar 1993 ble det avholdt en rekke hemmelige møter i Norge – på norsk initiativ og med støtte fra den norske regjering. Denne såkalte Oslo-kanalen førte til en prinsipperklæring som ble undertegnet i Washington 13. september 1993.

Erklæringen var ikke en fredsavtale, men et første skritt mot fredsavtalen det skulle forhandles videre om. Oslo-avtalen inneholdt blant annet prinsipper knyttet til delvis palestinsk selvstyre, som av PLO ble ansett som et første skritt på veien mot en palestinsk stat. Deretter, i mai 1994, ble Kairo-avtalen om selvstyre på Gazastripen og Vestbredden undertegnet. Nye forhandlinger førte til at partene 28. september 1995 inngikk en endelig avtale (kjent som «Oslo 2») om begrenset palestinsk selvstyre, innført til mai 1999.

I deler av den palestinske befolkningen ble fredsprosessen og avtalene sett på som en kapitulasjon og et svik, hvor Israel i praksis fikk gjennomslag for sine hovedanliggender, mens palestinerne ble avspist med avgrenset selvstyre i begrensede områder.

Sentralt i planen var en gradvis tilbaketrekking av israelske styrker fra okkuperte områder, og en samtidig overføring av kontroll til de palestinske myndighetene. Mordet på Israels statsminister Yitzhak Rabin i 1995 forsinket og forverret prosessen; det samme gjorde regjeringsskiftet i 1996, da Likuds leder Benjamin Netanyahu dannet regjering. Denne var mer avvisende til gjennomføringen av Oslo-avtalen. Fredsprosessen ble gjenopptatt i 1997; president Bill Clinton brakte partene sammen i USA høsten 1998. Her ble den såkalte Wye-avtalen inngått, som la en tidsplan for den endelige gjennomføring av tidligere inngåtte avtaler, blant annet videre tilbaketrekking fra Vestbredden.

Etter først å ha ratifisert avtalen ble den suspendert av den israelske nasjonalforsamlingen. Statsminister Ehud Barak, som etterfulgte Netanyahu etter valget i 1999, gjenopptok forhandlingene med palestinerne. I september 1999 ble Sharm el-Sheikh-avtalen undertegnet, med en revidert tidsplan for Wye-avtalen. Derved ble grunnen lagt for kommende drøftinger om en «endelig status» mellom Israel og et framtidig Palestina.

I juli 2000 møttes partene til forhandlinger om en endelig avtale i Camp David, USA, men uten å oppnå enighet. President Clinton la i desember fram en plan om en ikke-militarisert palestinsk stat på Gazastripen og 95 prosent av Vestbredden; de resterende fem prosent skulle annekteres av Israel, mens den palestinske staten skulle tilføres land fra Israels territorium fra før 1967. Clinton foreslo at flyktningene skulle ha rett til å vende tilbake til den palestinske statsdannelsen, ikke til det nåværende Israel. Palestinsk motstand mot forslaget gikk særlig på en oppstykking av Vestbredden, samt kravet om at flyktningene skulle frasi seg retten til å vende hjem.

I 2001 la en gruppe, ledet av tidligere senator George Mitchell og med deltakelse av blant andre Norges utenriksminister Thorbjørn Jagland, fram en rapport. Der tok gruppen til orde for umiddelbar våpenhvile og slutt på terror og voldsutøvelse, samt en stans i jødisk bosetting på okkupert land.

Under det arabiske toppmøtet i Beirut i 2002 la Saudi-Arabia fram et fredsforslag som gikk ut på at arabiske stater ville anerkjenne Israel mot at israelerne trakk seg ut av okkuperte arabiske områder. Dette ble avvist av Israel.

Etter krigen som avsatte Baath-regimet i Irak i 2003, la president George W. Bush fram en ny fredsplan som var utarbeidet året før; det såkalte Veikartet for fred. Dette er et rammeverk for løsning av Midtøsten-konflikten basert på Oslo-avtalene, og legger opp til en trinnvis utvikling mot en palestinsk statsdannelse som grunnlag for varig fred i regionen. Bak planen sto FN, EU, Russland og USA («Kvartetten»), og den amerikanske presidenten knyttet en fredelig løsning av Palestina-spørsmålet til USAs ønske om å finne en politisk løsning i Irak.

Veikartet forutsatte innledningsvis slutt på terrorisme og en israelsk tilbaketrekking, samt opphør av nye bosettinger som grunnlag for fase to i 2003: Den skulle innebære etablering av en selvstendig palestinsk stat, mens fase tre, i 2004–2005, skulle sikre endelige avtaler blant annet for grenser, flyktninger, bosettinger og Jerusalem. Iverksetting av veikartet stanset som følge av den fastlåste situasjonen mellom de israelske og palestinske ledere og myndigheter.

Kritikken mot veikartet besto blant annet i en tilnærming som er for lik Oslo-avtalene, der flere av de vanskeligste spørsmålene skal løses til slutt – etter at sikkerhetsforutsetninger er lagt og statsdannelser er på plass.

Parallelt med utarbeidelsen av veikartet førte uavhengige grupper fra Israel og Palestina drøftinger i Sveits, som resulterte i en ny avtale i 2003. Den ble øyeblikkelig avvist av Israel og Hamas, men ønsket velkommen av USA og FN. Planen foreslo en løsning med to selvstendige stater basert på israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden og Gaza, delt kontroll over Jerusalem – og at palestinske flyktninger ikke har rett til å bosette seg i Israel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.